søndag, november 28, 2010

LA PAZ so far

Fredag pakket vi sekken (som i Ellens tilfelle er fylt til randen og på vei til å ryke), og satte oss på flyet til La Paz. Det var litt vedmodig å si hade til Sucre og folka der, men the show must go on. Dersom du noen gang kommer deg til Bolivia, og så til Sucre, er dette en "must do" liste:
- Plaza 25 de Mayo. Sett deg på en av de mange benkene, se på folket, livet, få skoene dine pusset av noen smågutter, kjøp en karamell eller to av noen småjenter, nyt sola og folkene, snakk med den gamle, sjarmerende mannen ved siden av deg, les en bok....
- Abis Cafe. Har ikke noen kaffe å skryte av, det har forsovet ikke Sucre generelt. Men lunsj menyen er deilig, og du kan sette deg i vinduet og så på folkelivet.
- JoyRide Cafe. Har alt; kafe om dagen (med gratis internett vel og merke), resturant og kvelden og discotek/pub om natten. Alt overlapper hverandre og foregår i forskjellige rom, så her kan man komme og gå som man vil. Det vises også filmer hver kveld, men det sjekka vi ikke ut.
- Florin. Eneste stedet med god kaffe, som vi fant. Sjarmerende bakgård, med musikk skole over, så til tider kan det, på ettermiddagen, bli litt vel mye lyd. Gratis internett og STORE posjoner. De viser foresten også fotballkamper!!
- Mirador. Utsikt over byen. Spisemuligheter. Jeg var ikke overimponert over maten eller utvalget, med utsikten var FIN.
- Dinosaur Parken. Helt grei, og ganske billig, men ikke forvent deg noe av det helt store. Veldig flott for barn (vil jeg anta).
- Castillo de Glorietta. Slott litt utenfor Sucre. Faktisk tror jeg bussturen dit var høydepunktet, man så utrolig mye, mennesker, dyr, kultur og byggninger. Slottet var også veldig fint, dog det ikke hadde noe særlig med møbler og det mest var rommene man kunne se.

Så da var det over med Sucre....

Vi ankom Casa Alianza etter å ha ventet 1 time på taxi sjåføren som skulle hente oss på flyplassen. Det gikk greit, vi tok det med ro. Sucre ligger på 2800 meter, så det var ikke en SÅ stor høydeforskjell da vi ankom La Paz denne gangen. Likevel var det godt å ta det litt med ro. Marita og Camilla (utsending) tok i mot oss da vi kom, og vi fikk et stort rom og eget bad, og mye hjelp med ankomst. Marita hadde til og med bakt muffins til oss!!! Etter muffinsmaten og litt info om misjonsalliansen generelt, dro vi 4 (Marita inkl) til Mongos og spiste Lama. DIGG! Smakte egentlig som noe vilt, Silje vil si reinsdyr eller hjort eller noe. Jeg har ikke peiling, og synes bare det smakte godt jeg!! Silje og Ellen valgte øl til maten, noe de skulle angre bittert på da de reise seg... Første dagen på 3500 meter over havet, der det er 40% mindre oksygen i luften og alkoholen tar ekstra på... Siden jeg ikke merkte noe, og ikke drakk øl, tror vi den er grunnen til at jentene måtte sette seg ned på trappen etter maten, før vi kunne sette oss i taxien. Ved ankomst casaen var alt iorden igjen...
Det er en merkelig følelse dette med høydesyke. Det er liksom ikke vondt, det er bare sykt merkelig. Da vi var her forjegang ble jeg svimmel og ør av å løfte sekken min. Vann ble drukket hele tiden, men det hjalp liksom ikke. Måtte sette meg ned for å samle meg selv... Nå er det litt andeledes - jeg blir bare sliten med en gang! Går vi i vanlig tempo bortover gaten kan jeg plutselig være så anpusten at jeg bare må sette meg ned, selv om jeg ikke er svimmel eller sånn. Man får serr tidenes dårligste kondis av å være her i høyden!

Dødsveien
Vi satset på at høyden gikk bra, og dagen etter ankomst sto vi opp klokken 06:15 for å dra for å sykle dødsveien. 2 menn kom å hentet oss på casaen klokken 7:00, og først fikk vi frokost på et hotel. Så bar det opp i fjellet, med utrolig utsikt, lamaer og/eller alpakka (er det noen som vet hvordan man ser forskjellen på de to?) langs veien, på lik linje som vi i Norge har sauer. Stilig. På 4700 meters høyde stoppet vi, og fikk utdelt hygglige knesbestyttere, albuebeskyttere, vindjakker og ikke minst overhyggelige orange vester. DIGG. Luften der oppe var rar, man ble enda fortere anpusten, og det var egentlig veldig, veldig kalt. Vindjakke og fleeze er stikkordene, og ullundertøyet var ikke så langt unna heller... Etter en rask innføring i hvordan man bruker gir på sykkelen, satte vi utfor bakkene. Jeg var helt ærlig litt redd for at det skulle være mye oppover plutselig, på grunn av høyden tror jeg det ville drept meg, men det var det ikke. Ikke en oppover bakke!! Første delen av løypa er asvaltert, og er en vei. Det kjører biler forbi, i ekte Boliviansk stil, men det går stort sett bra. Eneste var at en annen syklist, som kjørte litt fortere enn oss, kom så nært innpå Silje at hun skvatt og kjørte utenfor kanten. Heldigvis snakker vi ikke om den egentlig dødsveien nå, og det var en liten skråning. Jeg er evig glad for at hun datt ned skråningen, for tror utkommet ville vært veldig andeledes om hun hadde falt på asvalten. Hun slapp med skrekken, takk og lov. Neste problem som oppsto var at min bakbremse klikka litt. Bytta sykkel med guiden sånn at jeg var sikker på at det var greit. Ved første tråkk på pedalen på denne nye sykkelen, hoppet kjedet av. Det var jo bare nedover så det var jo bare å trille frem til neste stopp... Der fikk jeg byttet tilbake til sykkelen min, og han fikset kjedet. Vi dro igjennom et militærstopp der de sjekker alle cocabladene som går inn og ut av La Paz, forbi noen byer (der vi ved den ene stoppet for å høre at de hadde ørret... I mine ører er jo ikke det så stort, men i Bolivia, som ikke har kystlinje, er sjømat/fisk-og-sånn litt sjeldnere... Omtrent som Kansas...). Til slutt endte vi ved en bomstasjon der vi måtte betale 25 bol for å komme inn. Her tok de syklene på taket av følgebilen (det er alltid en guide foran, så de som er med på opplegget, og til slutt en bil som følger etter, sørger for at alle kommer seg dit de skal, og har sekker og utstyr i), og så kjørte vi i vel 20 minutter til den egentlige dødsveien. Her tok vi av oss fleezen, og etter det gikk det bare slag-i-slag med å ta av seg klær. Dødsveien er en grusvei og det humper og dumper og spruter steiner som bare det. Veien har plass til en norsk bil og to bolivianske, til tross for fall på opptil 800 meter på siden. Det var litt scary. Hele tiden stopper man hvert 10- 15 minutt, for å se, ta bilder og hvile. Nå tenker dere kanskje "det er å sykle i nedover bakke, hvem trenger å hvile?!". Dere tar så grundig feil. Fordi det er så mye nedover må man hele tiden holde på bremsene. HELE TIDEN. Bah. Etter det andre stoppet bråkte sykkelen min så fælt at guiden tok den i fra hverandre (som gjorde meg litt nervøs), og slipte ned bremseklossen bak litt. De neste 30 - 45 minuttene gikk de da veldig bra. Det var som om metall slipte på metall, den lagde en ekkel lyd, men i tillegg vibrerte hele sykkelen. Dermed hadde jeg både opp-og-ned pga underlaget OG til hver siden pga bremsen. Jeg var helt ør. Ikke sliten liksom, men ør i kroppen og hodet av å riste sånn. Ellers kjørte vi i vårt eget tempo, og stoppet og ventet på hverandre hver 10-15 minutt. Det var en vakker tur, utrolig mye natur og lyder. Fugler så vi, dog ikke så mange dyr. Vi hadde stopp med det Bolivianere kaller snacks, og vi nordmenn kaller lunsj, halvveis ned, og da var det av med alt annet. Det var så SYKT varmt. Sikkert 40 grader! Vi var velsigna med fin vær, så det var mye å se. Siste stykket av turen er det mye bortover, som gjør at du må tråkke... Da er man så varm fra før av, at det var litt hardt, men det gikk jo forsovet veldig bra. Ved den siste bortoverstrekkningen før den siste nedoverbakken til dit vi skulle, sa det plutselig plong, og sykkekjedet mitt røk. Igjen byttet jeg sykkel med guiden, og så trillet vi ned til "byen" som ligger på 1000 moh. Fra 4700 til 1000 på 4,5 timer eller noe... Kult! Her nede kunne vi ta en zipline, noe jeg hadde hørt masse bra om, så jeg var bestemt på å ta det. Ellen og Silje var noe mer nervøse, men til slutt ble de med de også. Det var 3 zipliner, på til sammen over 1 km. ALLE kan ta zipline. Ellen var så nervøs at jeg trodde hu skulle tisse i buksa. Hu har høydeskrekk. Jeg er LIVREDD karuseller og fart generelt, så jeg var også skikkelig nærvøs, men siden det vi jeg som i utgangspunktet ville, kunne jeg jo ikke vise det... Men, på Knattholmen leisted i 6.klasse, hadde det også "zipline", og jeg husket det som bare morsomt, så jeg kastet meg i det, som første mann. Og ELSKET det. Det henger du over jungelen, som er det samme som amazonas, bare at amazonas er flatt mens dette var fjell, og det på andesfjellene på 4000 og 5000 tusen meter. Det var rett og slett fantastisk. Silje og Ellen elska det de også, Ellen som først "kjørte" med en guide, tok den siste alene. Selv om du har høydeskrekk eller er redd for fart: zipline går bra. Jeg lover deg!!
Etter ziplinene dro vi til et hotell der vi fikk lunsj (altså norsk middag), og fikk dusja + at det var et badebasseng. Det var sånn helt greit, men plutselig begynte ett eller annet å bite meg, som jeg reagerte noe helt sykt på. Trodde jeg skulle dø av kløe, de klødde over hele kroppen og at jeg kunne tenke på var å komme meg vekk. Nå sitter vi her, iallefall både jeg og Ellen, men røde merker på bein og armer. Hverken Silje eller Ellen merket så mye til kløinga, så tror jeg må ha reagert litt anderledes enn dem... Iallefall kom vi oss jo hjem, etter en kjøretur opp igjen den nye veien, til startpunktet, og så tilbake til La Paz på ca 2,5 time. Vi ankom casaen klokken 20:00 etter 13 timer på farten. Pris: 560 bol + 200 for zipline. (10 bol = ca 8 norke). ALT inkludert. Fantastisk!!! Og SÅ verdte det.
Nå er vi derimot støle som bare pokker. Marita hadde vært på dåp i går, og hun kom inn til meg (jeg lå å sov - vi var HELT utslitte etter turen) da  hun kom hjem, og gav med håndmassasje. