Livet går sin vante gang...

2011-05-02T14:29:00.000+02:00

Turen i bilder!

Jeg merker jeg har vært ganske dårlig med oppdateringer, men det er bare fordi Tonje har vært grådig flink! J Jeg tar ting litt kronologisk ettersom når de skjedde jeg! J

Etter Hollywood og LA dro vi videre sørover på 405 til the OC. Orange County er jo kjent fra TV-serien, og det er et skikkelig posh sted! Nydelige strender og mye morsomt! Vi bodde hos min venninne Brianna og hennes fantastiske familie! Vi hadde middag med mine venner David og Brodie og var på stranda med Brianna! Digge greier. Egentlig var opplegget vårt stort sett bare veldig slapt, og det gikk mest i henging og tanning. J

Brianna

Brianna og Steven, Tonje og meg. Steven er kjæresten, og manageren på en Chik-Fil-A.

Briannaspill

Vi kom oss, ikke til Cosco, men SamsClub! :) ALT er større i USA!

Brianna, meg og Tz. Frozen Yougurt og shaved ice, med hele familien til Brianna!

En del av familien + noen venner!

Huset til Brianna

ROADTRIP BRILLER!

Etter the OC dro vi ned til San Diego der vi satte fra oss bilen. Det foregikk slik: vi gikk nesten tom for bensin da vi var kommet til La Jolla. Vi ville vente så lenge som mulig med å fylle slik at vi ikke åtte fylle to ganger (bilen skal leveres med full tank)… Men da den begynte å lyse aktivt rødt og gi lyd fra seg, måtte vi ta av og finne en bensinstasjon. Fyllingen gikk greit – det var verre å komme seg tilbake på I-5 South. Vi kom ut på veien, men den gikk nordover. Neste avkjørsel kjørte vi av, og måtte langt neddi der før vi kunne ta en u-sving og komme oss ut på riktig vei. Ved ankomst San Diego slapp jeg Tonje av på Starbucks sammen med all bagasjen vår. Planen var at jeg skulle levere bilen, gå tilbake til Starbucks (estimated time: 20 min) og så skulle Erika hente oss. Vel, første del av programmet gikk bra, men så kom vi til den delen der Marty skulle finne Budsjet bilutleie. I hele 45 minutter kjørte jeg rundt på måfå for å finne utleie firmaet, der flere sendte meg i vilt forskjellige rettninger. Det endte opp med at jeg fant den – men at jeg måtte stoppe å fylle tanken en gang til… Og så gikk tilbake til Tz og kafeen, vel en time etter planen. J Erika kom etter hvert, og så dro vi hjem til de og pakke om sakene våre. Midtveis i pakkingen kom skyssen vår til Mexico – Lindsay, Felipe, Kelvin og søstra til ei Mission Builder. Før avreise til Mexico dro vi til et Thaisted så folket kunne få i seg noe mat!

Mexico var flott som alltid. Det er alltid litt rart å komme tilbake, og være der uten å ”ha noe å si” på en måte… Vi ankom forholdsvis sent lørdag kveld, og Felipe tok oss med ut for å spise taco! J Det falt i smak! Søndag hentet Giezi og Amanda, som var i Ensenada for helgen, oss og vi dro i kirken. Tonje klarte seg utmerket – hun har jo vært på noen spesielle gudstjenester før i livet sitt… Hehe. Det var rart og godt å være tilbake i det som var kirken min i Mexico, og det var en overraskelse for Pastor og Hermana Nino, som på en måte er mine mexicanske foreldre, at jeg kom, så det var jo stas! J Etter kirka og snakk med noen av ungdommene i kirka, dro Giezi, Amanda, Tonje og jeg å spiste, og etterpå var vi bare på basen og hang litt. J Kos da!

View from I-5!

Ventetid på starbucks!

Basen i Tijuana! liten dostopp! :)

Kveldstaco!

I løpet av turen bestilte Tonje sin egen taco på spansk! :)

Felipe!

Mandag var liksom ”opplev Mexico dagen” for Tonje. Felipe og jeg tok henne med på starbucks (…), rundt i byen, på prayer mountain, til Felipes søsters familie, til et gammelt husbygg jeg har gjort, og til the Ninos. J + at vi hadde Tortas til lunsj og taco til middag. J På kvelden tok Johny oss tre + Kelsey og Walter med til en bar hvor vi skulle smake ekte Margaritas. Stort sett hele kvelden var lite vellykket… men den ble avsluttet med en bra film, så alle gikk hjem fornøyde! J

Tortas!

Ei av jentene som bor i nabo-huset til det vi bygget! Hun hadde fått seg kylling, og vil ble tilbudt å ta med oss en av de 20 andre de hadde. Måtte avvise det kanskje 4 ganger, fordi vi skulle krysse grensa, og det ble litt vanskelig å ta det med helt til Norge- på flyet!

Giezi og Amanda!

Tirsdag var strand dagen, før det var et combined community meeting. Der dukket ingen ringere enn Anders Myklebust opp! Det var forholdvis vanlig at Tonje var med inn i ”den verden”, men det var sykt uvant at Anders var der… Han skal på Waves gathering med Mission Adventures, og hadde kommet noen dager tidligere. Etter møte var det tid for fotballkamp – Ensenada mot Tijuana (altså de to mexicanske basene mot hverandre). Ensenada vant som alltid… J Det var skikkelig gøy å se på, og staben fra begge basene heiet, selv om vi var litt undertallig fra Ensenada… En hel gjeng er i New Orleans for å lede MA, så mange av mine beste venner var ikke i Mexico engang! Ganske kjipt – samtidig som at det uansett er så mange mennesker å snakke med og si hei til at det er vanskelig å rekke over alle… Etter fotball kampen måtte man si hade til en mengde folk, og det ar jo alltid kjipt. Men så tror jeg jo at jeg sikkert kommer igjen, så da får det bare være…

På onsdag dro vi forholdsvis tidlig fra Ensenada med nesa mot grensen. Etter å ha lett etter Kelvin i noen minutter fant vi han, og kunne begynne å kjøre, men måtte seff stoppe innom Starbucks! Ei av venninnene til Sarvia, som har tatt DTS på basen og sånn, jobber der, så hver gang jeg var der denne turen var hun på jobb, og jeg ble hilst på med smil, kyss på kinne og hyggelige ord! Jeg savner litt å bo der fast, møte folk du kjenner, eller ikke kjenner, oppleve en så åpen og ærlig kultur – selv om det er litt krevende å ikke la ting gå inn på deg når noen er dønn ærlig med deg hele tiden… Uansett, vi kjørte opp mot grensa, og kunne raskt konstatere at den var LANG. Men overraskende nok gikk det forholdsvis fort – og det viste seg at det var en bil som hadde brutt ned, og så trengte hjelp, noe som skapte ekstra lang kø. 1 ½ time senere var vi over grensa, og råkjørte til flyplassen for å slippe av noen, og hente noen andre. Så ble jeg og Tonje sluppet av, og vi møtte Anders og Ingvar – som også var kommet for MA møtet – og hang med de hele dagen! Det ble Coronado og Is i down town, Seaport Village og turist stemning! Ikke dårlig! Kvelden ble brukt på de ”helt siste innkjøpt”!

Anders, Ingvar og Tonje

Ingvar og Tonje..

Anders i ekte Baywatch stil!

Giradelli sjokolade/is fabrikk! Tonjes drikk, i 30 plussgrader!! :/

Torsdag hadde Tonje bursdag!!!! 23 år!! Stor jente!! J Hurra!! Erika og jeg hadde på forhånd planlagt en hel del, så på morraen kunne jeg og Erika kommer syngende inn, med helium ballonger, kake og gaver! Så kjørte vi Erika på skolens, men jeg og Tonje spiste frokost på ihop, dro til Coronado for å sole oss, ble solbrente og så dro vi å hentet Erika igjen. Så bare det av gårde til middag på Island, Kino på AMC (Arthur – den nye filmen!) og så avrundt vi det hele med kake på Cheesecake factory. Tonje fikk altså tre – 3- bursdagskaker på dagen sin, og det kan man si seg fornøyd med!! J

Bursdagskake 1

Vekking på senga!

Frokost

Middag!

Bursdagkake 2

Bursdagskake 3

Fredag sto Marty tidlig opp, tok noen absolutt-helt-siste-æren og så var det pakkepakkepakke før vi måtte av gårde til flyplassen. Vi hadde litt overvekt med den gamle koselige mannen bak kassen var grei og lot det stå til! Etter en avskjedskaffe med Erika, satte vi oss på flyet med rettning Toronto! Vi fikk de bakerste setene, så kunne ikke lene de bakover, men så var vi alene på raden, så vi koste oss. Ankomst Toronto var i 21 tiden – riktignok med 3 timers forskjell – så vi var i kjempe humør! Etter å ha loka litt rundt i terminalen, der mye var stengt siden det var så sent, meldte vi oss frivillig til å bli igjen på den overbooka flyet. Som kompensasjon skulle vi få 500 dollar i fly-gavekort fra Air Canada. Vi var kanskje ikke helt stor fornøyd over byttinga, og frimodighet gir vinning. Da vi sto på Costumer Service smile Tonje pent og spurte om vi ikke kanskje kunne få first class for morgendagens fly. Dette var gutta helt med på – og plutselig sto vi der med reisegavekort, voucher for mat for morgendagen, første klasse billetter på flyet til London og hotellopphold for natten. Flyet gikk ikke før 20:40 neste kveld, så de gav oss en suite på Radisson Hotel! Til den trengtes det eget nøkkelkort til heisen for å kunne komme inn i etasjen! Vi feiret med å ville hoppe i sengen, men fant ut at det var en slik en luftmadrass på en måte som du kan regulere selv hvor mye eller hard du vil ha! Så da var det kanskje ikke så lurt… Men vi fikk jo dusjet og ordnet oss, hotell frokost og til vår store gleder var det ikke utsjekk før klokken 12:00! Så dro vi til flyplassen, og på grunn av våre billetter til første klasse, kan vi også bruke loungen her på flyplassen – med åpen bar og gratis mat! Idet vi inntrer herligheten sier damene bak disken ”ah, jeg kunne ønsker jeg var 23! Kos dere da jenter, og prøv å ikke drikk så altfor mye”. Vi smilte, nikket og takket, og sitter nå og koser oss med hvitvin og rødvin, kaffe, cookies, salat, suppe, pasta og iste, og tenker at livet slett ikke er så verst, og at det ordner seg for snille piker. En 7 timers flytur venter på oss- på første klasse og det er jo til og med håp om å få sove litt!! Det eneste som kunne vært bedre nå, var om jeg ikke satt her med feberfylte øyne, rennende nese og hodepine… Kjipe greier. På en måte er det jo kjipt at det er det som skjer når jeg endelig, og kanskje for den eneste gangen i mitt liv, skal kjøre førsteklasse, samtidig som at hvis jeg absolutt skal være syk når jeg reiser, er det jo greit å være det når man har litt lukus rundt seg!? J

Reiseguide. Sjekk taska! <3

GOD TUR!

2011-04-21T08:25:00.000+02:00

Jeg kunne nok blitt her litt til....

Først noen snapshots fra turen generelt (fra Tonjes kamera!) Så skal dere få litt innblikk i livet i Hollywood!

I San Diego prøvde vi oss på norsk aksent og forklaring med at vi kun var på besøk og hadde hørt så mye om butikken og gjerne ville kjøpe noe. Vi bli likevel avvist i døra, og fikk tilbudet om kjøpe det som var åpent for all; alkohol, apoteket og matservering. Medlemsskap kosten 100 dollar. :/

Olive Cafe i Mission Beach, San Diego. DIGG!

Tz, Marty og Erika på starbucks på Coronado før vi dro nordover!

Sven-Erik kom å henta oss på flyplassen! :) Glede!

På vei fra Redding til LA, stoppet vi i Sacramento hos Ali!

Vann er bra! :)

Bilen vår. Som dere ser er den sølvgrå. Og har gullkryss. også er den god å kjøre! :)

EN DAG I HOLLYWOOD!

Vi bor jo sånn halvveis hos en hollywood kjendis, og merker godt at det er deilig å bo her! Vi disponerer fritt en leilighet med 3 soverrom, hvor et er lydstudio, stue, kjøkken, to bad og vaskerom! Utenfor døra har vi fått visitorspass og kan parkere hvor vi vil! :) Merker det er deilig å ha en hel leilighet, og føle at man kan legge fra seg litt ting - ikke leve i kofferten hele tiden! :)

I dag satte vi oss i den fine sølvgrå bilen som er ovenfor, og kjørte nok en gang til Santa Monica Beach. Noen bilder derfra er i bloggposten under, men her er et til - av en meget fornøyd Marty!

Santa Monica!

Det er litt av hvert og å se på der - og dette er bare helt skjønt! De var skikkelig flinke - med altfor store gitarer men fine stemmer!

Gåtur på Santa Monica Pier!

Så kjører vi litt rundt i LA! (dette bildet er fra i går - da vi kjørte rundt i de dyre nabolagene og så på hus!

I går kveld ble vi invitert av Ruel, som bor i samme hus som oss, til et sted som het "the Tar Pit", for han skulle ha konsert. Vi hadde jo ikke noe bedre å ta oss til, så vi gikk dit, og fikk anbefalt "lemon fries" før vi dro. Det ble bestilt, sammen med kommentaren om at vi var "with the band". I tillegg bestilte vi en lemonade og "sparkling water"...

...det kom fort på bordet, og jommen tror du ikke vi fikk norsk springvann! :) Da regningen kom en time senere lød den på; Lemonfries: 5 dollar, Lemonade: 6 dollar, Voss vann: 8 dollar!!!!!! Kjipe greier!

I dag morges våknet jeg og Tonje hadde lagd amerikanske pannekaker! Ikke dårlig! :)

Etter at vi hadde vært på stranda, kom vi hjem, og der var Ruel i full gang med en fotoshoot! Kos da!

Så dro vi nord-øst til YWAM LA!

Der fant vi Elisabet og Synnøve og fikk møte Aaron, Synnøves kjæreste, og sammen dro vi ut for en kaffe og kake!! Koselig! :)

jentene!

Synnøve og Aaron! Han er godkjent dere - de har min velsignelse!! :)

I morgen setter vi kursen sørover, mot the OC. Blir litt mer tænning på stranda, og mer sosialt henging, så vi kommer tilbake med updates!

2011-04-21T01:08:00.000+02:00

Bilder! :)

Dette er bare noe få - de jeg har tatt! Se på Tonje sin blogg, hun har dødsmasse! :)

Bethel Church i Redding!

Vakre jenter! Ingrid, Tonje og Charlotte! Takk for alt, jenter!

Sara og Daniel - søskenkjærlighet og britiske-på-en-måte! :)

Ingrid, Sara og Daniel

LOS ANGELES

Det kom en sel opp på stranda da vi lå å solte oss i dag!

Santa Monica Pier!

Nais - sier ikke neitakk til dette!!

Huset vi bor ikke - ikke dårlig! :)

2011-04-20T06:43:00.000+02:00

Redding to LA!

De siste dagene i Redding gikk FORT! Det er rart hvordan nordmenn kommer lett sammen når de er i andre land, og både jeg og tonje tenkte på det på hjemturen – vi føler vi har fått mange nye venner, som vi kanskje ikke hadde fått dersom vi alle hadde vært i Norge…

For meg kom den største overraskelsen fra Gud på søndag kveld. Vi hadde vært på et oppsett som 5-8 klasse på skolen Bethel driver, og skulle videre på en kino. I det jeg og Tonje sto i kaffekø, kom det ei jente bort til meg, prikka meg på ryggen og bare ”hey hey hey, um, did you ever work as a transelater in Mexico!?”. Det måtte jeg jo bare bekrefte at jeg har – da jeg jobba med UiO i Ensenada på fulltid. Sammen med henne sto det en gutt, som jeg med en gang forsto at er en av Mission Adventures ungdommene jeg jobba med på et av teamene fra Canada! Det var skikkelig kult! Jeg hadde nok aldri kjent han igjen, du forandrer deg jo litt fra du er gutt 16 til gutt 18, men han hadde kjent meg igjen med en gang, og til og med skrevet til meg på facebook for å dobbelt sjekke! Jeg hadde jo ikke internett i kirka da, så det var jo veldig greit at vi fikk snakka litt! J Har ofte lurt på hvordan det går med de ungdommene du jobba med på MA, noen har du på facebook, andre har på en måte ”forsvunnet”… Han her hadde imidlertid planlagt å dra til Ålesund på DTS, og var bare på besøk på Bethel denne uken – så da var det jo ekstra morsomt å møte han!

Mandag morgen sto vi tiiidlig opp, og Sven Erik kom for å hente oss og ta oss med til flyplassen, der vi hadde leid bil! Takk til Sven Erik for all sosialt samvær og hygge – det var veldig artig!

Av Budjet fikk vi utdelt en bil både jeg og Tonje bare kunne si at var ”sølvfarga”. Det var ikke før første stopp i Sacramento min venninne Ali kunne fortelle oss av at det var en Chevre (om det er slik det skrives…). Så nå kjører vi altså rundt i en sølv Chevre dere! Ellers som Tonje sier "sølvbil med gullkors."!

Turen startet med at Marty tok rettningssansen frem og kjørte på måfå for å finner 5ern. Og fant den - riktignok litt lenger fremme enn det jeg i utgangspunktet hadde trodd. Så bar det rett på walmart for innkjøping av proviant - nå har vi en haug vannflasker i bagasjerommet på bilen! Smarte greier!

Vi stoppet som sagt i Sacramento, på Jamba Juice, og så kjørte vi på til Santa Clarita der vi møtte Amy, vertssøstra til Jenny! Der hadde vi Chick-Fil-A. Det var jo digg da – og på veien hadde vi noen kaffer og drikkepauser og fylte bensin og sånn! Vi starta å kjøre litt før 8:30, og var fremme rundt 20 i går kveld, og jeg vil si vi i alle fall kjørte i 9 timer, om ikke nærmere 10. Så jeg var rimelig sliten i går, og i dag har vi forsovet oss. Ekke noe panisk stemning av den grunn – vi chillern, tror vi hadde godt av det. Dagen skal tilbringes på Santa Monica Beach! J Slå den, dere (selv om jeg vet det er fint påskevær, og glad dere har det bra!)

I LA fant vi raskt frem til Gingers hus, hvor vi ble tatt godt i mot! :) Så nå bor i Hollywood og koser oss godt - og sover i verdens diggeste seng! Seriøst - jeg har drømt om den siden jeg sov i den sist - i fjor sommer!

So long!

2011-04-17T04:45:00.000+02:00

BILDER!

Endelig litt bildetid! :)

Tz er litt småtrøtt på gardermoen! vi sov tross alt 4 timer den natta!

I Chicago! Hun var serr ute hele ventetiden, så jeg satt alene og løste sudoku.

Jetlagedfrokost! Vi var opp i 5-tiden begge to, stjal bilnøkklene til Erika og tok frokosten på Starbucks. Tror ikke jeg har sett så mange mennesker på starbucks i mitt liv - nå skjønner jeg hva de mener med at alle har starbucks før jobb! Greit at det alltid er NOEN på starbucks, men nå var det liksom 50 stykker inni der hele tiden! wow!

Lunsj på panda - da tenkte jeg på mamma og pappa! :)

Redding: movienight! Jeg tror det er en humor på dette dyret som jeg aldri helt forsto....!

Tonje, Linnea og Per Martin!

Chipa og salsa, druer, tomater og freia påskeegg som tonje og jeg hadde med! Det skal jeg si ga liv i leieren!!

Sven Erik styrer og får alt til å funke!Flott gutten!

Per Martin, Tz og Sven Erik

Tattoo! :) Det ble noen fjes underveise, men Tonje kan nå si at det ikke var så vondt som hun trodde, og at det går bra! Just do it!

Litt nervøs Tonje, og da var det greit å ha en trygg hånd å holde i! Sven har jo noen tatoveringer fra før, så han vet hva det går i!

Tonje og den nye BFFn. :)

2011-04-17T04:29:00.000+02:00

Utdate!

Tiden går fort i godt selskap! Tz og jeg koser oss max på tur, og det har vært riktig så mange små-store begivenheter hittil! :)

I San Diego bodde vi hos Erika, og det var FLOTT! :) Det var godt å være tilbake, og egentlig veldig deilig å reise rundt i kjent og kjære terreng. Erika var mye på skolen, men det var egentlig likegreit, for Tonje og jeg brukte en god del tid på å sondere Target og diverse andre steder man kan kjøpe ting som er billigere enn i norge. Så har vi sola oss og kost oss, tilbrakt timer på diverse kafeer med en bok i hånda, og hatt skikkelig ferie! Jeg stakk en minitur til Tijuana en kveld, og Giezi og Amanda kom å henta med på grensa! Så sov jeg en natt i deres nye nesten-hjem (de ekke gift enda, så Giezi bor der alene, men Amanda flytta ned for anledningen), før vi satt 3 timer på grensa for å komme oss tilbake til USA. Alltid like gøy....
Giezi og Amanda bodde med oss noen dager i San Diego, og det var jo storartet! Da fikk jeg plutselig 3 av mine bestevenner, den amerikansk, den mexicanske og en av de norske, sammen på en gang! Det ekke hver dag! I tillegg gifta jeg Amanda og Giezi!! Og jeg som ikke trodde jeg skulle få vært der på bryllupet! Man må jo signere papirer for å være gift, og der fikk jeg være et av de to vitnene! Selve begivenheten foregikk på Chilli´s så det vakke sånn kjempe stas over det! Men man kan jo trygt si at jeg slipper unna mer mas fra Giezis side om at jeg ikke kan komme i bryllupet!! :)

Etter nesten 1 uke med San Diego sol, og noe overskyet, og en god del shopping, satte vi nesen mot Redding, i Nord California! Jeg hadde avventet med å fortelle Tonje at vi skulle kjøre et minifly fra San Diego ti LA (hun trodde det bare var et lite et fra LA til Redding) til vi sto på flyplassen på San Diego og hadde sjekket inn... Da var veien tilbake litt kortere.. Tz er nemlig ikke så frykelig glad i å fly! Men vi kom oss jo veldig helskinnet frem, etter å ført ha hatt en avskjedskaffe med Erika på Coronado Island! Den 40 minutters lange flyturen til LA ble etterfulgt at 5 times med venting på innenriksterminalen (den minste; vi kunne velge mellom burger king, starbucks og fisk - det ble BK lounge!), og så et to timers flytur i propellfly til Redding. Begge flyturene gikk bra, uten turbulens! Takk Jesus! :) I Redding sto Sven Erik og ventet på oss, og tok oss med hjem til noen av de norsk jentene vi sov hos første natta!

I Redding har det vært mer enn kos! Høydepunkter kan nevnes å være Tonjes nye (og første) tatovering, Tz som gikk på glassdøra, movienight i hagen, tz som tråkka på snegler, healing rooms, være med på 2.klasseundervisningen med Sven Erik og gjengen og diverse mer! :) Det har vært helt topp!!! :)

Vi har igjen 1 dag her i Redding, før vi setter oss i en leiebil vi håper blir gratis oppgradert (!! :) ) mot LA og the OC. Ikke dårlig! :)

Kos dere så lenge! Tonje er helt rå på blogging, så følg gjerne hennes!

2011-04-09T06:07:00.000+02:00

tilbake i landet med do-dør-sprekker. :)

Plutselig ble dette en reiseblogg... Det er det egentlig ikke mening at det skal være, for det gidder jeg ikke... Men jeg må jo kanskje bare innrømme at jeg er mye flinkere på å oppdatere bloggen når jeg er på tur. Det samme gjelder å skrive dagbok, så det kan jo hende det er en tendens jeg har... eller noe...

Men altså; ja, jeg er på reise igjen. Tonje og jeg skal være 3 uker i California, men mange stopp og hilsner til kjente mennesker og kanskje et par nye venner. Iallefall fikk jeg at par gode, nye venner på gardermoen alt, da Tonje tok over styringen... :)
Vi fløy Oslo-Munchen-Chicago- San Diego. Det var mildt sagt en ræva rute for istedenfor det vanlige 2 korte en lang flyturene, ble det 3 lange!! 4,9 og 4 timer. Til tross for at det var 3 lange og sykt kjipe flyturer, klarte Tonje så flott å uttrykk det da vi landet i Chicago: "Det er faktisk helt sprøtt at man kan sette seg inn i en boks, vente noen timer og så er du på et annet sted på jorda!". Welcome to 2011.
Ved ankomst Chicago var vi jo tross alt fremme i amerika, og kunne nye det amerikanske flagget på ethvert hjørne, starbucks så og si alltid innenfor synsvinkelen og ikke minst pass og toll vesnet! :) Vi kom oss greit igjennom, og fikk også med oss at offiseren ikke hadde fått innvilget sitt huslån. Tonje declared solsikkefrøene hun hadde med for å spise, også var vi uniten. Tross, dette var litt vanskelig å fatte. Vi satt egentlig begge to å tenkte på at "dette kunne likegjerne vært tyskland" da vi beveget oss sakte men sikkert fra flyet til gaten - til sammen hadde vi 5 timer venting til neste fly. Det var ikke før jeg skulle på do at jeg plutselig følte at vi faktisk var i USA- dodørene i USA har store sprekker! alle! Tonje sa det så fint i dag "det er litt sykt at man kan sitte på do og ha øyekontakt med de som står i dokø!". Men det er sant. Derav overskriften...

I San Diego sto Erika klar til å ta oss i mot, og faktisk har familien hun bor hos stukket av til Mexico for 2 uker! Hehe, det var planlagt før vi kom altså, vi har ikke sendt dem på dør... Så nå er vi stasjonert her for noen dager før ferden bærer videre til Redding, LA, OC, Mexico og så San Diego igjen.

Første dag i USA har gått sakte - som de alltid gjør. Vi er passe jetlagged, og våknet rundt 6 i dag, begge to, lys våkne. Merker det nå, 15 timer senere, at jeg overhode ikke er akkurat det, og at 5 timers søvn er litt lite.... Men men. Vi har fått gjort masse iallefall; shoppa og greier. I dag har vi vært super amerikanske, og har fått med oss Starbucks, Panda, McDonalds og TacoBell. SANTO! Bikinisesong here we come!

Nå skal jeg trene litt for å få vekk hamburgern fra tidligere, og så skal jeg soooove. :) Bilder kommer! Bloggen til Tonje er: www.tonjehonning.wordpress.com - check it out for bilder og oppdateringer!

2011-01-24T22:02:00.000+01:00

Småglimt fra turen:

Trioen

Sivøyene

Machu Picchu

Marvins fetter

Showing off the skills we have in pool in cuzco (believe me- we have none).

Chill på Rocking Js

2011-01-24T21:56:00.000+01:00

Vel Hjemme...

Bedre sent enn aldri, hva?! Jeg har faktisk tenkt å fortsette med blogginga - det er jo egentlig litt gøy... Men plutselig hadde jeg så SYKT mye å blogge om og da blir det fort bare stress... Så jeg tar en kjapp en på resten av turen i Sør- og Mellom Amerika.

Ellen og jeg tok samme fly fra Cuzco til Lima, der jeg såvidt rakk en Starbucks før mitt neste fly skulle dra. Med så vidt mener jeg at jeg løp fra Ellen i det hun skulle hente bagasjen sin (min var checka helt frem, men hun skulle jo være i Lima i noen dager), og drakk kaffen mens jeg satt på do. Haha. Men flyet rakk jeg, og kom frem til San Jose en times tid før Ane. Det var godt å se Ane igjen - jeg hadde ikke sett hu siden mai eller juni eller noe. Sånn går det når man er borte hele sommern...
Vi hadde en dag til disposisjon i San Jose, som gikk med til litt henging, se Narnia, sjekke ut downtown osv osv. Koselig var det. :)
Dagen etter satte vi oss på en buss som Tony sa dro klokken 8. Det gjorde den ikke. Så vi satt først på bussstasjonen i 2 timer før vi kom oss på bussen. Jeg er litt usikker på om jeg hadde drømt det, om noen hadde kødda med meg eller hva det var - men jeg hadde iallefall fått det for meg at buss turen var 2 1/2 time lang. Etter 3 timer var jeg passe utoldmodig og sykt klar for å være fremme, så jeg tok frem Costa Rica guide boken min og der sto det jommen at turen var 6 1/2 time. BAAAAH. Slit. Uansett- vi satt jo der og kunne jo ikke gjøre noe fra eller til...
Etter 5 1/2 time bestemte buss sjåføren seg for at vi skulle ha pause. Jeg mener, come on, 1 timer før vi er fremme!? Hva skjedde med det naturlige å legge den 30 minutters lange pausen MIDT I turen!?
Men vi kom oss dra frem til Puerto Viejo, en strand by som stort sett er amerikansk med ticapreg. Sjarmerende, men uekte. Vi sov på et hostel kalt The Rocking Js. I loved it. I følge ganske sikre kilder er det et sykt hippie sted på godt og vondt, og det er vist mye rart som foregår der, men da vi var der var hostellet ganske tomt og vi rota oss ikke bort i noe særlig... Sykt hangout sted altså- stemning som må oppleves, men kanskje ikke ALT er like verdt å prøve... Sengen vår var en hengekøye. Og det var en DIGG natt - sov kjempe godt faktisk!!
Dagen etter sto vi opp, og hadde kjøpt oss inn på en tur over til Panama (som jo var vårt destinasjonssted for solferien). Det var litt deilig å betale de 2 dollarene ekstra for å bli hente, hjulpet over grensa, henta på grensa, kjørt til vanntaxiterminalen og få båt over til Bocas Del Toro. Om du noen gang skal samme ruta som oss - gjør det!
Bocas del Toro viste seg å være PARADIS. Vi var det uka før alle amerikanerne kom på juleferie, så det var en forholdvis rolig atmosfære på stedet, med innslag av ville fester. Vi var heldige og lot en av disse guttene som skal skaffe hotell for deg idet du setter foten din utenfor taxibåten skaffet oss den beste dealen i byen (15$ for hostellrom med TV, private bath, varmt vann). Eneste negative var at den lå rett ved siden av det lokale diskoteket... Det sluttet vil i 4:30 tiden. Personlig priste jeg meg lykkelig for øreproppene mine, og sov sånn nogelunde hver natt, mens Ane stort sett hver morgen kunne fortelle meg når de avsluttet kvelden før...
Bocas var fantastisk! Også dette var turistifisert sånt, men med et karibisk preg og hippi/reggae stil over det hele. Vi leide sykler den første dagen og dro til en strand ca 9km fra hovedgata (det er bare en gate riktignok...). Den var kanskje 2 km lang og det var kanskje 10 andre der. Av de 10 var det en naken yoga mann som gladelig gjorde sine øvelser til skue for alle. Artig... Men en nydelig strand (snakker ikke om mannen altså!!!).
Dagen etter dro vi på en surfetur, først så vi hauger med delfiner, så dro vi for å snorkle på et sted og spise mat (bortsett fra at Ane og jeg hadde tatt med niste så vi lå og solte oss på båten og bada i stedet). Etter det var det duket for Red Frog Beach som også var en nydelig strand, dog litt fullere... Til sist stakk vi et annet sted for å snorkle. Turen var flott - for 25 dollar - men har sett bedre snorkle steder... Skal vist være skikkelig fint å dykke der og sånn, men synes ikke det var så fantastisk å se ned på svart/hvitt korallrev med et og annet innslag av farger.... Men flott tur!!
Dagen etter dro vi over bukta til en annen øy, hvor vi hang på Agua Lounge hele dagen. De har husker og trampoline ut i havet, stupebrett og har skjært hull i gulvet og gjort det om til svømmebasseng... Selve hostellet er bygget på vannet liksom - som så mye annet på øya. Skikkelig digg sted, popp og masse folk (75% tyskere, seff).
Så kom dagen vi skulle dra, men ved oppmøte på taxibåt sentralen hadde de oss ikke på lista si, så vi måtte vente til dagen etter. En litt uorganisert amerikaner ordna plasser til oss dagen etterpå. Til vanlig ville jeg jo egentlig dreti litt i hele greie og gledet meg over en ekstra dag i Paradis, men det regna hele dagen... Vi så på TV, var ute og drakk en kaffe og spiste litt, hadde en avsluttningsmiddag (igjen...), og venta egentlig bare på å få dra igjen. Dagen etterpå (som vi da egentlig skulle ha tilbrakt i Puerto Viejo) var STÅRLENDE, men den ble jo da brukt på reisen fra Bocas til San Jose... Kjipt.

Vi reiste fra San Jose til New York der Ane hadde ordna hotell for oss på Pod Hotel. Det var et sykt bra hotell altså. :) chill. Så hadde vi 24 timer i storbyen som ble brukt til soving og shopping. Så satte vi nesa hjemover. Grunnet en 10 minutter forsinkelse rakk vi ikke 10-toget til Hamar, og de resulterte i at vi gikk glipp av Tre Nøtter til Askepott. Kjipt. Men til Reisen til Julestjernen, Julelunsjen, Julegudstjenesten, Julemiddagen, Juletregangen og Julegavene var vi akkurat i tide... Litt overtrøtte, men meget fornøyde!

Julen:

Julen gikk fort. Jeg jobber 6 dager på Parkgården, og hang med folk, hadde kvalitetstid med jentene (og guttene), feiret nyttår hos Marie som vanlig, og likte GODT å bare være litt hjemme. De siste gangene jeg har vært der har det ofte bare vært "short and sweet", mens nå kunne jeg nesten slappe av litt også... Med nesten mener jeg at jeg kanskje ikke sov så mye. Leste ut et par Harry Potter bøker og var litt jetlagged, men klarte meg ellers bra. :)

Tilbake i K-Town

Så nå er jeg tilbake i K-town og nyter det litt. Det er kaldt og veldig, veldig glatt, men jeg liker det egentlig. Skolen er sånn mer eller mindre interessant, og har søkt en jobb som jeg håper å få. De neste ukene blir travle. Til helgen kommer Tobias på besøk, og vi skal ha litt søster-bror-bonding time før han stikker til New Zealand som utvekslingsstudent i slutten av Februar. Så om 2 uker er det midtårsopphold for AFS studentene, og så kommer Ingrid og Paola på besøk fra Costa Rica. Så stikker jeg til Frankrike med AFS for 1 ukes seminar på "interkultuell læring på tvers av generasjoner", før jeg kommer hjem til muntlig eksamen i "Det Flerkulturelle Norge", og på kvelden etter eksamen setter jeg meg på flyet hjem for å si hade til Tobias som da skal reise. Og så, etter det, roer det seg litt... Iallefall tror jeg det. Håper jeg det...

2010-12-14T05:17:00.000+01:00

Sykehusbesøk og Machu Picchu
- You gotta love Cuzco

Vel fremme i Cuzco var det bare å krype til korset - magen var ikke helt som den skulle... Vi ble jo syke i Sucre, men var egentlig fine igjen. ...til vi kom til La Paz... Men det var jo bare å forvente. Det kom ikke som en overraskelse på noen av oss egentlig, men det er jo aldri gøy. Heldigvis har vi aldri vært syke i den forstand, bare vært avhengi av en do i en nogen lunde nærhet... I Puno var vi så kort at vi ikke orka gjøre noe med saken, men Cuzco skulle vi jo være i i en uke. Så Marty ringte Europeiske som oppgav et "godkjent" sykehus, og så satte alle 3 seg i en taxi. I utgangspunktet var det Marty som var keen på å få statusen sjekke ut, mens Ellen var med på tanken og Silje så på det som bortkasta penger. Men ved ankomst sykehuset slengte alle seg på... Vi får det jo igjen på forsikringa...
Etter å ha registret oss fikk vi en lapp med navnene våre på. Så satte vi oss på venteverelse som besto av 3 stoler på en gang. Der satt vi og koste oss i noen timer. Først kom det en sykepleier bort, som målte tempen med en gammeldags tempen måler (ala den bestemor har, som jeg husker fra øreverkbarnedommen.), blodtrykke med en gammeldags blodtrykkemåler og så sjekka pulsen ved hjelp av våres håndledd og hennes klokke. Interessant. Så skjedde det egenlig ikke så veldig mye mer på en god stund. Det gikk i latinamerikansk stil der det titt og ofte kom noen bort og sa "cinco minutos mas" - fem minuttet til - men vi trodde jo aldri på det, så det var jo greit. Da legen endelig kom viste han seg imidlertid fra sin positive side og slo til meg strålende engelsk og full forståelse. Ikke dårlig! Vi var inne hos han i ca 5 min før han sendte oss videre til labben for blodprøve. Det var også et ønske om bæsjeprøve... Vi var ikke helt med på tanken, spess ikke da det ble forklart at de egentlig ikke trengte det, dersom de fant noe på blodprøva... Hehe. Etter vel en time venting ble vi diagnosert med "mild bakterie infeksjon" og utstyrt med 3 forskjellige piller før vi ble sendt på dør med privat nummeret til legen. Han skulle vi ringe etter 5 dager og si om vi var bedre eller ikke. :) Vi har alle blitt bedre, og regner med å komme hele og friske hjem! :)

Så hadde vi noen skrivedager og bydager i Cuzco. Oppgaven begynner å ta form, selv om det har vært mye arbeid og mye som gjenstår. Pust og pes.

Vi bestemt oss for å ta Machu Picchu på 2 dager. I utgangspunktet tenkte vi å ta en "mini-inka-trail" tur (det er ikke det offesielle navnet). En dag med gåing, og en dag i selve Machu Picchu. Men ettersom de skulle ha over 350 dollar for det, droppa vi det. Tanken gikk så over på å "gjøre alt selv", men vi fant etterhvert ut at det var like så billig å bestille igjen en turopratør. Valget falt på "Trudy" midt på plazaen i Cuzco. Det heter seg at "jo nærmere plazaen jo dyrere", men det er lavsesong og alle gav oss egentlig den samme prisen... 160 dollar. Trudy viste seg imidlertid å være uvanlig hyggelig. Med på kjøpe (altså gratis) fikk vi en buss tur i "the sacred valley" på vei mot Machu Picchu. Turistifisert men helt grei. Ville nok ikke betalt noe ekstra for det, men det var jo gøy å oppleve litt. Så tok vi toget fra Quillabamba til Aguas Calientes der vi skulle sove. AC hadde ikke noe særlig å by på annet enn noen varme kilder og en gågate (love gågater) med innpåslitne selgere som var desperate pga lavsesong. Hostellet vi bodde på var helt ok, varmt vann i dusjen var et pluss. Vi gikk tidlig til sengs, selv om guiden var nesten 2 timer for sen for møtet vårt. Vi skulle nemlig tidlig opp...
Med tidlig mener jeg TIDLIG. 3:30 sto vekkerklokka på, og klokken 04:00 møtte vi våre nye, tyske venner vi fikk dagen før. Sammen skulle vi gå opp til Machu Picchu for å få med oss soloppgangen. Jeg hadde hørt det skulle være en litt utfordrende tur, på ca 1 time. Men det får da være grenser!!! Vi kom bort til porten til nasjonalparken, og måtte vente der i noen minutter før de åpna... Vi måtte vente 10 min eller noe, mens et par italienere vi møtte senere på dagen hadde tenkt de skulle starte enda litt før de andre, og ente opp med å måtte sitte ved porten i nesten 1 time før de åpna.... Så var det bare å spurte opp til MP for å få med seg soloppgangen. Jeg tror ingen egentlig rakk det. Ikke bare var det overskyet, som jo gjør det vanskelig å se så mye, det var også langt!! Masse gamle trapper med trinn i forskjellige høyder og lengder, og tyyynn luft. Det er helt sykt. Jeg trodde man ble vant til høyden i løpet av et par dager, max en uke. Men det gjør man ikke. Man klarer seg helt bra liksom. Frem til man skal gjøre noe fysisk... Så vi klatret og slet oss oppover trappen, og kom oss da opp, uten å kunne si at vi kunne se noe av den soloppgangen... Positive er at vi kunne skryte til de som ikke hadde gått opp at vi hadde gjort det, og klage med de som hadde gått opp med oss om hvor langt og uutholdelig det var. Så da var vi jo med en gang en del av gjengen... :) En annen positiv ting er at dagen ble SYKT lang. Vi var jo på MP i 6:30 tiden, og hadde tid til å gå å ta noen bilder av stedet før den guidede turen vår, og plassen ble for fylt opp av mennesker...
Machu Picchu i seg selv var flott, og jeg er ganske sikkert på at, om det ikke hadde vært regntid og overskyet, hadde soloppgangen vært flott også. Vi fikk en guidet tur igjennom ruinene, som endte opp ved inngangen til Huynu Picchu, et fjell ved siden av MP med utsikt over ruinen. Macchu Picchu er egentlig fjellet ved siden av ruinene, som har et annet offesielt navn, men jeg kaller bare alt Machu Picchu tror jeg, hvis ikke blir det fort komplisert... Etter klatreturen opp til MP tidligere på dagen var jeg SYKT skrepisk til å klatre dette fjellet, som jeg hadde hørt var verre, med smal sti og bratte skråninger. Dødsveien 2. Men.... Vi var jo der. Og en gjeng australske gutten, en caliboy, to italienere, en hollender og stemningen i køen gjorde det til at vi begynte klatreturen, Ellen og jeg. Silje kom etter. Hver dag er det bare 400 mennesker som får klatre fjellet, men det er jo lavsesong, so no stress. Like etter at Ellen og jeg begynte å klatre oppover begynte det å regne. Nedtur.... Og- vi hadde regnfrakken til Silje i sekken vår. Men; vi snudde ikke. Det er i noen tilfeller "det er ingen skam å snu" ikke gir noen mening. Dette var et av dem... Vi kavet oss oppover, til dels utslitte, til del oppgitte og iallefall våte - for det er bare å konstatere at allværsjakken min IKKE er regntett... I tillegg var vi noe motløse - det var fremdeles overskyet. Vel fremme på toppen var vi i kjempe humør begge to. Tenk at vi greide det! Egentlig var ikke turen så sykt hard, men mye av kreftene var alt brukt opp på morgen økten. Utsikten var fin, vi så... skyer... Skuffende! Det var nesten som å stå på verden ende. Ingenting å se men hvitt... Det er noen ruiner og sånt oppå der, så vi bestemte oss for å klatre litt høyere opp for å "se" før vi gikk ned. Vi snudde ryggen til, men plustelig ropte ei jente, som boksavelig talt satt klint oppi noen steiner i ly for vind og regn "There it is!! LOOK LOOK LOOK!!!". Seff snudde vi oss, og i ca 30 sekunder kunne vi se Machu Picchu langt der nede. Det var faktisk utrolig. Helt utrolig. Og verdt hele turen. Jenta som hadde ropt ut hadde sittet der i over 1 time og ventet, så det vi jo bare flaks at vi fikk se det. Tok ikke noen bilder,desverre, for det regnet fremdeles... Vi gikk litt mer rundt oppå fjellet, før vi gikk nedover, noe som på mange måter var skumlere enn å gå oppover. Plutselig måtte du se ned hele tiden, der var bratt og kaldt... Halvveis nede møtte vi Silje og tyskerne. Vi forsatte nedover og ut av parken, kaldt og våte, men godt fornøyde. I resturanten utenfor, der de skal ha 200 % av normale priser, ventet vi på Silje, og så tok vi bussen ned igjen til Aguas Calientes. Hot Springs sto på menyen, og etter det spiste Marty ekte peruviansk mat - Marsvin! Ellen var heller grossed out, spess da vi påpekte at dette "helt sikkert" var Marvins fetter. Marvin var marsvinet Ellens søster hadde da de var små. Haha.
I motsettning til våre (nyannskaffede) venner, hadde vi en ekstra natt i AC, og det var veldig deilig. I stede for å sitte våre og kalde på toget i 1 1/2 og så 1 1/2 time på buss til Cuzco, kunne vi gå tilbake på hotellet, gå til de varme kildene, dusje, gå ut og spise og HVILE. Det var digg!!

Etter MP har vi hatt 1 1/2 dag til i Cuzco, hvor lommeboka har fått kjørt seg godt, de siste alpakka tingene har blitt kjøpt inn og sekkene står nå ferdig pakket, og veldig, veldig fulle, ved siden av sengene våre. I morgen tidlig setter Silje nesen til Argentina, Ellen til Lima og jeg skal møte Ane på flyplassen i San Jose, Costa Rica, før vi senere stikker en tur til stranden i Panama. Digg digg. Rart at turen er over alt nå, det har gått for, samtidlig sakte, og SYKT mye har skjedd... Snart er det tilbake til kalde vinternorge, jul og gimlekollens rutinemessige hverdag...

So long

2010-12-08T18:08:00.003+01:00

Titikakasjøen og nok en busstur…

Puno var en flott by - for 2 dager! Jeg tror nok vi kunne vært der lengre også, og sikkert fått med oss mye mer; visstnok er det et museum med mumier og stæsj der, men det droppa vi. Vi ankom forholdsvis sent fra La Paz, og brukte kvelden til å spise Peruviask kylling, som er kjent og veldig, veldig godt. Så gikk vi litt i gågata i byen. Jeg var skikkelig overexcited for gågata, for i Latin Amerika er det så mange biler og mennesker så man blir helt sliten av å gå i byen… Da er liksom det eneste alternative å sette seg ned på plazaen eller på en kafe og se… Hvis ikke går man helt i spinn! Uansett; Puno hadde en gågate! Digg! Den var riktignok brutt opp med noen trafikkerte veier her og der, men det gikk. Den viste seg imidlertid å ikke være lenger enn fra triangelen til torghjørnet (vi snakker Hamar-språk) og full av turist sjapper… Derfor: grei for 2 kvelder. Vi gikk også opp på toppen av lite fjell, til et utkikkspungt som også hadde en statue av den først inka. Det var… helt greit… Ble en tidlig natt, for det hadde vært en tidlig morgen… Og flere tidlige morgener skulle det bli…
Søndag sto vi opp i 6-tiden, pakket sakene våre, satte de på oppbevaring, spiste frokost, og så dro vi av gårde til havnen. Der skulle vi ta en speedboat ut til noen sivøyer og så to øyer til. På den ene skulle vi overnatte. Min venn Adrienne fra Mexico (eller, hun er fra USA men møtte hu i Mexico) har bodd to år i Cuzco, Peru, så jeg hadde forhørt meg litt med henne ang ting å gjøre. Hun hadde gitt meg fulle instruksjoner om hvem jeg skulle besøke når vi kom til Armani øya - den øya vi skulle sove på. Så jeg hadde gitt KLAR beskjed til resieguiden vår om hvor vi skulle, og SEFF var han i “yes yes yes thais ok yes yes yes” humøret som latinamerikanere til vanlig er… Uansett; vi satte oss på båten, ventet vil 1 time eller noe på noen andre som også skulle være med og tok båten ut til sivøyene. Den gikk i kanskje 10 knop. Kanskje. Det tok oss 20 minutter ut til øyene, som man nesten kan se fra land.. Blah. Uansett; sivøyene er ca 50-60 øyer lagd av siv, som det bok folk på! Vi fikk full forklaring av hvordan man lagde øyene osv, men jeg skal bare gjengi kort versjonen her… Fordi noen folk ikke ville være med på hele inkarike opplegget, bygde de båter av siv som de bodde og levde på (det var her Thor Heyerdahl fikk tanken om Kon Tiki… Det ble påpekt av guiden vår, som med en gang han fant ut at vi var norsk kom bort til oss med en Thor Heyerdahl bok…). Etter hvert ble man litt lei av i seile hele tiden, og ankret båtene. Nå er det øyer av siv, altså “flate siv plater” som er ankret til bunnen av sjøen. Man lager først noen små øyer, og så, når man blir godvenn med noen andre, fester man den ene sivøyen til den andre. Kult. Øyene er over 2 meter tykke, men når man går på de er det nesten som man tråkker igjennom. Jeg var litt skeptisk til å drive å hoppe på de og sånn, men det ser jo ut som at det går bra… ALT er laget av siv! Husene, alt!! Hver øy har et varselstårn i tilfelle brann osv.
Tja, etter vel 45 minutter på en sånn øy, fikk vi som skulle videre til de andre øyene beskjed om å komme oss i båten igjen, for vi skulle bytte båt. Flinke nordmenn som vi er gikk jo vi rett i båten, og ble sittende der i vel 30 minutter før det kom noen andre inn… Da hadde de vært på den lokale (overprisa) butikken og kjøpt seg mat, kakao (det var shitkaldt og det var så SYKT fristende) osv. Vi “flinke” nordmenn ble sittende litt støkk i det, for de viste seg fort at det var lenge til neste måltid… Midt utpå sjøen der møtte vi en annen båt, og så var det bare å hoppe fra den ene båten til den andre… Ikke akkurat Norsk sikkerhet, men det funka. Jeg var jo nå skråsikker på at vi kom på en speedbåt, men ved første øyekast kunne jeg konstatere at det var en noenlunde samme type båt…
I noe jeg og Ellen ankom var noe mellom 15 og 20 knop kjørte vi mot den neste øya… Det tok drøye 2 timer, og det virker ikke som at øya kom noe nærmere for å si det sånn… Turen over sjøen skal være så fantastisk vakkert, og det samme skal solnedgangen og stjernehimmelen på øyene være. Dessverre hadde værgudene bestemt at vi ikke skulle oppleve det, for det var overskyet og regn… Båtturen var jo litt gøy da det var masse morsomme bølger, men det var så sykt kaldt ute + at det var regnskurer, så man kunne ikke sitte ute å nyte det… Og i 2 timer… Vel, det var litt vel lenge… Ved ankomst Amanti (usikker på stavemåten) øya, ble vi tildelt versfamilier. Plutselig var den en familie som ville bytte (ei dama med småbarn) og da sier gudien, “Ok, dere tre jentene der, dere kan bli med i stedet!”. Jeg bare “HEY watt a sec!! Vi har jo en egen familie som var har spurt etter!”. Guiden bare så på meg og sa “Åja, men vi er ikke på den siden av øya i det hele tatt skjønner du, så der går ikke”. BAH!!!! TYPISK! Når alle er sånn “yes yes yes” kan du banne på at det er noe feil… Så vi ente jo opp med denne familien, som tok imot oss som alle andre turister, sammen med en kar fra Honduras. Kult.
Å bo hos vertsfamilier var ikke helt som jeg hadde trodd. Vi fikk vårt eget rom, familien spiste for seg selv, og så kom vi etterpå og fikk servert mat… Jeg fikk aldri hilse på mer enn 3 familie medlemmer, som egentlig ikke spurte oss om noe mer enn litt da de ville ha oss til å kjøpe håndverk i kraftige regnbuefarger. Det var tydeligvis vant med turister og gadd ikke engasjere seg for mye.
På ettermiddagen gikk vi tur opp til det høyeste punktet på øya, der vi egentlig skulle se solnedgangen… Men det var jo overskyet, så vi kunne ikke se noe, så da gikk vi ned igjen. Høydepunktet vi på kvelden da vi ble kledd opp i de lokales klesdrakter og dro på “the local disko”. På vei dit, utkledd i noe som ligner litt på en bunad, kom jeg på at de ikke har elektrisitet på øya… “hvordan i huleste skal vi ha en disko når det ikke er strøm?!”. Vel, ved ankomst så vi bandet vårt, 4 gutter i alderen 12 til 16, på tromme, gitar og panfløyte. I løpet av 1 ½ time spilte de vel 4 sanger. Mellom hver sang lo og tøyset de seg i mellom og “øvde” på sangene. Sykt chill. Vi danse litt i noe alla en ringdans, men jeg tok ikke helt stegene… Det var forsovet heller ingen som ville være oss stegene (igjen, alt for vant med turister), så det ble til at vi gikk i ring og svingte på hoftene…

Neste dag sto vi opp tidlig (igjen), spiste frokost og gikk ned til havnen. Det var halvparten av de som hadde vært med på turen alt dratt, da de enten bare skulle være med på 2 øyer eller hadde fått høydesyke… Så det ble god plass på båten… Denne dagen var det strålende sol og varmt og godt, så vi satte oss på taket. Et par + faren dems fra Holland kunne fortelle at det hadde vært stjerneklart i halv 3 tiden på natta, da faren skulle ut på do… Silje angret da ganske på at hun ikke hadde fulgt instinktene og tatt doturen hun og, men… Det er ikke elektrisitet på øya, og doen er utenfor i et uthus… + at man må skylle ned med en bøtte (noe jeg tydeligvis har talent for og som regel klarer på første forsøk nå!). Stjernehimmelen var mist det vakreste han hadde sett i hele sitt liv (og har var ganske gammel). BÆSJ. Haha.

Så dro vi altså til den siste øye Taquille, der gikk en tur og spiste middag før vi dro innover igjen til Puno. Nesten 3 timer på taket til en båt på 3800 meters høyde og med solfaktor 10 har vist seg å gi kun en mild form for solbrenthet på armene. Og et stygt klokkeskille. Kanskje jeg kan bli brun etter hvert!?

Turen var fin altså; men jeg ville aldri gjort det igjen. Vi dro ut dit for “å se på menneskene”, noe som blir helt feil for meg. De ble som objekter og ikke mennesker. Da vi var på Taquille øya stoppen guiden vår en mann på veien, samler alle sammen, og begynner å forklare klesdrakten ved å løfte på “nissehua”, peke på belte, be mannen snu seg rundt osv. Det var helt ærlig som et objekt vi skulle studere, ikke som en man i det hele tatt! Og dessverre virker det som at de er så vant med det at de ikke merke det selv engang! Men måten det blir vist frem og forklart på, fører til et syn der vi er “over” dem. Håpløst.

Ved ankomst Puno ble vi enige med to amerikanske jenter om å spise middag med dem, så etter er lur og dusj, møttes vi i gågata og gikk tilbake på restauranten vi hadde vært på før. Denne gangen ble det alpakka. Det var veldig annerledes enn lama… Blitt mer biffsmak… Bare uten så mye smak…

Tirsdag sto vi tidlig opp (igjen), og dro til buss stasjonen der vi hadde bestilt tur på guidebussen. Igjen hadde vi blitt lurt, selv om jeg hadde spurt 5-6 ganger om hva som var inkludert og hva som ikke var det, så vi måtte punge ut med 22 nye sol på bussen for inngangsbilletter til stoppestedene våre. Vi stoppet på 5 steder; et museum med statuer fra før kristelig tid, det høyeste punktet på turen (der Silje og Ellen fikk tatt bilder med en alpakka mens jeg var fult opptatt med prutingen på en alpakka jakke), en lunsj (der silje og ellen igjen fikk et bilde med en alpakka, denne gang et 5 dager gammelt lam. Jeg hoppa over bilde men så den nå…), en gammel ruin av et inkatempel (som hadde mye spirituelt rundt seg, mener nå jeg) og en kirke det alt er lagd av gull (det er så mye at det ikke er fint engang!). Det var helt ok, selv om vi var så trøtte at vi kanskje hadde hatt mer nytte av direkte bussen…! Men; da har vi jo sett dette og. Ved ankomst Cuzco måtte jeg igjen bruke pruteferdighetene mine og fikk skaffet oss en taxi som skulle ta oss til the meetinplace cafe. Dessverre fant en guide oss også, så han satte seg i bilen med oss, og gikk av på samme sted som oss… Han hadde ikke noe tro på meg når jeg sa vi hadde friends. Han bare “But what hostel???” , og jeg tilbake “WE HAVE FRIENDS!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!” i en litt amper tone. Ved avlastning på Plaza San Blas sto han over oss og fortalte at han hadde billige hostel vi kunne bo i. Det var nok ikke helt tiden å drive å mase på oss, Ellen og jeg var sulten, jeg også drit lei fyren og sykt amper, og Silje var dårlig og satt på plazaen og sydde både i posen og utenfor. Jeg tok med meg de to sekkene og gikk bort til skiltet med meeting place cafe, ringte på, ei jente ved navn Carrie åpent opp, og tok vennlig i mot oss. Satte fra meg mine ting, og gikk så tilbake til de andre for å hente litt mer. På veien bort møter jeg denne fryktelige master guiden, med sekken til Silje og posen til Ellen. Han skulle bære det bort for oss. Jeg gikk bort til de andre og tok med meg litt til, men møter Siljes skrekkfylte ansikter som roper “han bare tok sekken min og begynte å gå!! Stopp han!!”, før hun spyr engang til. Heldigvis hadde han ikke onde hensikter, og gikk til døra til Carrie og slapp det av det. Her begynte han å diskutere med Carrie om dette egentlig var et hostel eller ikke, og det endte opp med at vi alle kom helskinnet inn igjennom døren også smelte den igjen i ansikte hans i det han ba om 1 sol for å ha hjulpet oss. Det var ikke det at 1 sol er så mye, heller da at vi overhode ikke ba om noe hjelp og han gjorde egentlig bare vondt verre…

The Meetingplace Cafe er en del av misjonen Adrienne jobbet for når hun var her, og det var hun som tipset oss om å bo her. Det er kafe i under etasjen som er åpen fra 8:30-14:00, og oppe er det noen soverom, bad og stue. Vi bor her alene, og kan bruke kjøkkenet som vi vil (unntatt åpningstider), har varmt vann og do MED toalett setet. Det er noe som ofte mangler i Peru, det samme er toalett papir og vann til å tekke opp. Det går i bøtte…. I tilegg har det håndsåpe ved vasken her, så vi har ingenting å klage over!! Internett har vi, og masse plass til å jobbe med oppgave på… Så her skal vi være i 8 dager, skrive ferdig eksamen, oppleve Cuzco (som er en kjempe vakker by) og dra til Machu Picchu! Vi gleder oss!

På gjenhør!

2010-12-04T21:48:00.002+01:00

PERU

I dag har bestemoren min bursdag! Og hun er verdens snilleste og kuleste bestemor, så hun får en hilsen på bloggen! Gratulerer med dagen, Bestemor!!

Vi har ankommet Peru. De siste dagene i La Paz gikk fort, men var innholdsrike, så det vare bare bra!! Torsdag var siste dag med alle volontørene (deriblant Marita), for de skulle dra fredag. Også de til Peru, men de skulle rett til Cuzco. Onsdag var adventsparty med hauer av folk, og så torsdag var jeg og Ellen i byen, før vi på kvelden var på Michael, the american, sin avskjedsfest. Ellen og Silje var med Siljes venninne Pamela (legg vekt på e`n. Jeg finner det et artig nav), men vi møttes alle på et utested ut i La Paz, der vi danset oss inn i de små timer..

I går skulle vi egentlig jobbe… Jeg var å handlet et bag, som var sårt tiltrengt - de begynte å bli mange småposer og vesker, så det var digg å kjøpe noe som man kunne samle alt i. Baggen er fin, og er dessuten lett å legge sammen - den tar lite plass - slik at den blir med hjem i bagasjen… Så derfor er det greit at jeg kjøpte den. Haha.

I dag morges sto vi opp i 7-tiden og dro til buss terminalen. Ellen og jeg hadde kjøpt billetter torsdag. 70 bol for en vei til Puno, Peru. SERIØST. Ting er SYKT billig her. Blir en STOR overgang å komme hjem. Bussturen til Puno tar ca 5 timer, pluss litt ekstra tid på grensen. Vi hadde valgt luksusbussen (trodde vi), som kosten 20 bol mer enn de andre (de andre kostet 50 bol. Vurderte det litt, men kom på å spørre om de hadde aircondition på bussen. Det mente damene at man ikke trengte, siden det bare var 5 timer til Puno. Oh no- jeg har nok reist litt for mye i Latin Amerika til å gå på den… 20 bol mer = aircondition = SÅ verdt det!!). Vi skulle få snacks, frokost, film, do og aircondition. Hmm… Kom på bussen og den var litt møkkete, men helt ok, og setene var digge legge seg helt ned + med beinstøtte… Digg! Så kom den o store frokosten… Det var… en empenada med noe ostegreier (litt nasty) og en te (ok). Ikke norsk frokost akkurat…. Snacken så vi ikke noe til. Doen bestemte de seg for ikke å åpne før etter ca 3 ½ time, etter at vi hadde krysset grensen til Peru. Noen sveitsere klagde høyt, lenge og godt, så vi slapp… De åpna jo til slutt da, så det var jo bra… Ellers så er det jo passkontroller og ditt og datt for hver region du kommer til i Sør-Amerika, så vi hadde jo forsovet tilgang på do ganske ofte. Måtte vente til etter grensa før det dukka noe opp på skjermen, men før det hadde vi full underholdning fra damen rett bak meg. Det er så flott her i Bolivia/Peru - man bruker virkelig høytalerne på mobilen til det fulle… Som regel er det en “kul” ungdom som kommer sletrende inn på mikroene i byene med musikken på “full guffe”, som regel er det komba… Denne gangen var der riktig nok en ganske mye eldre dame om spilte alt fra komba til Attomic Kitten. JA- du hørte riktig! Når det var spanske sanger sang hun til og med med……… Det var…. Hyggelig… Filmen viste seg å være av typen “McGyvers beste”. Skjønte det ikke. Var dubba også (naturlig nok), og det var serr HØY lyd. Jeg tok på høretelefonene på full guffe og så ut av vinduet i stedet…. Utrolig nydelig natur og vakkert her!!!
Bussturen gikk altså veldig fint - verdt 70 bol, selv om jeg neste gang muligens hadde prøvd et annet selskap… J Bare for å se hva som skjer…

Vel fremme i Puno ble vi haika inn av en koselig mann som skulle ha 20 sol på per på et hostel (42 kr). Vi bestemte oss for å bli med å se hva han kunne tilby, og her ligger vi… Vi har eget bad med litt varmt vann, og ellers er standarden helt ok. Pluss at han la opp turen til titicaka sjøen for oss i morra… J

2010-12-02T17:23:00.000+01:00

LA PAZ

Jeg har aktivt prøvd å laste opp videoblogger, men enten er grunnen et meget treigt nett, eller så er de for store... Uansett; jeg skal prøve igjen, men jeg har altså andre ting å ta meg til enn å oppdatere bloggen... :)

Vi er fremdeles i La Paz, og de siste dagene har gått fort. Vi har hatt "skrivedager", hvor vi har prøvd å skrive mest mulig på eksamen, samtidig som vi har ønsket å oppleve noe... Ellen og jeg var på El Alto på søndag, på et marked der... Det er kaotisk uten like. Ellen sa at hennes familie hadde ELSKET å gå der å titte og se og kjøpe billige morro-ting, mens jeg skråsikkert kan si at mine familie IKKE hadd elsket det... Mamma hadde nok blitt sprø av alt rælet, og det er trangt om plassen mellom mennesker, dyr og boder. Det er liksom ingen ordentlig organisatorisk over markede, det er bare ute på en stor slette hvor folk har satt opp bodene litt hist og pist... Ingen klare "veier", og jeg tror den beste muligheten å komme seg frem på er å se seg rundt etter neste "gode" bod, og gå dit. Når du er ferdig med den er det bare å se seg om etter neste.....
Men det er BILLIG. Ellen og jeg kom hjem med en stor bærepose hver, til under 200 lappen. Vi har kjøpt alt mulig rart egentlig, så nå gjenstår det å se om det får plass i sekken (og om det funker når vi kommer hjem). Men det er en opplevelse. Markede på El Alto er der de "innfødte" også handler, så det er mye billigere enn for eksempel nede i byen.

Ellers har vi hatt noen stille kvelder på casaen (med filmer som Holiday og episoder av Friends), og noen ute i byen. Lamakjøttet er jo alt inntatt, men vi var på kino (Harry Potter til 20 kroner. digg) blant annet. Vi gikk en tur downtown også, i turistgata og handla litt gosnasks til jul. Skal ikke si så mye om det - vil ikke røpe julegavene... Det er faktisk litt morsomt å gå å se i sånne butikker, for plutselig ser jeg en kopp eller lommebok jeg har maken til hjemme - etter at mormor og morfar var her. :) Ellers merker jeg at jeg er grådig lei sånne turistsjapper. Jeg husker det var så SYKT stas å være i Syden og sånn når jeg var liten og gå å titte og se. Men jeg har vokst fra det (sikkert til mamma og pappas store glede). Jeg synes fremdeles det er litt hygglig (dog stress) å gå på markede som i El Alto, bare fordi det er så SYKT mye å se, og du så absolutt kan gjøre en god deal, men turist sjapper... Bah... En i landet er nok egentlig, for det er jo stort sett det samme i dem alle. Bolivia har jo et utvalg i lama og alpaka ting, alt fra grensere og sjerf til tørkede lamafoster. Det sistnevnte er ment å graves ned i grunnmuren på et nytt hus for å bringe lykke. Jeg er sykt skreptisk og valgte å ikke kjøpe noe derfra...

I går skulle vi egentlig se på microfinans prosjektet Misjonsalliansen har her i La Paz/El Alto. Desverre døde faren til den bolivianske direktøren i organisasjonen her, så all stab og sånn skulle i minnestund. Dermed ble også dagen i dag litt spolert- vi skulle egentlig ut å se noen prosjekter, men i dag er begravelsen. I stedet hadde vi en powerpoint presentasjon på morran i dag, mens gårsdagen ble brukt til .... tatatata... SPA! Vi stakk til kjøpesenteret fordi Marita hadde sagt hun trodde det var spa der. Så gikk vi litt rundt og fant "Cristinas Spa". Det var mildt sagt stilig - skikkelig overklasse "butikk", med solarium og diverse ting. Jeg snakka litt med hu sjefen der, og hun sa at de der bare hadde facial og sånn, og at hvis vi ville ha hele kroppen og sånn skikkelig spa så måtte vi gå til en annen avdeling de hadde. Så vi gjorde det. Skal si jeg hadde skikkelig forventninger. Det var så SYKT klasse over stedet på kjøpesenteret, og da kom med taxi fra den andre stedet og hentet oss. Så kjørte de oss til de andre stedet som var... boliviansk... Det var ikke ille liksom, det var bare det stedet på kjøpesenteret var så flott og elegant, og dette var et rom bak en frisørsalong......... Prisen var derimot 200 bol for 3 timer (160 kr eller no), så vi bare tenkte "shit au, vi gjør det". Ellen ble lagt i en boblebad (med kalt vann?!), mens jeg og Silje ble smørt inn med sjokolade. Spennende opplevelse... Vi fikk masasje og ble smurt inn med all slags kremer. Lukta som et parfymeri da jeg var ferdig, det var så absolutt verdt 160 kroner, men jeg er ikke helt overbevist over sjokoladegreiene altså... Tror nok det blir med denne ene gangen... Men det var gøy!!

Etter spaet dro vi hjem til casaen, der voluntørene var i full gang med forbredelesene til adventsfesten. De hadde invitert en haug bolivianere og ei tysk, ei dansk og en amerikansk til FEST. Vi snakker julekuler, grøt med mandel (/macedemianøtt fordi noen hadde glemt å kjøpe mandel), melkesjokolade, pepperkakedeig (fra IKEA - tilsendt fra Norge), nonstop og julesanger. Jeg var ikke heeelt i stemningen, men det var så absolutt et godt forsøk, og veldig, veldig gøy!! Da alle bolivianerne hadde gått satte vi på Home Alone 1, men jeg kasta inn håndle da vi var halvveis i filmen (klokken 01:00).
P.S. Jeg fikk ikke mandelen.

2010-11-28T16:36:00.000+01:00

LA PAZ so far

Fredag pakket vi sekken (som i Ellens tilfelle er fylt til randen og på vei til å ryke), og satte oss på flyet til La Paz. Det var litt vedmodig å si hade til Sucre og folka der, men the show must go on. Dersom du noen gang kommer deg til Bolivia, og så til Sucre, er dette en "must do" liste:
- Plaza 25 de Mayo. Sett deg på en av de mange benkene, se på folket, livet, få skoene dine pusset av noen smågutter, kjøp en karamell eller to av noen småjenter, nyt sola og folkene, snakk med den gamle, sjarmerende mannen ved siden av deg, les en bok....
- Abis Cafe. Har ikke noen kaffe å skryte av, det har forsovet ikke Sucre generelt. Men lunsj menyen er deilig, og du kan sette deg i vinduet og så på folkelivet.
- JoyRide Cafe. Har alt; kafe om dagen (med gratis internett vel og merke), resturant og kvelden og discotek/pub om natten. Alt overlapper hverandre og foregår i forskjellige rom, så her kan man komme og gå som man vil. Det vises også filmer hver kveld, men det sjekka vi ikke ut.
- Florin. Eneste stedet med god kaffe, som vi fant. Sjarmerende bakgård, med musikk skole over, så til tider kan det, på ettermiddagen, bli litt vel mye lyd. Gratis internett og STORE posjoner. De viser foresten også fotballkamper!!
- Mirador. Utsikt over byen. Spisemuligheter. Jeg var ikke overimponert over maten eller utvalget, med utsikten var FIN.
- Dinosaur Parken. Helt grei, og ganske billig, men ikke forvent deg noe av det helt store. Veldig flott for barn (vil jeg anta).
- Castillo de Glorietta. Slott litt utenfor Sucre. Faktisk tror jeg bussturen dit var høydepunktet, man så utrolig mye, mennesker, dyr, kultur og byggninger. Slottet var også veldig fint, dog det ikke hadde noe særlig med møbler og det mest var rommene man kunne se.

Så da var det over med Sucre....

Vi ankom Casa Alianza etter å ha ventet 1 time på taxi sjåføren som skulle hente oss på flyplassen. Det gikk greit, vi tok det med ro. Sucre ligger på 2800 meter, så det var ikke en SÅ stor høydeforskjell da vi ankom La Paz denne gangen. Likevel var det godt å ta det litt med ro. Marita og Camilla (utsending) tok i mot oss da vi kom, og vi fikk et stort rom og eget bad, og mye hjelp med ankomst. Marita hadde til og med bakt muffins til oss!!! Etter muffinsmaten og litt info om misjonsalliansen generelt, dro vi 4 (Marita inkl) til Mongos og spiste Lama. DIGG! Smakte egentlig som noe vilt, Silje vil si reinsdyr eller hjort eller noe. Jeg har ikke peiling, og synes bare det smakte godt jeg!! Silje og Ellen valgte øl til maten, noe de skulle angre bittert på da de reise seg... Første dagen på 3500 meter over havet, der det er 40% mindre oksygen i luften og alkoholen tar ekstra på... Siden jeg ikke merkte noe, og ikke drakk øl, tror vi den er grunnen til at jentene måtte sette seg ned på trappen etter maten, før vi kunne sette oss i taxien. Ved ankomst casaen var alt iorden igjen...
Det er en merkelig følelse dette med høydesyke. Det er liksom ikke vondt, det er bare sykt merkelig. Da vi var her forjegang ble jeg svimmel og ør av å løfte sekken min. Vann ble drukket hele tiden, men det hjalp liksom ikke. Måtte sette meg ned for å samle meg selv... Nå er det litt andeledes - jeg blir bare sliten med en gang! Går vi i vanlig tempo bortover gaten kan jeg plutselig være så anpusten at jeg bare må sette meg ned, selv om jeg ikke er svimmel eller sånn. Man får serr tidenes dårligste kondis av å være her i høyden!

Dødsveien
Vi satset på at høyden gikk bra, og dagen etter ankomst sto vi opp klokken 06:15 for å dra for å sykle dødsveien. 2 menn kom å hentet oss på casaen klokken 7:00, og først fikk vi frokost på et hotel. Så bar det opp i fjellet, med utrolig utsikt, lamaer og/eller alpakka (er det noen som vet hvordan man ser forskjellen på de to?) langs veien, på lik linje som vi i Norge har sauer. Stilig. På 4700 meters høyde stoppet vi, og fikk utdelt hygglige knesbestyttere, albuebeskyttere, vindjakker og ikke minst overhyggelige orange vester. DIGG. Luften der oppe var rar, man ble enda fortere anpusten, og det var egentlig veldig, veldig kalt. Vindjakke og fleeze er stikkordene, og ullundertøyet var ikke så langt unna heller... Etter en rask innføring i hvordan man bruker gir på sykkelen, satte vi utfor bakkene. Jeg var helt ærlig litt redd for at det skulle være mye oppover plutselig, på grunn av høyden tror jeg det ville drept meg, men det var det ikke. Ikke en oppover bakke!! Første delen av løypa er asvaltert, og er en vei. Det kjører biler forbi, i ekte Boliviansk stil, men det går stort sett bra. Eneste var at en annen syklist, som kjørte litt fortere enn oss, kom så nært innpå Silje at hun skvatt og kjørte utenfor kanten. Heldigvis snakker vi ikke om den egentlig dødsveien nå, og det var en liten skråning. Jeg er evig glad for at hun datt ned skråningen, for tror utkommet ville vært veldig andeledes om hun hadde falt på asvalten. Hun slapp med skrekken, takk og lov. Neste problem som oppsto var at min bakbremse klikka litt. Bytta sykkel med guiden sånn at jeg var sikker på at det var greit. Ved første tråkk på pedalen på denne nye sykkelen, hoppet kjedet av. Det var jo bare nedover så det var jo bare å trille frem til neste stopp... Der fikk jeg byttet tilbake til sykkelen min, og han fikset kjedet. Vi dro igjennom et militærstopp der de sjekker alle cocabladene som går inn og ut av La Paz, forbi noen byer (der vi ved den ene stoppet for å høre at de hadde ørret... I mine ører er jo ikke det så stort, men i Bolivia, som ikke har kystlinje, er sjømat/fisk-og-sånn litt sjeldnere... Omtrent som Kansas...). Til slutt endte vi ved en bomstasjon der vi måtte betale 25 bol for å komme inn. Her tok de syklene på taket av følgebilen (det er alltid en guide foran, så de som er med på opplegget, og til slutt en bil som følger etter, sørger for at alle kommer seg dit de skal, og har sekker og utstyr i), og så kjørte vi i vel 20 minutter til den egentlige dødsveien. Her tok vi av oss fleezen, og etter det gikk det bare slag-i-slag med å ta av seg klær. Dødsveien er en grusvei og det humper og dumper og spruter steiner som bare det. Veien har plass til en norsk bil og to bolivianske, til tross for fall på opptil 800 meter på siden. Det var litt scary. Hele tiden stopper man hvert 10- 15 minutt, for å se, ta bilder og hvile. Nå tenker dere kanskje "det er å sykle i nedover bakke, hvem trenger å hvile?!". Dere tar så grundig feil. Fordi det er så mye nedover må man hele tiden holde på bremsene. HELE TIDEN. Bah. Etter det andre stoppet bråkte sykkelen min så fælt at guiden tok den i fra hverandre (som gjorde meg litt nervøs), og slipte ned bremseklossen bak litt. De neste 30 - 45 minuttene gikk de da veldig bra. Det var som om metall slipte på metall, den lagde en ekkel lyd, men i tillegg vibrerte hele sykkelen. Dermed hadde jeg både opp-og-ned pga underlaget OG til hver siden pga bremsen. Jeg var helt ør. Ikke sliten liksom, men ør i kroppen og hodet av å riste sånn. Ellers kjørte vi i vårt eget tempo, og stoppet og ventet på hverandre hver 10-15 minutt. Det var en vakker tur, utrolig mye natur og lyder. Fugler så vi, dog ikke så mange dyr. Vi hadde stopp med det Bolivianere kaller snacks, og vi nordmenn kaller lunsj, halvveis ned, og da var det av med alt annet. Det var så SYKT varmt. Sikkert 40 grader! Vi var velsigna med fin vær, så det var mye å se. Siste stykket av turen er det mye bortover, som gjør at du må tråkke... Da er man så varm fra før av, at det var litt hardt, men det gikk jo forsovet veldig bra. Ved den siste bortoverstrekkningen før den siste nedoverbakken til dit vi skulle, sa det plutselig plong, og sykkekjedet mitt røk. Igjen byttet jeg sykkel med guiden, og så trillet vi ned til "byen" som ligger på 1000 moh. Fra 4700 til 1000 på 4,5 timer eller noe... Kult! Her nede kunne vi ta en zipline, noe jeg hadde hørt masse bra om, så jeg var bestemt på å ta det. Ellen og Silje var noe mer nervøse, men til slutt ble de med de også. Det var 3 zipliner, på til sammen over 1 km. ALLE kan ta zipline. Ellen var så nervøs at jeg trodde hu skulle tisse i buksa. Hu har høydeskrekk. Jeg er LIVREDD karuseller og fart generelt, så jeg var også skikkelig nærvøs, men siden det vi jeg som i utgangspunktet ville, kunne jeg jo ikke vise det... Men, på Knattholmen leisted i 6.klasse, hadde det også "zipline", og jeg husket det som bare morsomt, så jeg kastet meg i det, som første mann. Og ELSKET det. Det henger du over jungelen, som er det samme som amazonas, bare at amazonas er flatt mens dette var fjell, og det på andesfjellene på 4000 og 5000 tusen meter. Det var rett og slett fantastisk. Silje og Ellen elska det de også, Ellen som først "kjørte" med en guide, tok den siste alene. Selv om du har høydeskrekk eller er redd for fart: zipline går bra. Jeg lover deg!!
Etter ziplinene dro vi til et hotell der vi fikk lunsj (altså norsk middag), og fikk dusja + at det var et badebasseng. Det var sånn helt greit, men plutselig begynte ett eller annet å bite meg, som jeg reagerte noe helt sykt på. Trodde jeg skulle dø av kløe, de klødde over hele kroppen og at jeg kunne tenke på var å komme meg vekk. Nå sitter vi her, iallefall både jeg og Ellen, men røde merker på bein og armer. Hverken Silje eller Ellen merket så mye til kløinga, så tror jeg må ha reagert litt anderledes enn dem... Iallefall kom vi oss jo hjem, etter en kjøretur opp igjen den nye veien, til startpunktet, og så tilbake til La Paz på ca 2,5 time. Vi ankom casaen klokken 20:00 etter 13 timer på farten. Pris: 560 bol + 200 for zipline. (10 bol = ca 8 norke). ALT inkludert. Fantastisk!!! Og SÅ verdte det.
Nå er vi derimot støle som bare pokker. Marita hadde vært på dåp i går, og hun kom inn til meg (jeg lå å sov - vi var HELT utslitte etter turen) da hun kom hjem, og gav med håndmassasje. Så jeg fungerer sånn nogen lunde normalt, bortsett fra litt stølhet i overarmene og hoftene. Silje og Ellen klarer derimot så vidt å trekke opp en glidlås... Hvem viste at man kunne være støl i håndflata??!? Det er helt sykt. I går, før Marita kom og reddet meg fra min smerte, hadde jeg vondt hele tiden liksom. I armene og henda. Det var som om jeg hadde mensensmerter i armene. Skikkelig merkerlig altså!!
Men - det var SÅ verdt det!!!

Bilder og sånn kommer!!!

2010-11-24T19:08:00.002+01:00

Siste Nytt..

Ja, hva kan man egentlig skrive… Vi har vært i Sucre i over en uke nå, og dagene begynner å gå litt i ett… Det går egentlig ikke SÅ mye i oppgave skriving, det går veldig mye i å planlegge å skrive oppgaven, og så oppdage at du mangler det og det eller intervju objektet ikke kan eller glemmer deg eller sånne ting… På fredag satt jeg i 1 ½ ved fylkeskommunen i påvente av en 10 minutters samtale, som førte til at jeg måtte komme tilbake på mandag for å foreta intervjuet. Hmm…

Ellers vil jeg anbefale alle som har muligheten til å ta en tur til Sucre. Det er ikke det at det er sånn KJEMPE masse å gjøre her, men det er veldig rolig, mye fin arkitektur, små kafeer, steder å se på mennesker og bare være… Digg!! Vi kan jo melde om godvær, det går mest i shorts og t-sjorte.

Magen er langt bedre, og vi har hengt mye mer med studentene våre. I går hadde vi ”internasjonal aften”, som ente opp, etter mange uforklarlige missforståelser, til å bli en ”norsk aften”, med vafler. Maricela (Siljes Student) og hennes kjæreste, Alejandro, kom, og han tok også med seg gitaren. Etter vaffelmaten, gikk vi ned i vår stue i leiligheten der vi bor, og satt og spilte alt fra Argentisk rock og gamle disney sanger, til Take On Me med Aha og Idyll med Postgirobygget. Kvelden ble forholdsvis sen… 

Vi er inne i våre siste dager i Sucre, i morgen skal vi gjøre turist innkjøpene våre, før Maricelas familie har invitert til en Bolivianskaften, der det virker som at alle er innstilt på å gi meg mexicansk tequilla. Jeg blir litt mobba for mexicansk-spansken min for å si det sånn… Så setter vi oss på flyet til La Paz på fredag, og da bærer det tilbake til Casa Alianza, nordmenn og Mariiiiiita!  Jeg gleder meg, selv om det rett og slett blir trist å forlate Sucre. Har rukket å bli skikkelig glad i byen! Marita har informert oss om at det, 1.desember blir adventsfest på casaen, og DET er vi klare for. Det er overhode INGENTING som minne oss om jula her, bortsett fra et par forferdeliglignende ”juletrær” på noen hoteller rundt forbi. Skal bli godt med litt stemning og norske julesanger!!!

For øyeblikket sitter vi en cafe/resturant/bar kalt Florin her i byen. Det er sykt god mat, for sånn 25 kroner per pers! De viser fotballkamp – FC København mot Rubin Kazan. HEIA FCK!! HEIA Ståle Solbakken!

Ellers jobber jeg for å få lastet opp videoene, men det går TREIGT, og som regel henger maskinen seg opp. So ha tolmodighet!

2010-11-24T18:25:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - Nummer 9

2010-11-24T17:59:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - Nummer 8 (igjen - det funka vist ikke forje gang!)

2010-11-21T23:02:00.000+01:00

Goodbye...

Etter mye frustrasjon og mailer med både mor og far, kunne Øyvind Sigerstad konstatere at harddriven min er sakte med sikkert på vei mot DØDEN. Ikke rart jeg har vært på nippet til å kaste maskinen i veggen fordi den har gått så treigt...
Jeg tenkte jeg skulle gi en heads up - jeg blogger så lenge jeg kan (eller gidder), men om jeg plutselig en dag skulle slutte å blogge er det ikke fordi jeg ikke er i livet, men heller at dataen ikke "puster" lengre.

So long!

2010-11-21T21:54:00.003+01:00

IDO- FORM.

Førte gangen jeg så denne spiralformede greia med kapsler inni, tror jeg var da jeg skulle på et UngdomsForum i Polen i 9.klasse. Mamma prakka på meg denne ukjente tingen, og jeg, uerfaren traveler som jeg var, tok med glede i mot. Spiralgreia ble med meg på UngdomsForumet i 10.klasse også, på ”Hvite Busser Tur”, ”Ungdomsleir i Lenster”, Utvekslingsår i USA og DTS i Mexico. Jeg fikk aldri bruk for den. Tror jeg hittil i livet mitt har kastet to uåpna IdoFormer fordi de har gått ut på dato. Da jeg dro tilbake for å være stab i Mexico tok jeg den likesågodt ikke med, og droppa den, det gjorde jeg i sommer da jeg var tilbake på visit.

However, en klassekammerat fra studiet, som har bodd et år i Bolivia før, har støtt og stadig nevnt ukoselige historier om mageproblemer (som også innehold et ganske langt sykehusopphold) fra tiden i Bolivia, så før denne turen gikk jeg altså til innkjøp av nok en IdoForm, overbevist om at også denne kom til å bli kastet uåpnet. Ellen og Silje gikk derimot til innkjøp av en litt større boks, med kapsler man skal ta for å forhindre mageproblemer. Jeg er ikke helt typen til å huske å ta sånne tabletter til riktig tid og sånn, så for min del holdt med å ha den med for sikkerhets skyld, og så heller ha innstillingen ”det som skjer, det skjer”.

…og det er akkurat det som skjer. I går ettermiddag, etter en lunsj på en egentlig meget hyggelig pizzarestaurant, på omvisning i et slott like utenfor Sucre, setter Silje seg plutselig ned, helt hvit i ansiktet. Jeg går bort og sier hun kanskje burde sette seg ned litt, så hun går ut og blir der resten av tiden. Det går ikke så mange minuttene før Ellen og jeg også føler at magen kanskje ikke er helt på topp, men vi blir med til omvisningen er ferdig, før vi også går utenfor og setter oss med Silje. Her må vi konstatere at vi kanskje bare må innse at vi er syke. Det er litt hardt… De tre Bolivianerne vi kaller ”våre”, tar ansvar og hjelper oss så godt de kan – Silje blir med hjem til Maricela som bor like ved der bussen stopper, mens Ellen og jeg tror det holder med en hvil og setter oss på en ny buss tilbake til Kjell-Einars flotte hjem. Etter en liten hvil og en god og varm dusj, føler vi oss friske egentlig, og drar ned igjen til byen, der vi spiser før vi møter Silvia og Felipe. Tanken er å dra til kino, Harry Potter til 20 bol (16 kroner), men det ender opp med at jeg henter tingene mine hos Felipe og drar tilbake til Kjell-Einars underetasje. Det er godt med litt norsk standard når man er syk… Jeg tusler bort til sekken min, finner frem til ”medisinlommen”, og drar sørgmodig frem IdoFormen. Jaja, en gang må jo være den første… Både for meg og Ellen var det egentlig ikke så mye som skjedde, det var mer en ekkel følelse av en urolig mage og for min del holdt det med en dotur (bank i bordet)… Silje derimot er på vei ”hjem” hit for å få litt stillhet og ro, og komme seg litt…

Som konklusjon kan man si: ta alltid med IdoForm til Bolivia, men det er ikke sikkert forhåndsregler holder…

2010-11-21T20:35:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - Nummer 8

2010-11-21T20:27:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - Nummer 7

2010-11-21T20:14:00.002+01:00

Bolivia, Bolivia.

Tiden her går fort. Jeg har en HAUG med diverse videoblogger jeg skal laste opp, og de kommer, de kommer. Jeg må bare få et litt stabilt nett først…

Vi har det bra alle tre, sover, spiser og lever. Har hatt alle tre forlesningene vi skal ha, og nå er det utti felten med oss. Det viser seg å være litt vanskeligere enn først antatt, og jeg har (overraskende nok) har flere halvveis meltdowns over oppgaven vi må skrive. Til tross for at jeg vanligvis pleier å ta sånne ting med ro og tenke at ”det ordner seg”, har jeg nå vært på gråten opptil flere ganger hver dag, fordi det ikke ser ut som at det ordner seg. Vi har ikke så mange dagene igjen i Sucre, og innen den tid skal vi ha gjort unna alt empirisk arbeid, noe jeg tror Gimlekollen tenkte skulle være lett, men som vi merker at ikke er så lett… Vi er prøvekaniner for en ny eksamensform, og det liker jeg slettes ikke, spesielt når det ikke ser ut som at noe går vår vei. Slik som det ser ut nå hadde Bolivia vært et fantastisk land, om jeg ikke måtte skrive oppgave om det. Og det ødelegger jo mye.

Vi har fått utdelt ”hver vår Bolivianer”, tre koselige engelsk studenter som vi henger med og skal sove hos noen netter. De er veldig hyggelige, og vi har det veldig bra sammen, til tross for språk problemer… Jeg er glad Silje er her, for hadde vi bare hatt min spansk hadde ikke samtalene vært så dype for å si det sånn, og missforståelsene sikkert 100 ganger verre. Haha.

Vi har spist mat, gått i byen, fått omvisning i Sucre og sett på turist ting. Blant annet har vi vært i en dinosaurpark. Vi tok en sånn minibuss greie, med et dinosaurhode foran fra plazaen i byen og ut til parken. Det skulle de ha 10bol for Bolivianere og 15 bol for utlendinger for. Ved ankomst i parken betalt vi 15 bol for Bolivianerne og 30 bol for oss ”gringas”. BAH! Urettferdig! Haha. Uansett, idet vi fikk utdelt en lapp vi måtte sette fast på klærne våre som gav oss lov til å ta bilder i parken (10 bol uansett nasjonalitet), merket jeg at de mista meg litt. Da blir det for turistifisert og for lite av det naturlige. Parken viste seg å være helt ok i forhold til den 1 ½ timen vi fikk der, og hovedattraksjonen var noen spor i et fjell. Helt greit at de ikke tok mer for oss Gringas for å si det sånn, og nå kan jeg si at jeg har sett det og… Damen som var guiden vår var midt sagt kvass, og egentlig ganske frekk, så for min del tror jeg det var et høydepunkt i seg selv. Haha.

Ellers har jeg sovet en natt hos Felipe, ”min” bolivianer. Hyggelig å møte familien hans, og litt spesielt å være tilbake i et ”nytt hjem”. Følte det litt som første natten i USA som utvekslingsstudent. Hehe.

Peace out

2010-11-21T01:31:00.000+01:00

Videoblogg- Bolivia - nummer 6

2010-11-18T01:55:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - nummer 5

2010-11-16T23:38:00.004+01:00

Sucre – Bolivias Hovedstad.

Da befinner vi oss i Sucre, Bolivia. Jeg sov en natt på Casa Alianza i La Paz, før vi tok en taxi til flyplassen. Flyet var forsinket i 2 ½ time, pga været – på yr.no kunne de melde om 0 med mer nedbør og svar bris…… Da vi kom hit til Sucre, kunne Kjell-Einar, kontakten vår her, fortelle oss at det bare var en mye brukt, dog som regel dårlig, unnskyldning… Flyplassen her i Sucre, er et lite hus med en flystripe, som på mange måter minner meg om flyplassen i verdens navle, Hamar. Eneste unntaket er at flyplassen her ikke har lys, derfor må alle flyene lette og lande før det blir mørkt… Interessant. Det er heller ingen radar eller sånt her, så om det er lavt og tett skydekket er det heller ikke mulig å bruke flyplassen…

På Casaen møtte jeg Marita Haug, og det var dødskoselig! Gleder meg til å dra tilbake igjen, og bli vist rundt i La Paz og El Alto! :)

Vi bor – som jeg tror dere har sett på videoen under, om de funker, på et rom med tre senger, har eget (lite) kjøkken, stue og bad. Det er DIGG. J Stort smil til Kjell-Einar som lar oss bo her. Til byen tar det ca 10 minutter med taxi – noe vi betaler 10 Bolivianos for. Vi har bestemt oss for å si at prisene vi ser på menyer og ting er de det samme som i Norge, selv om det egentlig er litt mindre (10 bol = 8 kroner). Dette er for å hindre oss i å kjøpe så mye… Dessverre hjelper det ikke så mye- alt er sykt billig her. I går satt vi på en kafe, som sikkert ikke var det billigste stedet da det var ganske turistifisert, og for 2 ostekaker, nachochips med salsa og guacomole, lemonade, kaffe og en fruktdrikk betalte vi 75 bol. I dag hadde vi full lunsj, med taco og quesadillas, drikke og kaffe til 102 bol. Det er hyggelig billig. J

Ellers har vi hatt to forelesninger i dag; en om globalisering i Bolivia og en om Sucre og Bolivias historie. Det er SYKT interessant. Da jeg var i Costa Rica skrev jeg et utkast om Bolivias Historie til bruk til eksamen, uten at jeg tror jeg kommer til å bruke den, for den ble veldig lang… det er så mye interessant om dette landet, så mange utfordringer og opp- og nedtur i hverdagen at det er helt sykt. Jeg skal se hvor mye jeg bruker av det jeg skrev, og kopiere det inn her dersom jeg kan… Vil jo ikke gi bort all informasjon heller… haha- neida, men vet sannelig ikke om man har lov til å publisere så mye av eksamen jeg..!? Vil anta at det ikke er så smart…

Sucre er en kjempe by, så langt har jeg bare positive ting å si om stedet. Det er en gammel by, som ble grunnlagt fordi gruveeierne i Potosi trengte en ferieby. Når man går i (de super smale) gatene, er arkitekturen nesten den samme som under kolonitiden. Det går indianere i gatene, og fargerike drakter, vesker, ting og tang, selges overalt! Vi har sett en god del turister, men det er på ingen måte noen veldig turistifisert by, i alle fall ikke som jeg har lagt merke til. Alt forgår i Latin-Amerikansk tempo. Deilig!! Det er gøy å være her, til tross for en forbaska oppgave som jeg enda ikke føler at jeg har fått helt taket på… :/ I morra er det forelesning om mitt tema, og da skal jeg virkelig kommer i gang!!!

Så jeg lever, i beste velgående, og koser meg. Vi har funnet en foreløbige arbeidsfordelig. Silje og Ellen lager mat og dekker bordet, og jeg vasker opp og dreper edderkopper og andre smådyr. De andre to skal få opplæring i sistnevnte etterhvert, og regner med at jeg får min del av kjøkkenopphold også. Kjøkkenet er godt utstyrt, men er så lite at det bare kan være en inne der av gangen, spesielt hvis du åpen kjøleskapet eller stekeovnen. Men det funker helt fint for vår bruk! Annen arbeidsfordeling er dokumentasjon av reisen; Silje tar profesjonelle bilder, jeg tar videoer (og litt bilder) og Ellen tar bilde av ALT. Se: Siljes Blogg og Ellens Blogg.

Ellers drikkes det Cocate, laget av cocablader som da er opprinnelsen til Kokain. Jeg liker ikke te, men dette måtte smakes, og jeg kan fortelle at det minner mest om gress blandet med varmt vann. Jeg er enda ingen fan, men Ellen og Silje har gått til innkjøp av noen teposer, så vi får nok ta noen flere smaksprøver... Det skal iallefall hjelpe mot høydesyke. Dessverre er det ulovlig i alle andre land enn Bolivia, så det blir nok ikke til at vi tar med noen smaksprøver hjem... Haha.

2010-11-16T22:46:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - Nummer 4

2010-11-16T22:15:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - nummer 3

2010-11-16T21:18:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - nummer 2

2010-11-16T20:59:00.000+01:00

Videoblogg - Bolivia - nummer 1

2010-11-15T15:04:00.001+01:00

I stand corrected.

Like etter at jeg skrev det forrige innlegget, så jeg plutselig en nordisk looking dame med to blonde, blåøyde jenter på slep. ”Hmm…”. De hadde med seg en mann og en nyfødt også; og etter å ha sett merket på sekken min – Berghans- synes de vist det var trygt å komme bort og spørre om jeg var norsk. Og det folkens, det er jeg! Det viste seg at de var utsendinger med Misjonalliansen, og hadde vært hjemme på opphold + fødsel i 3 måneder. Vi snakket litt, og jeg fortalte at jeg skulle til Casa Alianza for å sove, og jommen tilbød de seg ikke at jeg kunne sitte på med ”bagasjebilen” til Casaen!!! J Det var skikklig DIGG, og en SÅ velsignelse- jeg kom jo ikke frem til casaen før nærmere 2 på natta, og alt var øde og forlatt. Magne, en annen av utsendingene her, ringte på dørklokka og fikk meg innlosjert på romme til Ellen og Silje! J

Å kjøre igjennom La Paz etter midnatt, var en spennende opplevelse.. Det var som en spøkelsesby. Ingen mennesker. Mørkt i alle vindu. Bare gatelysene virket, og helt ærlig så husene ut som om de var tatt ut av en cowboy film. Crazy. Gatehundene rota rundt i søpla. Merkelige greier….. J

Men: alt er bra, vi er på casaen, og om noen timer setter vi oss på flyet til Sucre!

2010-11-15T14:57:00.001+01:00

Først stopp: Peru.

Egentlig er det jo andre – jeg bare har en mellomlanding her. Ute er det mørkt, så ser ingenting, men Peru er sikkert et fint land. Jeg skal se mer av de senere. Hittil har det stort sett bare vist seg av det litt dyre slaget, men noe sier meg at ide men forlater flyplassen til fordel for den virkelige verden, forandrer prisene seg…!? Jeg har betalt $6 dollar for en flaske vann og en liten pose chips, og jommen skulle de ikke har $5 for en kopp kaffe. Den kunne for øvrig mamma lagd bedre på kaffemaskina hjemme – ikke det at mamma lager dårlig kaffe, det gjør hun ikke, men når du betaler MER enn enn stor starbucks vanligvis koster, forventer man noe mer… - så jeg er ikke helt overbevist. Jeg gleder/gruer meg til å se om kaffen smaker likt som i Costa Rica – himmelske kaffebønner, men håpløse kaffe drikker… Ja, jeg vet jeg høres ut som en hvit gringo nå, og det er litt det jeg prøver på… For jeg er helt hvit gringo her, mutters alene. På flyturen på 3,5 time fra San Jose til Lima, er jeg ganske sikker på all informasjon som ble sagt på engelsk var rettet mot meg. Det var en opplevelse i seg selv å være ”alene” på flyet – latinamerikanere er noget mer høylytte enn en gjennomsnitts nordmann, og det var en komedie som ble vist på fellesskjermene… Helt ærlig – det var som å være på kino… Alle lo av det samme, på samme tid – HØYT, og selv med ørepropper i øra klarte jeg ikke å sove. Vi får se hvordan jeg tar høyden etterpå, når jeg kommer frem til La Paz.

2010-11-14T21:36:00.000+01:00

Costa Rica in a nutshell.

Da var mine dager i Costa Rica ved veis ende… Det har vært rart å være tilbake, basen har flyttet til et nytt sted, så alt det ”gode gamle” var vekk. Mange av folka har dratt, eller på skoler andre steder i verden, og det var mildt sagt MANGE nye ansikter… Så det var rart, men godt.

For det meste har jeg hengt rundt, og sakte men sikkert blitt mer og mer vant til Ticokultur igjen. Det er nesten alltid en overgang, og selv om jeg har bodd her før, vet hvordan det er, så er det rett og slett veldig annerledes å kjenne det ”på kroppen”. Tidsbegrepet her er så SYKT annerledes enn i Norge, ”manana, manana” blir brukt HELE tiden, folk er sykt på og hyggelige, samtidig som du må være så døla forsiktig med måten du opptrer, snakker eller gir folk oppmerksomhet på. Det er mye å tenke på… Det som kanskje er det rareste er det når du vet at du egentlig vet det, men likevel irriterer det deg… Som på onsdag, da jeg ventet fra 10 til 16 på at noe skulle skje.. Planene var klare, vi skulle til den gamle basen, spise middag ute og henge og oppleve. I 6 timer gikk jeg rundt på basen, men en skulle det, en skulle det og da den første var ferdig med matlaging, skulle den tredje klippe håret. Til slutt ente det jo opp med at vi ikke dro, noe som egentlig ikke er så veldig overraskende, det er bare sånn det er. Og jeg vet det. Likevel irriterte det meg noe helt skrekkelig, og uansett hvor mye jeg sa til meg selv ”dette vet jeg jo, det er sånn det er, det går bra”, klarte jeg aldri å overbevise meg selv. Rare greier… Kultursjokk med andre ord. Det kommer sikkert til å bli noen flere i løpet av den neste måneden, men det får gå! J Det er en del av opplevelsen – og SÅ verdt det!!

Dere lurer sikkert på hvorfor jeg er så keen på å dra tilbake til den gamle basen. Vel, jeg er en sånn person som gjerne vi se gamle ting igjen, i gjenoppleve gamle minner osv. På en tur som denne blir det av og til litt problematisk, for det blir ofte til at man gjør det man kjenner, og ikke prøver noe nytt… Vel, i alle fall, etter onsdagens krise-vente-dag, da vi ente opp med å ikke dra, tok jeg saken i egne hender, sto opp tidlig torsdag morgen, og tok bussene frem og tilbake. Det tar så SYKT lang tid. Trafikken her er helt krise. Men jeg hadde jo ikke noe hastverk. Fikk unnagjort Pequeno Mundo, en alt mulig butikk som er BILLIG, og gikk så litt rundt i nabolaget ved den gamle basen. Høydepunktet skulle jo være stoppet ved det 24 timers åpne bakeriet, og kjøpe kanel-brød som er saiko godt!!! Men da jeg kom dit hadde de ikke mer igjen!!!!! KRISE. Har riktignok fått tatt meg en tur til til området- da ene og alene for kanelbrødets skyld- så har fått smake det igjen. J

Onsdag kveld kom det to stykker til basen, fra Kona. De ledet et outreach team i mellom amerika, men nå skulle studentene har en ”lede for seg selv tid”, så lederne dro tidligere til Costa Rica enn de andre. Jeg møtte de først på torsdag, men de var skikkelig hyggelige. Som regel når man møter UIOere, spesielt fra en base som Kona, har man NOEN felles venner, bekjente eller bekjentes venner. Denne gangen var det annerledes. De to lederne, Elizabeth og Kurt, tok DTSene sine i januar, så jeg hadde ingen jeg kunne komme på som de kanskje viste. Samtidig hadde jeg så lyst til å spørre dem om noen som var stab der for 3-4 år siden, men ”gadd” liksom ikke… Helt til i går forriegårs kveld, da vi gikk tur i nabolaget, og Elizabeth pratet om en konferanse hun hadde vært på i Montana. Ut av det blå spurte jeg henne om de som hadde vært stab i Kona for 3-4 år siden, og jommen kjente hu dem ikke. Hennes bror, Andrew, startet Awaken (bl.a. den konferansen hun snakket om som hadde vært i Montana), sammen med blant andre Michael Brown- Erikas bror.

Verden er liten.

I går kveld var skikkelig hyggelig. Egentlig skulle Ingrid (ja, hu en norsk, og kul, og fra like utenfor Bergen), Amanda, Val, Chove, Pablo og jeg se film, men i stedet ente vi opp med å ha lovsang og henge i ”the prayer room” til klokken 3 i natt. Jeg sto opp klokken 8 for å spise, så vi kan jo si at det var en kort natt. Men det var SÅ koselig. Jeg tror det jeg savner mest med YWAM er det å ha venner rundt seg hele tiden, ha mulighet til å alltid henge, og det at det nesten hver dag er noen som tar fram gitaren og spiller. Det er DIGG.

I går dro vi også på et kjøpesenter, Amanda, Val, Elizabeth, Ingrid og jeg. Video kommer!! Ingrid og Amanda bestemte seg for å ha moteshow i Zahra butikken, og selv om jeg viste at vi sikkert ikke hadde lov, filmet vi og tok bilder. Plutselig kommer det ei butikkdame bort til meg å sier ”Disculpa Senorita, no puede tomar photos o videos aqui en la tienda!”. (Unnskyld frøken, men dere kan ikke ta bilder eller filme i butikker). Hun var ganske snill når hun sa det, og vi hørte jo etter, men Val var helt fra seg etterpå, for hun hadde vist snakket om oss til alle over walkitalkien. Haha. Elizabeth kjøpte en t- skjorte, så vi gjorde opp for oss.. J

Nå bærer det av gårde til La Paz, Bolivia, der jeg skal sove i Casa Alianza i en natt, før vi i morra setter oss på flyet til Sucre, litt lenger sør i Bolivia. Med oss, mener jeg meg selv, Ellen og Silje, de to jeg skal reise sammen med den neste måneden. J Blir bra å være flere nordmenn sammen! De sitter for øvrig begge to i La Paz akkurat nå, og venter på meg. Foreløpig har de ikke merket noe til høydesyken, så jeg satser på at det går bra… J Oppskriften er vist å ta alt med ro (noe som uansett er ganske vanlig i Latin Amerika……), være uthvilt (der scorer jeg ganske lavt for øyeblikket, men skal prøve å få tatt en blund på flyet), og drikker sukkerholdig drikke. Arizona here i come!!!! (det er en drikk, for dere som ikke viste det. Da slipper man sånne missforståelser ang hvor jeg skal….).

Costa Rica i Bilder:

2010-11-14T04:27:00.000+01:00

Siste dager...

Jommen gikk ikke denne uken fort også.... Siste kveld er kommet, så innlegget blir kort, så jeg kan komme meg ned til de andre å henge litt før jeg drar i morra... :) Flyet går ikke før 15:40, men jeg skal være med ut på noe skater ministry i morra tidlig, for da er det lettere å komme seg til flyplassen... visstnok.. :)
Når jeg kommer frem til Bolivia skal jeg gi en skikkelig oppdatering med bilder og det hele - men nå skal jeg bare kose meg i Ticaland, uten å tenke på bloggen.. :)

2010-11-10T18:07:00.000+01:00

2010-11-10T14:56:00.000+01:00

Costa Rica så langt :

-Multiplaza del este 2 ganger; kino og gratis internett. Prisene på klær, mat og ting og tang er fremdeles høyt, og en god shoppingstopper er også "gidder jeg virkelig å bære dette med meg i 1 1/2 måned til?".
-AM/PM, nærmeste (overprist) kiosk. Her kjøper vi alt fra vann og brød til shampoo og middagsmat. Første kvelden gikk Amanda, Chove, Pablo og jeg hit, før vi hadde piknikk i en park like ved.
-Mye henging på basen, ganske uten mål og mening. Det er godt å bare være, men eksamensoppgaven henger over meg som en mørk, stor skygge. I dag har jeg satt med ned å starta... Vi får se hvordan det går utover dagen...
-Intervju av en taxi sjåfør (video kommer), som ente med at han sa at han var gift noen ganger, men ikke når han hadde bilen sin full av vakre kvinner som oss... Amanda snakket etterpå med hans fulle venn i Heredia på telefonen, om gjerne ville ha en plass i taxien også... Vi sa nei.
-Cafe Kai med Amanda, der hun skulle ha stilletid og jeg skulle jobb med eksamen. Enten opp med nesten 2 timer dyp samtale, men det var godt...

Ellers er jeg super jetlaged noe som var litt overraskende, da jeg nesten ikke merket til i sommer med 9-timers-forskjell-California. Rundt 8 er jeg klar for sengen, og det blir tidlige morgener... Første: klokken 5, andre: lys våken klokken 4, men fikk sove igjen, i dag: klokken 6.
Planen for dagen er å gå downtown med Ingrid, og så stikke bort til den gamle basen, før family night og så kino eller noe. Akkurat downtown har nå vært en plan i 3 dager alt, og det har jo enda ikke skjedd, så her er man fleksible. :) Koser meg med det, jeg har ikke SÅ mye å ta meg til uansett... Bortsett fra den store stygge skyggen som alltid forfølger meg......

2010-11-08T21:16:00.000+01:00

Første stopp - San Jose, Costa Rica!!

Etter vel 22 timer på reisefot, kom jeg endelig fram til San Jose, sent i går kveld. Kjørte med Continental (Oslo- New York- San Jose), og de får STORT pluss i boken for over 40 filmer å velge fra (+ TV-serier, spill osv), men et minus fordi de spilte julesanger. Turen gikk fint, dog ganske sakte, og jeg er glad jeg slipper ta ta hjemreisen alene også; da er jo Ane med meg!!

I San Jose ble jeg møtt av 4 flotte mennesker; Tony som er DTS lederen her, som var i Mexico da jeg var på DTS og som var her i Costa Rica da jeg var stab, Chove min gode venn fra tiden som stab her, Amanda, ei av de jeg hang mye med i Mexico og som også var stab på DTS`n min, og som nå tar en FCD her på basen, og Brittany som jeg aldri har møtt før. Skikkelig hyggelig!!
Ellers er det mye som har forandret seg, basen har flyttet, folk har dratt og nye har kommet til. Jeg ELSKER den nye basen, den er SYKT random, med trapper og rom og nivåer i ett sett.
I går kveld var Pablo, Chove, Amanda og jeg på AM/PM og kjøpte mat, spiste i en park og la oss rundt 12. I dag morres voknet jeg klokken 5 (jetlag, just saying), dusja i en meget lunken dusj, spiste frokost, hang, var på morgenmøtet og så har jeg stort sett bare vært med Ingrid, ei norsk jente som er stab her, og Val som tok DTS da jeg var stab, og som er stab her nå. Vi har delt ut melkesjokolade, delt historier, og kost oss. :)

Det er godt å være tilbake, selv om det på mange måter egentlig er helt nytt. Jeg må orientere meg hele tiden, vet ikke hvor tingene ligger, men regner med å oppsøke de "kjente" plassene iløpet av uken. Down Town og Multiplaza del este er iallefall på listen. :)

Det var dagens oppdatering!! Jeg kan jo også fortelle at jeg la igjen kabelen til kameraet på badet hjemme på Hamar, og i stedet tok jeg med meg mammas Ipod lader, så det kan hende det blir langt mellom bildene... Jeg skal se hva jeg får til!!

Have a good one!

2010-11-03T12:49:00.000+01:00

HURRAAA, jeg er…… gammel!?

Hele livet har jeg tenkt på at den perfekte alder er 21. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det er det at da er man liksom ikke ungdom, men heller ikke gammel. Man er ung gammel liksom.

Så i dag er altså milepælen. Jeg fyller 22. Det kvalifiserer meg til å være ”litt eldre enn ung gammel”.

Jeg sier ikke at livet mitt er over, eller tenker tilbake på ”de gode gamle dager” da jeg var 21. Jeg sier bare at nå er jeg liksom voksen. Inni meg er jeg jo ikke så forandra, og det er innsiden som teller, det må jeg bare ha sagt, men tallet 22 taler for seg selv. Nå kan jeg ikke lenger tenke at ”nå må jeg vokse opp og ta ansvar”. Jeg må tenke ”Nå er jeg voksen og må ta ansvar”. I dag, under bursdagsfrokosten jeg hadde med Ellen og Koubang, satt vi å mimra om barndommens barne-TV program. Bowler og søppelsortering, Braceface, Sesam Stasjon, Fraglene (som jeg personlig fremdeles er redd for, til tross for mine 22 år), mumidalen og heksen sabrina var bare noen av tingene som ble tatt opp. Koubang kunne fortelle at hun hadde vært redd for Erling i ”Erling og Bernt”, Ellen (som alle andre) var redd for Hufsa, mens jeg (i tillegg til Fraglene) fremdeles har et anstrengt forhold til Kakemonsteret, og ikke minst sangen ”den uheldige mann”, som jeg fremdeles ikke klarer å høre på. Jeg er kommet til det punktet i livet der jeg kan si ”for 20 år siden…”, snakke om hva man fikk for 50 øre, og hvordan den teknologiske utviklingen har vært og hva den fører med seg.

Shit- jeg er gammel!!

Sånn annet enn det har jeg ryddet rommet og pakket, svart på meldinger og telefoner, og nå sitter jeg på bussen på vei til Oslo. Snakk om 5 bortkasta bursdagstimer!! Jaja, men da får dere i alle fall en oppdatering!

Ellers vil jeg nevne at jeg STOLT har fått mitt eget blogg innlegg på bloggen til Sophie, der hun gir meg kreds for å vinne ”Årets Ildsjel” prisen av AFS Norge. DET er gest jeg setter stor pris på, men det er sannelig kult å bli få et helt blogginnlegg dedikert til seg selv også. Sophie burde også vært tildelt en pris som ildsjel, for det er hun virkelig, og dessuten er hun fantastisk og en god venn. I tillegg til alt dette (og mange andre ting) kommenterer hun på bloggen min, og DET setter jeg i alle fall pris på!! LES bloggen hennes, hun er smart og ærlig og har et liv. Godt for hu!!

Da skal jeg takke for meg for denne gang, men Ill be back. Sikkert før dere vet ord av det – for nå er det faktisk bare 4 dager til jeg drar til Costa Rica!

-Marty

2010-11-01T15:20:00.000+01:00

Når ”de andre” blir mennesker

(tittelen er hentet fra en tekst skrevet av en tidligere AFSer. Den kan du lese her )

Jeg har akkurat kommer hjem fra AFS sitt årlige høstseminar. Det er alltid gøy å være med frivillige fra en organisasjon du er SÅ glad i. I det siste har jeg blitt minnet om hvor heldig jeg er som har fått lov til, og får lov til, å oppleve, lære og gjøre så mye for denne organisasjonen. I motsetning til andre utvekslingsorganisasjoner har AFS en visjon; FRED PÅ JORD. Det høres kanskje litt kårny ut, men det er sant… Vi vet godt at vi ikke kan gjøre dette alene, men vi vet samtidig at vi har et ansvar, og vi ER en spillebrikke. Tanken vår bak utveksling er ikke bare at du skal oppleve et år i utlandet, lære et nytt språk eller gjøre noe du aldri har gjort før. Det er også en langtidstanke bak det hele: ville du bombet naboen din, vennen din eller familien din? Ville du sloss, rundlurt eller skadet de du er glad i?

Når man drar på utveksling, drar man fra noe som er kjent og kjært. Kanskje du ikke engang selv vet at det er kjært, eller kjent, men det er det. I 2005 var jeg 16 år, og satte meg på et fly som skulle over Atlanteren, til o store USA. Der skulle jeg bo i 10 ½ måned, i den o store staten Kansas. Jeg blogget om det også. Den blogger finner du her. Det er lenge siden nå, så det er sannelig litt flaut å minne dere om den, men det går bra. J

I et skoleår bodde jeg altså i Wichita, gikk på amerikansk skole, fikk amerikanske venner, lærte godt engelsk og gikk på MANGE smeller. USA er liksom ”vesten” for oss, og vi tror det er så mye likt. Det er det ikke. Noe er likt, men noe er ukjent og rart også. Men jeg hadde et bra år. Jeg lærte kulturen å kjenne. Da jeg kom på DTS i Mexico med en stor gjeng amerikanere, tok det meg ikke så lang tid før jeg fikk et lite kultursjokk, men så var jeg back on track. Mye av det jeg hadde opplevd i Kansas kom til nytte, og ganske mange ganger fant jeg meg selv i år skrive i dagboka eller tenke ”Åja, det var sånn det var ja!!” eller ”Det hadde jeg helt glemt…”. Da jeg senere var stab på basen i Mexico, følte jeg med amerikansk frem til noen kalte meg ”gringo”. Jeg skal ærlig innrømme det; ganske mange ganger glemte jeg at jeg faktisk er norsk! Men det var ikke fordi jeg assimilerte meg så fryktelig. Det var fordi det, i Mexico (og kanskje Latin Amerika generelt), er et stort skille mellom latinamerikanere og ”hvite”, og jeg identifiserte meg kanskje mer med USA... Selv om jeg selv kanskje ”glemte” at jeg var norsk, dro jeg stor nytte av at jeg IKKE var det. I det øyeblikket noen snudde seg på gaten og slengte ut en eller annen kommentar om denne ”gringoen”, kunne jeg snu meg tilbake å si ”jeg er norsk”. Da ble det ofte helt andre boller. (I nord-Mexico er gringo et skjellsord for amerikanere, og skal man være høflig kaller man dem bare ”americanos”. Litt lenger sør, derimot, er gringo bare en betegnelse for folk fra USA, og enda lengre sør, en betegnelse for ”hvite” generelt. Hvis man der kaller folk fra USA ”americanos”, blir latinamerikanerne sure/såra, og vil påpeke at også de er amerikanere. Der er ”americanos” en betegnelse på alle folk som kommer fra kontinentet Amerika.) Det var rart å bo på grensen mellom to så vidt forskjellige land, som er så avhengi av hverandre… Det er et stort og synlig ”love-hate” relationship mellom de to landene, og folka, ikke minst!! Det var interesant å oppleve hvordan jeg kunne bli ”favoritisert” foran amerikanerne. Jeg var hvit jeg og, men jeg var i det minste ikke fra USA!

Nå drar jeg mye under en kam altså; det er jo selvsagt forskjell på folk, men alt i alt sitter jeg igjen med den opplevelsen av det hele… Og jeg sitter igjen med en opplevelse av at jeg er mest norsk, men også litt amerikansk og litt latinamerikansk. Det er en rar blanding, men ganske gøy også… Om 6 dager skal jeg tilbake til Costa Rica, og det gleder jeg meg vilt til! Se vennene mine, oppleve kulturen nok en gang, men ikke minst, se MENNESKENE.

Jeg skal ikke si at jeg ikke gjør narr av amerikanere til tider. Geografikunnskaper og vittige kommentarer er morsomt å le av. Det er ok for meg å spøke om det, men her om dagen satt jeg på et bord i kantina på skolen der noen jenter satt å kommenterte og lo av de ”disse andre” hadde sagt og gjort… Jeg har også funnet meg selv sittende frustrert i en samtale om ”de stakkars latin amerikanerne som ikke har det noe godt”. Begge gangene har jeg sittet og tidd stille, men kanskje mest hatt lyst til å ”forsvare” dem, tale deres sak, ja egentlig nesten angripe dem som ”angriper” dem. Disse ”andre” som menneskene rundt meg snakket om, de er mennesker for meg. De er enkeltpersoner og kjente fjes for meg.

”De andre” er blitt mennesker. ”De andre” har blitt venner. Og jeg vet med meg selv at jeg ikke ville bombet dem, såra dem eller kranglet med dem. Og da ser jeg at det nytter. Det AFS står for, det vi tror på, den puslespillbrikken vi er. Det nytter.

2010-10-28T12:50:00.000+02:00

Just another wednesday night...

Det jeg liker med onsdager er at vi stort sett aldri har skole. Jeg liker skolen altså, det er stort sett ganske chilllax å sitte med klassen på max 6 stk og snakke om samfunnsproblemer og interkulturell kommunikasjon. Men det ER deilig å kunne sove lenge også... Spesielt på denne tiden av året når det er så mørkt og trist og dritvanskelig å stå opp om morran! Denne uken har vi i tillegg har undervisning sammen med JO studentene. Det har vært ganske interesant, men ikke alt har vært realtert til det vi gjør, så jeg gikk etter halve dagen på tirsdag, og i dag prioriterte jeg jommen meg å sove. Det er, med hånden på hjertet, ikke mange ganger jeg har skulka skolen... Jeg er imot å skulke skolen av mange forskjellige grunner, men i dag var det var så driiit vanskelig å sto opp, kanskje mest fordi jeg hang med disse to i går kveld:

Vet det er et serdeles hyggelig bilde, og jeg tipper de ikke er helt i ekstrase over at det kom opp på bloggen, men, som en god venn sa til meg en gang, et blogginnlegg er ikke et blogginnlegg uten et bilde. Og dette er det eneste jeg har! Helt seriøst- det eneste fra de siste månedene. Speilreflekskamera er DIGG, men noe dritt å drasse med seg overalt... :)
Uansett: den siste uken har jeg fått litt påfyll på vennefronten. På lørdag var Surround bandet her, tirsdag var Solveig på overlevelsestur i kristiansand, og i går var altså Andreas på besøk hos Magnus. Og når det er Hamarfolk på besøk - da er det bare å kaste seg rundt å henge!

Ellers skjer det lite om dagen. Jeg jobber med en prosjektskisse for eksamen mens vi er i Bolivia, tenker på pakkelister, og gleder meg til AFS sitt høstseminar som er nå i helgen! Årets Happening! :) Hurra!

...og så var det tilbake til skolearbeidet...

2010-10-26T11:55:00.000+02:00

Gjenoppstandelse!

Det er mye mulig at jeg i forje blogginnlegg uttalte at jeg skulle bli flinkere på å blogge... Det viste seg å være en ren skjær løgn, men det får nå så være.

IM BACK.

Iallefall for en liten stund... Anledningen er studie

turen jeg ha ta til Bolivia og Peru, med Interkulturell Kommunikasjon på Gimlekollen i

Kristiansand. :) DIGG!

Vi får vel starte med det første først: etter 7 urolige uker i USA og Mexico i sommer, fylte jeg opp pappas minibuss og kjørte meg selv ned til det o store sørland, nærmere sagt Kristiansand. Etter en litt laber start, storkoser jeg meg nå på 8 kvm, kjøkken delt med 12 andre og min 6 stykker store klasse. Det er lite, men godt! :) Gimlekollen har vist seg fra sin beste side, miljømessig og lærermessig, så dette er absolutt

å anbefale! Studieturen går som sagt, og til tross for egentlige planer om Afrika, til Bolivia og Peru. Her skal jeg, Silje og Ellen cruise rundt i ca en måned. Sucre, La Paz, Titicaca sjøen, Cuzco og Machu Picchu er blant annet på listen.

Machu Picchu.

Tipper vi alle tre kommer til å se ca sånn her ut når vi kommer hjem!

Det er forsåvidt også eksamen, og den jobbes det i herdig med for øyeblikket. Skal ikke leveres før 22. desember, men prosjekskissen over hva jeg har ten

kt å gjøre mens jeg er i Bolivia skal inn om ca 1 uke. Temaet mitt er "etnisitet og nasjonalitetsbygging i Bolivia", så dersom noen har noen innspill er det bare å komme med de. Både før og etter Sør-Amerika skal jeg være litt i Mellom- Amerika, rettere sagt Costa Rica. Skal se gamle kjente, og jommen kaster ikke Ane seg på en fly over rett etter eksamen for å chille i strandkanten med meg i noen dager før jul. Ankomst Gardermoen er 24. desember klokken 9:35, og vi satser på at alt er i rute så vi kommer oss hjem til tre nøtter til askepott og reisen til julestjernen.

her skal Ane og jeg kose oss i desember!

Kristiansand er en riktig trivelig by, når det ikke regner. :) Jeg har funnet stamkaffeen, en menighet, en cellegruppe, bibiloteket, treningsenteret, busstidene (som er ræva), dog ingen jobb, så økonomien er det så som så med... Ellers begynner jeg sakte men sikkert å bli kjent med folk, og møter stadig nye... Som regler blir det med den ene samtalen den gangen, så de jeg kan, med hånden på hjertet, kaller venner er det kun en håndfull av, men det får gå. Jeg har jo tross alt 12 stykker som jeg bor med, så har man lyst er det nok alltid noe å gjøre... Hvis man har lyst altså! :)

Så, det er jeg tilbake. Mer eller mindre.

Kos dere!

2010-06-18T17:54:00.000+02:00

Et År På Team

- i bilder... (Fra Eiriks kamera!)

Skal prøve å bli flinkere til å oppdatere, men gidder ikke hvis det blir stress.. :)

2009-12-25T12:28:00.000+01:00

My girls!! :)
Greece!
Work place.. :)
17 mai in San Diego with Jessy, Kaiya, Teyus and Ingvar
Six flags trip with other YWAM staff!
Jenny and Marie with me in Mexico!
Øyvind and Ruben with me in Mexico!
Mission Adventures house build!
... building a house in Mexico!
In Costa Rica, the boys; Giezi, Mario, Chove and Angel
in Costa Rica; The girls; Suzanne, Brianna, Kesley and Jaymie.
me and Giezi saying goodbye to Felicia outside the TJ airport, before our roadtrip!

