Livet i den gamle pastorboligen….

Jeg lever enda. Jeg trives enda. Jeg smiler enda.

Den siste tiden har gått fort. Nesten for fort. Føler ikke helt at jeg har hengt med selv, men etter å ha takket nei til et par jobb dager denne uken, pluss levd litt på det at jeg var syk i hele helgen, og halvsyk frem til i dag, har jeg funnet meg selv igjen. Mer eller mindre.

Mye er nytt siden sist. Jeg har flyttet hjemmefra, og inn med Pål, Eirik og Camilla. Sammen utgjør vi FriTeamet i Hamar Frikirke. Kort sagt driver vi Ungdomsarbeidet og alt det har å tilby, samt små ting her og der rundt forbi i kirka og ellers. Og det blir mye småting her og der, og det er gjerne det som drukner meg… Jeg skal innrømme det, jeg føler kanskje at jeg har tatt meg litt vann og hodet til tider, men det er så mye gøy her i verden! Men nå roer det seg litt, og i dag har jeg hengt opp det siste bildet på veggen på rommet mitt, og har en mindre ting å gjøre på lista mi.

Du lurer kanskje på hva disse småtingene er, men livet mitt ser altså slik ut: Fulltids studie på Høyskolen I Hedmark- Bedriftsøkonomi, Ungdomsarbeid og cellegrupper, søndagsskole, Cafe UNO jobbing, Skobutikkjobbing, annen jobbing, Regnskap, lesing, AFS, trening, matlaging, team møter, One on ones med Jesus, stabsmøter, AFS leirer, sosiale sammenkomster, og jommen skal jeg har tid til litt dødtid for meg selv også! Så uka blir full! Men det er gøy!

I forrige uke satt jeg i det da uferdige rommet mitt, og satt å så ut av vinduet mitt. Jeg storkoser meg. Jeg er så takknemlig for at jeg får være her nå, med disse menneskene, på dette tidspunktet, med disse målene. Jeg koser meg. Jeg gjør det. Ja, det blir mye, men det handler mer om meg enn noen andre. Dersom jeg blir spurt om å ta en ekstra vakt på jobben og jeg vet at jeg egentlig ikke har tid, ja da må jeg bare si nei da! Jeg lærer sakte, men sikkert…

Heldigvis er folk flinke til å la med teste ut sånne ting. Linn er et eksempel på det. Hun er min venn, men også min sjef på UNO. Jeg digger hu. Hun vet jeg har mye, og velger derfor å ikke tvinge meg til å jobbe mer enn det jeg selv vil. UNO er et fantastisk sted, og jeg jobber der gjerne. Når jeg har tid. Krefter. Ork. For det er litt der jeg er. Prøver å finne en balanse. Jeg sliter med den av og til. Men jeg har det gøy i livet mitt nå, og da går det bra. Riktignok ligger boka til bedriftsøkonomisk analyse nesten urørt ved siden av meg. Men det går bra. De andre 3 fagene har jeg fått et mer eller mindre godt grep om (kan ikke si det samme om lærerne, det er noen som ikke burde jobbe i den jobben de jobber i!). Prioriteringer. Det er det det handler om. Akkurat nå er jeg først og fremst på team. Jeg er her for Gud, og jeg er her for ungdommene. Å ha studiene på en andre plass er ikke alltid like enkelt. Å ha noe som går foran blir ofte litt travelt. Jeg har lært det, og jeg lærer. Så vi får se. Mitt motto er at det er bedre å gjøre det bra i 3 fag og ta opp igjen ett, enn å gjøre det halvdårlig i 4.

Livet i et bokollektiv kan være både gøy og vanskelig. Personlig har jeg sett mest til det gøye ved det så langt. Vi har der koselig sammen, og passer på hverandre. Middag en gang i uken hver er fast- de andre 3 dagene er vi stort sett for oss selv, og det er som regel de dagene der krasjer med andre ting- jobb, UNO eller skole. Vi har det godt i teamet tror jeg, alle har noe å lære av hverandre, og det er virkelig noe i det å bo litt tett på hverandre over lengre tid… Nå har vi alle litt tid fra militæret (ok, det er bare guttene) og Ungdom I Oppdrag, så det å bo tett innpå folk har vi vel for så vidt trening i fra før av… Men her er det snakk om virkelige ting, vi starter et kollektiv, vi flytter ikke inn i et! Så derfor er det en pågående diskusjon, hovedsakelig mellom Camilla og Eirik, om teppe på badet. Jeg ler hver gang jeg går inn på badet og det ligger et annet teppe der, da har en gått drastiske skritt for å få vilja si. Det startet med at det lå et litt slitt teppe der da vi kom. Så dro vi på IKEA, og resultatet ble dette:

Det var ikke Eirik like fornøyd med… Dermed har Camilla fått skylden for alle ting i huset med farger, blant annet den blå pizza skjæreren vår. Men det er all spøk, med litt alvor bak, og jeg merker det er godt. Vi tørr å si meningene våre og står opp for oss selv, så her er det ingen som blir overkjørt. Og det har bare blitt sånn, foreløpig er det ingenting vi har måttet jobbe oss frem til!

…og for ordens skyld står det to typer smør i kjøleskapet. Jeg er vant med et tredje slag, men bryr meg ikke så mye, så jeg velger fritt. Hvilken type leverpostei har også være temaet, og melketypen! Det er utrolig hva en har med seg fra hjemmet sitt, som man ikke tenker over! Og det er utrolig hvor lang tid det tar før en vender seg av med det….

Dessuten har jeg kjøpt nytt kamera. Det var ikke helt forventet, men sånn er Gud. For jeg tror jeg har fått det i gave fra Gud. Tusen takk. Vi innvier kameraet med en billedserie om mitt liv akkurat nå. Haha

huset i hagen... For det meste er det Påls lille krypinn...
Finn en feil!!!

Utrolig- i flere uker har jeg gått å ventet på denne IKEA kommoden, og da jeg satten den opp klarte jeg å gjøre en feil. Hvem i huleste klarer å gjøre en feil når man monterer en IKEA kommode?! Vel, jeg gjorde det, og jeg skyder på Marie og Angel fra El Salvador/Costa Rica, som jeg snakka med mens jeg monterte det hele. Marie snakket så mye og dypt, og Angel bare lo av meg og sa jeg var matcho. Jeg vet ikke om det er positivt når det kommer fra en Latin Amerikaner, men et er greit. Uansett har jeg bestemt meg for ikke å ta hele greia ned igjen, men å la den være som den er- litt unik, men i sann IKEA stil.

Denne jenta hjelper jeg med spansk, og jommen hjelper ikke hun meg tilbake- med hjelpe meg til å tenke spansk, og bruke det litt... Man glemmer fort!

THE UNO LIFE...