CHRISTMAS 2009

This year has had a lot in store for me. I stared the year off with a road trip through Latin America, from Baja California in northern Mexico, to San Jose, Costa Rica. Together with my two good friends Kelsey and Giezi, we stopped in Mexico City, visiting some friends, in Chiapas, seeing the canyon and some of Giezi´s friends, in Guatemala, hiking a volcano, in El Salvdor, making new friends there, and in Nicaragua, before Costa Rica. Here, I was suppose to one of YWAMs secondary school, Children At Risk, but ended up doing a language school instead. After almost 2 months in Costa Rica, i headed back to Mexico, staffing Mission Adventures and helping out in the hospitality department before I left to go home to Norway in June. It was an amazing start of the year 2009- God blessed me so much! Trough the good and the bad times, God was faithful, and even though i was tired when I came back to Norway, it was so worth it!!! Mexico, and latin america, is a beautiful, the people, the culture, the way it works.... Even though not all of it is working "properly" looked trough Norwegian eyes, it works in its own way, and i just feel like Ive learned so much about the world and cultures and all of it...!

In October all of my moms family (20 people in all) went to Greece to celebrate my grandparents 50th wedding anniversary. It was a nice trip spending time with the whole family.

The summer of ´09 I spend working, and in August I moved in with 3 others to start a ”team” working with my church. All 4 of us have assignments to do in the church, some of them together as a team and others ”on our own”. We live in the ”pastor’s house”- now the ”team- house” next to our church, and alongside with working with my church I’ve been studying and working. Its been quite interesting seeing what God had in mind when He put he here, but I’ve come to realize that its not about what I planned to do or wanted to do, its all about Him and His plans. Its been challenging, and I recently came to a realization that I would have to cut down on some of the things I’ve been spending time on- simply because there is no more than 24 hours in a day! In my church I work with the youth group, run a small group, help out with the Sunday school for the 5^th to 7^th graders, do accounting stuff and other fun and less fun stuff. I have enjoyed it, but also gotten tired, so I can see why God has spoken to me about slowing things down a bit…

All in all this has been a good year for me, visiting countries like USA, Mexico, Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Sweden and Greece, seeing all of my family, spending time with friends all over the world, getting to know new people, seeing things in a new way, learning more about myself and seeing more of who God wants me to be.

2009-11-02T20:40:00.000+01:00

October Fun!

Time flies... Its November! WOW! Its been quite a challenging fall, with TOO much stuff going on and too little time to enjoy it in...

Its been busy, and it will still be for some time. My exams are coming up, and I am not ready. Not yet. Hopefully I will be the day Im sitting there... November 19th and December 9th. And then its christmas!!!

The team is fun! I love us.. I love them! Camilla is in York right now. I miss her, the team in not complete without her. So thats good... :) Schools been fun as well. And I went to Crete with my family, my whole family! 20 people. Wow. It was fun! Lots of people. Sun. Crete. Our own swimming pool... Im not complaining.

One of the things Ive been doing a lot this fall is traveling in and out of Oslo with AFS. Its soooo much fun, they did my exchange year sometime GREAT and now I get the chance to give other exchange students that opportunity. And this yeah Im also helping out getting the Fall Seminar ready, so there has been some extra trips. Ive enjoyed it, and used the time to hang out with friends and catch up as well.. ;)

I have some pictures. I think they are all from Oslo actually!

yeah, that was fall for me. Now winter is calling.. It snowed today. Christmas is getting closer, and Im liking that... :)

-Peace

Yeah thats us..!
I love her SO much!
Tonje and Kaja-kozejentene
Jan Erik stopped by...!

Kajs og Mais
Jesus de Venezuela

Elizabeth de Columbia
Fall, beautiful.. <3 onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://2.bp.blogspot.com/_Iy8dbYg2lyc/Su84nGhkGZI/AAAAAAAADJ8/SAZK5hGu9uc/s1600-h/PA281049.JPG">

I had dinner with Marie and David- de var i slaget!

2009-09-24T15:56:00.000+02:00

LIFE:

Ole- the worship- dude!
3 fantastic boys at the youthgroup! They are FREAKs future, and that makes med EXCITED!!!!

Church!

--------------------

It kinda weird, I am in Norway!!! Its fun, I love it, but there are times I wake up after a night of sleep, wondering where I am. Mexico still feels so close, yet so far away. Its been 3 months. Over 3 months. And I didnt get how long that is before I got to see Jessy, Teyus and Kayia when they came to Norway a couple of weeks ago. Teyus is the number 1 example of how long 3 months are!!! He had gotten SO big, a walked, were everywhere and looked more like Ingvar than ever before.

I had a lot of fun hanging out with them talking, and it made me think about Mexico ones again... Wow, I learned so much from being there!!

Jessy
Lena Anette!
Mother and son

Lena Anette and Emilie

---------------------------

Oslo: Went there on an AFS meeting, and got to hang out with Tonje and Marie as well. :) YAY for friends!!

2009-09-11T16:45:00.000+02:00

Livet i den gamle pastorboligen….

Jeg lever enda. Jeg trives enda. Jeg smiler enda.

Den siste tiden har gått fort. Nesten for fort. Føler ikke helt at jeg har hengt med selv, men etter å ha takket nei til et par jobb dager denne uken, pluss levd litt på det at jeg var syk i hele helgen, og halvsyk frem til i dag, har jeg funnet meg selv igjen. Mer eller mindre.

Mye er nytt siden sist. Jeg har flyttet hjemmefra, og inn med Pål, Eirik og Camilla. Sammen utgjør vi FriTeamet i Hamar Frikirke. Kort sagt driver vi Ungdomsarbeidet og alt det har å tilby, samt små ting her og der rundt forbi i kirka og ellers. Og det blir mye småting her og der, og det er gjerne det som drukner meg… Jeg skal innrømme det, jeg føler kanskje at jeg har tatt meg litt vann og hodet til tider, men det er så mye gøy her i verden! Men nå roer det seg litt, og i dag har jeg hengt opp det siste bildet på veggen på rommet mitt, og har en mindre ting å gjøre på lista mi.

Du lurer kanskje på hva disse småtingene er, men livet mitt ser altså slik ut: Fulltids studie på Høyskolen I Hedmark- Bedriftsøkonomi, Ungdomsarbeid og cellegrupper, søndagsskole, Cafe UNO jobbing, Skobutikkjobbing, annen jobbing, Regnskap, lesing, AFS, trening, matlaging, team møter, One on ones med Jesus, stabsmøter, AFS leirer, sosiale sammenkomster, og jommen skal jeg har tid til litt dødtid for meg selv også! Så uka blir full! Men det er gøy!

I forrige uke satt jeg i det da uferdige rommet mitt, og satt å så ut av vinduet mitt. Jeg storkoser meg. Jeg er så takknemlig for at jeg får være her nå, med disse menneskene, på dette tidspunktet, med disse målene. Jeg koser meg. Jeg gjør det. Ja, det blir mye, men det handler mer om meg enn noen andre. Dersom jeg blir spurt om å ta en ekstra vakt på jobben og jeg vet at jeg egentlig ikke har tid, ja da må jeg bare si nei da! Jeg lærer sakte, men sikkert…

Heldigvis er folk flinke til å la med teste ut sånne ting. Linn er et eksempel på det. Hun er min venn, men også min sjef på UNO. Jeg digger hu. Hun vet jeg har mye, og velger derfor å ikke tvinge meg til å jobbe mer enn det jeg selv vil. UNO er et fantastisk sted, og jeg jobber der gjerne. Når jeg har tid. Krefter. Ork. For det er litt der jeg er. Prøver å finne en balanse. Jeg sliter med den av og til. Men jeg har det gøy i livet mitt nå, og da går det bra. Riktignok ligger boka til bedriftsøkonomisk analyse nesten urørt ved siden av meg. Men det går bra. De andre 3 fagene har jeg fått et mer eller mindre godt grep om (kan ikke si det samme om lærerne, det er noen som ikke burde jobbe i den jobben de jobber i!). Prioriteringer. Det er det det handler om. Akkurat nå er jeg først og fremst på team. Jeg er her for Gud, og jeg er her for ungdommene. Å ha studiene på en andre plass er ikke alltid like enkelt. Å ha noe som går foran blir ofte litt travelt. Jeg har lært det, og jeg lærer. Så vi får se. Mitt motto er at det er bedre å gjøre det bra i 3 fag og ta opp igjen ett, enn å gjøre det halvdårlig i 4.

Livet i et bokollektiv kan være både gøy og vanskelig. Personlig har jeg sett mest til det gøye ved det så langt. Vi har der koselig sammen, og passer på hverandre. Middag en gang i uken hver er fast- de andre 3 dagene er vi stort sett for oss selv, og det er som regel de dagene der krasjer med andre ting- jobb, UNO eller skole. Vi har det godt i teamet tror jeg, alle har noe å lære av hverandre, og det er virkelig noe i det å bo litt tett på hverandre over lengre tid… Nå har vi alle litt tid fra militæret (ok, det er bare guttene) og Ungdom I Oppdrag, så det å bo tett innpå folk har vi vel for så vidt trening i fra før av… Men her er det snakk om virkelige ting, vi starter et kollektiv, vi flytter ikke inn i et! Så derfor er det en pågående diskusjon, hovedsakelig mellom Camilla og Eirik, om teppe på badet. Jeg ler hver gang jeg går inn på badet og det ligger et annet teppe der, da har en gått drastiske skritt for å få vilja si. Det startet med at det lå et litt slitt teppe der da vi kom. Så dro vi på IKEA, og resultatet ble dette:

Det var ikke Eirik like fornøyd med… Dermed har Camilla fått skylden for alle ting i huset med farger, blant annet den blå pizza skjæreren vår. Men det er all spøk, med litt alvor bak, og jeg merker det er godt. Vi tørr å si meningene våre og står opp for oss selv, så her er det ingen som blir overkjørt. Og det har bare blitt sånn, foreløpig er det ingenting vi har måttet jobbe oss frem til!

…og for ordens skyld står det to typer smør i kjøleskapet. Jeg er vant med et tredje slag, men bryr meg ikke så mye, så jeg velger fritt. Hvilken type leverpostei har også være temaet, og melketypen! Det er utrolig hva en har med seg fra hjemmet sitt, som man ikke tenker over! Og det er utrolig hvor lang tid det tar før en vender seg av med det….

Dessuten har jeg kjøpt nytt kamera. Det var ikke helt forventet, men sånn er Gud. For jeg tror jeg har fått det i gave fra Gud. Tusen takk. Vi innvier kameraet med en billedserie om mitt liv akkurat nå. Haha

huset i hagen... For det meste er det Påls lille krypinn...
Finn en feil!!!

Utrolig- i flere uker har jeg gått å ventet på denne IKEA kommoden, og da jeg satten den opp klarte jeg å gjøre en feil. Hvem i huleste klarer å gjøre en feil når man monterer en IKEA kommode?! Vel, jeg gjorde det, og jeg skyder på Marie og Angel fra El Salvador/Costa Rica, som jeg snakka med mens jeg monterte det hele. Marie snakket så mye og dypt, og Angel bare lo av meg og sa jeg var matcho. Jeg vet ikke om det er positivt når det kommer fra en Latin Amerikaner, men et er greit. Uansett har jeg bestemt meg for ikke å ta hele greia ned igjen, men å la den være som den er- litt unik, men i sann IKEA stil.

Denne jenta hjelper jeg med spansk, og jommen hjelper ikke hun meg tilbake- med hjelpe meg til å tenke spansk, og bruke det litt... Man glemmer fort!

THE UNO LIFE...

2009-07-15T11:59:00.000+02:00

... Der kor ingen kunne tru at noko kunne bu...

...der bor det ingen heller, men vi har hytte der!

I went to my cabin earlier this week. Just to chill, have some time away from home, during my 3 days vacation... It was great! What I did? Nothing. I slept. I red. and I chilled. It was amazing. I took some pics; here they are. Just for you to see what I did. Which was nothing. Well, at least you get to see some nature..
The cabin.
To get water you walk to the creek, fill the buckets and walk back.

Oh beautiful (rainy) Norway

This is where we get water from...
The walk from the car to the cabin...

The swing from my childhood years where still there, but they´ve made....:
a soccerfield!! This used to be more wood and a creek back in the day (that would be when I grew up... Um, actually until like 2 years ago.)
view point my brother made by my cabin...

"Downtown" Røros.

...and then I went for a walk around my cabin. The cabin would be in the middle of the woods you see right there....

No electricity, its all done the good old fashioned way.

This is some of what I did... Reading, chillaxing and sleeping. YAY!

2009-06-28T15:40:00.001+02:00

Alright, time for another blog update...

I am still good. I love Hamar during the summer!!!! Its super nice out, Koigen is crowded with people, and we hang out all the time!!

Right now I am actually stuck on the couch, icing my ankle... I twisted it trying to walk over the stonefencethingy at Koigen about 1 hour ago. Result: I had to call into work and tell them I couldnt make it, just because I simply cannot walk, at least not yet. I feel bad for my colleagues, but what to do!? Nothing....

Norway is nice. I havent been doing a whole lot these past weeks, but what I have done has been meaningful and good. Ive gotten to see a lot of people, talked a lot, had a couple of coffees, had some bbqs, chilled out, and most recently: worked! And thats whats on my calendar for the next couple of weeks too, no counting the AFS goodbye camp Im leading next week. Its gonna be grand.

No pictures, i dont have a camera anymore and I find it surprisingly nice not having to feel like I have to take pics all the time... But I will try to get one soon, whenever I get money.... haha

See you!

2009-06-13T00:41:00.000+02:00

Home, Sweet Home.

I am home. In Norway.

And I miss Mexico, but in a good way... And I have fallen in LOVE with Norway, once again! It is BEAUTIFUL!!! When i came back after my DTS I was miserable, for some time, but this time... aaaah, NORWAY!!!

...I still wonder when I cant find a trash can next to the toilet, I struggle to keep the speed limit and not go 20 over, that the sun doesnt set before like midnight still freaks me out and that there are NO taco stands on the corner, open to like 4am.

...but I love Norway!

2009-06-09T07:13:00.000+02:00

So Long, farewell…

Pues, aqui estoy en la cama de la Erika en San Diego, California. Aiiii santo!!!

Another season of my life is over. The last couple of years it feels like Ive had a lot of seasons. While Kindergarten, Elementary School and Middle School all were seasons that took place over many years, these past seasons has been short, but oh so full of fun and knowledge… My year as a foreign exchange students in Kansas, senior year of highschool, 6 months of working, DTS, 4 months of working, and then these past 8 months of serving as a missionary, in so many ways. But now it is over. Wendnesday I can finish the chapter and close the book, and my goal has been to finish it off with an explanation point!

I am done!

…not to mention sad. Its been such a great experience, understanding more of who God is, and learn so much about myself and other people. I find myself back at the point I was exactly one year ago, when I wrote in my journal about how life is never going be the same again. Ever. Back then I had just finished my DTS, and I was chilling out in Ensenada until June 10^th, before I started on the trip back to Norway. June 10^th this year, I will take the train to LA where Jenny is meeting me, and after hanging out with her for some hours, Im gonna board my plane to Oslo, with a layover in London. I am going back home. Just like I did last year. And the feeling is the same- things will never, EVER, be the same again.

I am not sad. Really; I am not. I am so so SO thankful!! I have had an amazing year, a second DTS you might say, and I have had so much fun! Yeah, life has sucked too. My everyday life was not like a DTS, where you are in a bobble and people invest in you 24/7. But God has been so faithful during these last months, and I am so thankful. He gave me the opportunity to come back to beautiful Mexico, and I got to invest in people. And see a whole different perspective of a YWAM life. Not only by not being in the DTS, but also by letting me travel and see other bases, different lifestyles and new people.

I have loved it.

Ok, so I am a little sad… But not in a bad way. I knew it had to come to an end, and June 10^th has been on my calendar sense like September. Still, the last couple of months went by so fast, and I have no idea what happened to this last week… But that’s how it always is. And I am ready. For change, for new challenges. It is good. It is going to be good. And Im excited.

But nothing will ever be the same.

I was hard saying goodbye. I left early this morning with Erika, she came down to visit and pick me up. Last night I said goodbye to some, this morning some, and there were some I never got to say goodbye to. But hey- its YWAM- its never “goodbye”, its “see you later”!!!

This year has changed my life. And formed my life. Changed who I am. How I think. Now I am sitting here, in San Diego, amazed by what God has done and how he works. I am going home. All my plans changed during this year. I am going home, home, to Hamar, to study at Hihm and work with my church. Nothing like I expected, but then I have stoped believe in expectations anyways, cause they will only let you down. Not in this negative way, but honestly; if you expect something you always have to exclude something else. And by doing that you put limits on people, God or things. And somehow you will end up getting disappointed. Getting an A- on a test when you expected an A disappoints you. And then it doesn’t help if A- is a super good grade. For you it is still gonna suck because your expectations were different. So don’t expect- believe. Have faith! If you have pure faith you do not exclude anything.

Sorry, this ended up being a lot of talking. I am done, I am off to bed, I running LOW on energy after a week of carelessness when it came to curfews, 5-6 hours of sleep every night, and just a lot of things happening. And last night ended at like 3am, and this morning started about 3,5 hours of restless sleep after, so I am dead. Almost. (and that would be the excuse for all the spelling mistakes, I am not even gonna read over this to correct it).

I AM GOING HOME. AND I HAVE HAD THE YEAR OF MY LIFE.

THANK YOU JESUS.

..next step…

Just some random pictures from my last week in Ensenada.

Sienna Darling... Isnt she beautiful?
They look like they´re in love, but they are not. They are just great!!
Baja 500 is a known big rase that starts in Ensenada, and this time Giezi, Martin, Jacob and I went to pre run the race from like 9pm to 2am. It was awesome, dusty and fun. Im gonna miss Giezi´s jeep.

Ana Gaby and Amanda threw me a goodbye Party!! It was so fun and so great and I love these people!!

Walter was the Carne Asada man- it was like a real tacostand!!! haha!!
JP, sarvia, Paola, Jacob, Giezi and I went out for one last lunch at Baja Fruit after church on sunday. I loooove these people!!

2009-06-05T00:37:00.000+02:00

Alexa!

This is one of my favorite babies on base! Haha! This is so adorable, and her parents are some GREAT people that I love and know I will miss like crazy when Im back in Norway!

2009-06-02T17:00:00.000+02:00

Puerto Vallarta!!

YWAM San Diego/Baja went to Puerto Vallarta to go to the Mexican YWAM conference. It was great! Me and Amanda were the only single ladies from Ensenada, and we had fun! It was a great group that went to the conference, and we all hang out and loved it! It was great both spiritual and physical- after all we were staying at Paradise Resort and Spa.... It was SWEET, and nothing like a normal YWAM gathering... Sense Robbie had missed the message that we were to leave the 31, we got an extra day by the amazing swimming pool, and also some time to distress, and just enjoy it before we headed back to reality in Ensenada. There were many topics- like how MegaCities is gonna be in Mexico City in 2010- and it is going to be great!! It was also a lot of fun seeing known people again, the Pachuca base was there and so was Bere and Usba, who did their SOW with Giezi in Costa Rica.

Amanda and I became friends with Ana - a lady who worked at the starbucks we went to, um, too many times a day...

Amazing was what it was!!!

There were three of them... They smelled! But it was kinda cool! We walked past them everyday to go to Starbucks!
Our room! Wow- it was the cheapest... All the rooms are at least junior suites!!
Starbucks and Internet time!!
That would be out base director and beautiful Meghan talking about how the Ensenada base is doing!
ai ai, free drinks! Amanda and I became friends with a guy that worked on the hotel, and he invited us to the Welcome Show, so we went! it was interesting!! :)
Haha, they had a show!! Tonje, du ville elska dette!!
We went out for dinner, YWAM San Diego/Baja + two of the speakers of the conference. This is me, Lindsay and Robbie!
William, Pepe and Kody!
Bere and me!
Kanskje ikke helt normal UIO stemning over det...
Usba!
Ahhh!
Pepe y Ryder!
adios paradise!
Robbie, Lindsay and me!
Murillo Family!
Welcome to Tijuana!

2009-05-27T04:44:00.000+02:00

LA!

and the area around....

I went to the OC to go to my friend Davids art show with Erika, met a lot of people, and then spend the night at Briannas house. Kelsey left me to go back to Alaska, and I wont see her in a long, long time. On sunday Erika and I went to Venice beach and i really wanted to actually see the Hollywood sign, so we drove around trying to find it, and take pictures with it. And then we went to Santa Clarita and spend the night with Jenny and Amy, and got to celebrate Jennys 21st birthday!

so I had a good weekend!

LA traffic.. hate it...

Found it!
Liked it and tried to take pictures of it...
Photo 1: it would be right behind me head.
Photo 2: what can I say? We totally missed it!
Photo 3: um, it would be riiiight where Erika has her hand..
Photo 4: Aiii, I missed Erika....
Photo 5: GOT IT! But its really small!
Photo 6: We just had to take one more photo.... haha

JENNY! Happy Birthday! I had FUN!
Birthday cookie!
Amy, Jenny, Me and Erika!
When you are 21 in the states you have to buy alcohol... Amy however, is not 21, and a pastors daughter, so she decided not join that.... hahaha
Morrastryne!

2009-05-19T06:42:00.000+02:00

17.mai med en ny vri….

I went up to San Diego to celebrate 17.mai with Ingvar and Jessy, Kaiya and Teyus. We went to the “House Of Norway” in Bilboa Park, to celebrate with the rest of the Norwegians in San Diego. It was NOTHING like Norway. Maybe except from pølse, brus, is and vafler!!

We started off walking in a parade, with NO marching bands or noisemakers. And the Olsens and I did not even have a Norwegian flag! Oh, how embarrassing!! It parade was all quiet, except from the one very devoted guy who would start some Hurrarop on the sideline… Haha, it was something for itself. After the parade they had a bunch of speeches, and a folkdance group that danced- a lot like Lurvalegg! It was interesting… They also did the Pledge- to the American Flag! Haha! And the national Anthem- American and then Norwegian… I missed Hamarsangen a lot!

So it was interesting..

After the “trying to hang out with all the Norwegians in San Diego” (that would also include a lot of 80 year olds whos grandparents came over once upon a time…), we went shopping, for then to start making a Norwegian coltbord! We had sooo much food, vafler rømmegrøt, eggerøre, spekemat, laks, is, jordbær, bringebær… and a lot more!

And then we talked and ate and laughed from like 4 to midnight.

It was grand!!

Det var jo iallefall noen mennesker, til tross for dårlig liv og røre.. Jessy uttalte at det føltes som om vi var i et gravfølge..... Og jeg var ganske enig...
Beautiful in bunad
Kaiya
The Olsen Family
So apparently there is such a thing as the "queen of house of norway"!

Teyus! He is only 8 months...
Prep... Felicia and Jessy!

Jessy is trying to explain the guests what the different types of food is..

2009-05-16T21:12:00.000+02:00

Remember that time when we went to Six Flags Magic Mountain?

Axel was hanging out in at in the Mission Adventures office, talking about how fun it would be if we could go to Six Flags. And before an our was gone, William had raised over 100 dollars to our “Poor Missionary Vacation Found”.

…that’s how it all got started…

A couple of weeks later, and a couple of hundred dollars later, 10 missionaries drove from Ensenada, Mexico, to Valencia, CA. In San Diego we picked up Scott, who is not a poor missionary, and therefore had to pay from himself, and ate, before we arrived at the hotel in Valencia around 9ish. We went to Denny´s next to the hotel and ate, and there Brodie from the OC came and joined us, also him on his own bill… We had two hotel rooms, with two queen size beds in each, which worked fine for us 4 girls! But before the night had stared, there were now 8 boys in the boys room, so they had it a bit tougher! It took a while to fall asleep, and Axel woke up at 5, took a shower and then BANGED in the wall and woke all of us girls up. But we went back to bed… Haha. We were suppose to leave the hotel rooms at 9 o´clock, checking out of the hotel , go and eat breakfast, have starbucks, find an ATM, and then head out for the park, which opened at 10:30. However, at 8:45, when Sarvia and Kelsey were still in their PJs, the boys knocked on out door. And with their backpacks on their shoulders and a starbucks in their hand, they told us that we were leaving, and that they already had had breakfast… Still, Sarvia and Kelsey got on some clothes, we checked out of the hotel and then the boys had to sit at Denny´s with us and watch us eat. And then we headed out for the park.

At a Thursday before school is out or finals done, Six Flags Magic Mountain is a blast! There were close to NO lines, we got to spend all our time on rides, if we wanted, and it was not as stressed and intense as those parks sometimes are! It was great! However, Sarvia and I are not that big a fans of roller coasters, so we did our own things, and loved it! We also left the park to hang out with Jenny (oh my dear, dear Jenny who I have missed!!) for some hours. It was great. We went to her house, ate Panda Express and had Starbucks! And just talked! And then, when Jenny had to go back to school to work, we went back into the park and took one more ride, met up with the others, and when the park closed, we did not have to wait in line to get out, we simple got in out cars and drove out, easy and nice. WOW! However, Brodie, who had driven his own car up from OC, had lost his keys in one of the rides, so he had to drive with us down to OC, and then William had to take him back up in his truck, and then drive back down… sad! In OC the girls, again, got the better end of the deal- staying at the bestes Brianna in the worlds house, with a swimmingpool, big (og HUGE) screen TV in their backyard AND a hot tub! We all got beds and loved it! The boys stayed at Brodies “wanna be YWAM community”, and Im not so sure they slept at all….

And again, the arrived 15 minuts too early to pick us up, but this time it was Lindsay and Sarvia who was still in their PJs. Briannas family, however, are like the nices people in the world, so they invited all the guys in, we all got breakfast and coffee, and then we headed out to Newport Beach and Laguna Breach, before we ended the day at a HUGE mall!

…And then the trip was over… We stopped in San Diego, where we picked Giezi up from the airport, and that was fun! He came home from being gone sense we left for out roadtrip in the end of December, so people were excited!! And we had t-shirts that spelled out his name, so that was fun. Haha.

…and now I am back in Ensenada, chilling for another week. Or not… I work in Hospitality, so I clean and make beds and lead workduties and all of that jazz. So it is busy, but good!

Next yeah I am going back to Hamar, studying and working with my church. Im super excited about it, and cant wait to see what God is going to be doing in Hamar!! Yay!

Ok- here are some pictures!

Did I ever tell you guys about all the crap you can buy when you are in the borderline to enter the US?

Border...

Girls room!
Boysroom!
Sarvia was my Six Flags Buddy!
The rest of the group is at that ride.. somewhere...
..and this would be the reason why I do not like roller coasters!
My Jenny! My Love! My Friend!
Me, Sarvia and Jenny!
Oh guys!
I got Axel to buy his daughter these ears! They didnt fit, but his wife took them.. haha
Outside Six Flags!
niiice... Near Newport Beach
The Ensenada gang!! (Brodie was with us at Six Flags, and Scott is taking the picture...)
we went for a walk in Laguna Beach!
and in Orange Country we met up with Brianna!! Oh, how I´d missed her!!
...and then we went to San Diego Airport to pick up Giezi!
He got a little surprised!

2009-05-08T03:21:00.000+02:00

Minnesota….

*Brandons house in Alexandria

*Mall Of America (craaaazy)

*Dinner with Savanna, Danielle, Danielle (yes, there were two), Brandon and Amanda at Fridays.

*Patiences house

*Patiences friends

*Roadtrip to the cities

*Marens house

*Savannas house

*Savannas friends

*The cities + walking

*Minneapolis – Phoenix, Phoenix – San Diego

*Erika picking me up

*Late night with Erika, and early morning

*San Diego- Ensenada.

It all equals =

NO MONEY, NO SWINEFLU.

Ja.

(Oh btw: http://www.vg.no/nyheter/svineinfluensa/artikkel.php?artid=562806 - sorry guys, only in Norwegian….)

2009-04-30T05:25:00.000+02:00

Roadtrip..

Grand Canyon.

we didnt have tooo much space in the backseat....

We had a snowballfight. I thiiink it ended up being everybody against me. and i lost...

2009-04-29T21:37:00.001+02:00

Hello guys!
So sense the last update was so short I figured I could write a little bit more this time… haha.
I am now in Alexandria, Minnesota. We drove from San Diego, CA Sunday night, stopped to look at the Grand Canyon, and then drove to Denver, Colorado. There we stayed one night at a hotel, before we Tuesday morning started driving again. We stopped at Mount Rushmore, and then in Sioux Falls where I got to meet Alicia and Amy from my DTS (YAAAAAAAY), and arrived here in Alexandria about 3am last night.. It was a loooong trip. Haha. I cant find my camera any where, so Im gonna steal some pictures from Megan and Amandas facebook when they add them! Wait for it……. Haha

So yeah, I am not in Mexico where the swineflu is attacking people, but I still think its kind of scary. Its not like Im any safer here in the US, its all over the place now! Hmm… However- I feel fine, so I don’t have it, but Ill let you know if anything changes… What can I say? Its not like I can promise you that I wont get it, but I sure hope not…!!
An other thing Im worried about is that they are closing the borders to Mexico. Or they might be. I have all my stuff down there! Hopefully they will get it under control and it will all be fine! J

Its been a wired year working with YWAM Ensenada. A lot of our team has been cancelling because of the danger of violence they hear about in the news. Now, unless you are a drug dealer or something else that’s not really good to be, there is not really a danger at all. So for us living down there, its been kinda interesting going up to the states, and start talking to someone random at like Starbucks, and tell them that we are missionaries in Ensenada. They look at us like we are heroes, like we are working in the middle of a warzone and they always say “Wow- I could never do that!”. Then we go back down to Ensenada, live our life like nothing has happened, cause really, as long as you are smart and use your brain, you are fine!! But then Mission Adventures starts or we plan the arrival of a Homes Of Hope team, and teams start cancelling on us, sometimes like 1 week ahead. And that’s hard. Cause that means that we have to go to a family and tell them that we cant give them a house. Or go to a local church or orphanage and tell them that we cant send people to help them anyways.
…and its all because of the news, making a big deal out of something that you really shouldn’t worry too much about, unless you are one of the bad guys.
But the swineflu…. This is different… This is something that really is dangerous… Uncontrollable… Unknown… Ive always told people to not listen to the news when it comes to the violence. Cause its over rated. But this…. Hmm… its to early to tell. And Im not like scared. But I know that I have to be really careful. And I understand when teams are cancelling…

But guys- so far so good!

2009-04-28T15:46:00.000+02:00

Oh Hello!
Just wanted to let you guys know that im fine! I dont have the swineflu, and Im not even in Mexico right now. At the moment Im in Denver, Colorado, on my way to Minnesota, roadtripping with 3 friends. So I am fine! Do not worry!

...We'll see if I get to come in to Mexico again, they are talking about closing the boarders, so... I still have all my stuff there, so I sure hope so, but we' ll see! Haha!

Love you guys!

2009-04-18T01:04:00.000+02:00

Done! Finally! Free!!

I have to admit... That is kinda how Im feeling right now. This week has been intense. I have been pushed to the limit (and over), been frusterated, cried, mad, happy, smiled, felt Gods love and understood more of him. But I have to admit; this week more of the bad stuff took up my thoughts then the good. If I had a week from Hell? Kinda. If it was worth it? Yes. If I ever was happy? Yes. If I would do it again? Yes.

But; Am I happy its all over? YES!!!

Im talking about Mission Adventures, guys. I LOVE it! Don’t get me wrong! If you ever get the chance to go and do MA- DO IT! Staff, students, speaker… whatever- YES!!!

However, for me this week was HARD. I hit the wall. Working from 7 am to 10:30 pm every day for 5 weeks it hard. Its FUN. But its hard. The team was challenging, the staff and even the family we build for. But it was fun at the same time. And it was worth it in the end.

Sunday night, they ALL kneeled down in front of the cross after passion play. The students grew so much during this week. The staff too. Having 160 people on base, and 13 staff, was a challenge. A hard one. But we learned stuff.

….and now its over. We ended it all by having a massive water fight on the base. I just got out of the shower- I was already wet, but so so cold, and I needed a HOT shower. Aaaah!

…and I get to have a life again! Seriously; that’s how I feel. For the past 5 weeks Ive been passing Hillary in the hallway, office, kitchen, you name it, and said “Hey- remember that time when we used to be friends, and talk?!” or “Hey- remember that time when I had a life and we used to have coffee together?”…. and that’s how I feel. These past 5 weeks had been intense, lots of fun, filled with memories and experiences I could not have gotten anywhere else, but I am done. I am ready to move on. Do something different. Get to sleep at night. Not having to worry about bringing the coolers and putting them in the right van, counting people, translating, going to La Buffadora or running sessions. It has been fun. I feel like this post is all a “MA sucks, I want my life back!” kinda thing. NOT TRUE. Its just that when you are doing MA- MA is your life! The time you have off, from 12:30 Friday to 10:00am Saturday, is not enough if you want to have a life of your own. So that is what I am free to be doing now. I am free to be living my life as I want without tight schedules and breakfastpreps and teamtime.

…So what´s next? Well, I don’t know yet- at least not the part after June 10^th. I will be working with Misty with hospitality the time I still have left here in Ensenada, then only thing is that I am probably gonna be gone a lot. First thing is a roadtrip to Minnesota in 1 week. Amanda (my dear roommate), Brandon, Brandons sister and I are driving up there. To bring Brandons car home, but most of all just for fun! Ill be stopping in Denver, to hang out with Ali, South Dakota to hang out with Amy, probably Iowa to hang out with Alicia and the stopping in Minnesota where I am planning on meeting up with Patience, Bryan and Indra, Savanna, Maren and who ever else that’s around. Fun? I think YES.

Tomorrow is my first day off, like off off OFF in over 6 weeks. Im STOKED!! I am planning on spending it in my bed, with God, and catching up on stuff that I haven’t done for 6 weeks. Im super excited! Today I was catching up on everybody’s blogs, enjoying what I read. Especially Maries. She is doing her DTS outreach in Malawi at the moment, and its so far away physically and mentally what I cannot comprehend it. But I was thinking about it as I read- how unbelievable different her outreach is form what mine were. We had beds, showers, good Mexican food and no creepy animals. Read her blog, and see what she is experiencing… My outreach was pretty much “lets go and do dramas in the park” kinda thing, while she will be working at a hospital… Wow! Its all for the kingdom and glory of God. But its soooo different. A couple of weeks ago I found myself doubting our mission during our outreach. I had a great time, met a lot of great people, but did they really meet me? Did we make a deep difference? I dunno. I though. So when I was on my way to pick Corina from the Pachuca base up at the airport, I was thinking about my time there, what we did (a heck of a lot of dramas in parks…. And a lot more), and asking God if we really did make a difference. God said yes. I didn’t really get it. But in the car back from the TJ airport, I was talking to Corina about it.

Guys: we did make a difference. Our whole DTS outreach, God was teaching us about the worth of every SINGLE person. And we made a BIG difference for one family in particular.

During our time in Mexico City, we meet a girl names Jocelyn. She was 18, had a two year old son, was pregnant (something we didn’t know than, but know now, as she had given birth to another boy), and followed us around for 3 days. We got to meet her two sister and her mother who is a drug addict, and they all more or less live on the streets of Mexico City. My more or less I mean, they were all born and raised there, but Jocelyn wanted to take care of her son Brian, so she was renting a hotel room every night to create a home for him, washing car windows the whole day to raise the money for it. We talked to her, the people from the base in Pachuca talked to her, and to make a looong story short; her sisters now live in Pachuca at the base. When Giezi, Kelsey and I went down there around New Years, we got to meet them again and talk to them. Corina could tell me that the youngest has now totally changed, prays, is a lot happier, is trying to learn English and is starting school this fall. When the team goes to Mexico City she goes with them, meeting up with Jocelyn and her mom, and also the other sister who used to live in Pachuca. The other sister, Sandra, moved back to MC to help Jocelyn take care of the kids, and also help take care of her mom. Their mom wants to take care of her daughters when they are there, and rents rooms or apartments, but when her daughters are not there she just lives on the street with is dangerous and not healthy, and I think Sandra feels like she should be with her mom just to make sure she has a job. However; their mom is totally ok with them living in Pachuca, and is happy that the YWAMers there take care of them. And so to the amazing news; a couple of weeks, before Corina came here to Ensenada, the mom accepted Christ, and now they are trying to move her out of Mexico City, to start a new life away from the streets and the drug. And now the mom is ready too. Hopefully that will make Sandra move back to Pachuca with them, and she will be able to start school as well. And maybe even Jocelyn will move after them!? Please keep them all in your prayers!!

Bah, this ended up being really long. Haha. Oh well, I don’t even have any pictures, but that ok I would think!

2009-04-03T09:54:00.000+02:00

Oh, What an AMAZING time!

This cycle I ended up bulding a house with Bonney Lake High School from Washington! I had so much fun!! The housebuild was a 3 day build, so we had plenty of time! And for the students, this was their "senior project", and their teacher was there, so they did all the work! Seriously: they did GOOD! I had a lot of fun too, even though it for me ended up just hanging around and driving around (picking up Corina from Pachuca at the TJ airport, bringing water coolers, etc). The whole point in us being there was just to show the students what to do, and then have them to it, so that was a perfect excuse just to chill out, and get a sun burn.. haha. Ingvar, Jessy, Kaiya, Teyus and Jessy´s friend Anna came down for like 4 days this week, helping us build the house, so I had fun talking Norwegian and just hanging out with them. Kaiya is seriously the most amazing little girl Ive ever met. Haha! I had fun! Also, our speaker this week, Phil Cunningham was amazing, and he brought down an amazing couple with him, so I got to hang out with them a lot too! And the team was amazing!! And did I mention the other staff?? Amazing. Oh, other amazing thing: I was gonna be the translator, but luckly Saul was there, so I only had to translate from Spanish to English! Yay! Amazing!!

So yeah, it was an amazing, but tiring week. Im excited to have some time off, but most of all excited about the fact that Erika is coming down for the weekend with some friends I dont know yet, and also: Ruben and Øyvind is coming, so Im gonna go and pick them up in San Diego on saturday! So yeah: That was all the amazingness for now, I think!

Have an amazing day!

Kaiya and Carleigh building...
Kaiya is helping out!
Finished!!
House Dedication...
Me and Ronda!

Kaiya and I trying to build something (ended up being a disformed bird house Jessy did NOT want in her backyard), and practicing Norwegian...
Kaiya is pretty much the most amazing kid i know!

Brandon!
Ingvar, Aaron y Shelby!

2009-03-29T07:50:00.000+02:00

Oh, you know its mission adventures time....

Session time!
Carne Asada with Mama Nino!! There is NOTHING like this guys!! NOTHING!!!!
We decided to give the kids some action during their mission trip.... Haha, no just kidding... We were on our way back from church when we ran into this- so we decided to help!! Later during the week we had a car broke down during our PrayerWalk downtown, so we got to help him too.... Haha.

Oh Jesus....
In the US or Europe this would be the million dollar view... In Mexico it is so hard to get the water and electricity up there that its the cheapest you can get... WOW!
puppets...

duck, duck, gray duck...
I seriously LOVED this team!!!
... typical YWAM san diego/baja lunch... oh the coolers...

2009-03-26T20:16:00.000+01:00

2 week of Mission Adventures!

The second cycle of MA this year was a very small team from Oregon- 14 people. It was their first time doing MA, so I think it was a lot for them to try to put together and understand, and I have to admit that it was challenging at times, not knowing if the youth leader understood why we were doing what we were doing, nor if he liked it. Well; it wasn’t him we were trying to please anyways- it was God. By the end of the week Id gotten to know everybody on the team really well; and last night, when we had our closing rally, all we got was good feedback! The pastor we worked with also liked the team, and they did an amazing job. It was fun to how the students stepped out of their comfort zone, doing things they had never done before. I have to say I got to work a lot on that one too, as I was the translator for this team.

I do have some pictures, but the computer is being silly, so ill get back to you on that one!!

2009-03-20T03:35:00.000+01:00

Just Pics...

Staff Conference in TJ.

Rosarito.
Sunset at the new property- the tent of meeting!!
Me and Lindsay!!
Getting ready for Mission Adventures!! Brandon and Amanda!!

Neighborhood Christian School was our first team for this years Mission Adventures. 6th grade did evangelism, while 7th and 8th grade build a house. Awesome team!!!

I got to go and visit Bigtha, Axel and little Alexa, born March 5th! She is beautiful- and so are her parents!!

2009-03-15T01:46:00.000+01:00

What I Am Up To!

Well, this is going to be a short one... At the moment I am working with Mission Adventures (if you dont know what it is: check out missionadventures.net or http://www.ywamsandiegobaja.org/mission_adventures.aspx?menu=MA).

Its been some CRAZY day! I just got back from San Diego, after picking up our first team, Neighborhood Christian School from Dixion, California. So now we´re all going for it: for 5 weeks we will have about 400 kids going thru our program, so last week we had to do all the preparation: clean out the MA storage room, Resource room, make the worship hall look all pretty and all of that jazz. Fun; we very, very tiring and stressful... Well: there is no way back now: all we can do is to go for it!!!

Please pray for us!!

And the last post: that was the trailer for this years MA. :) Enjoy!

2009-03-13T21:18:00.000+01:00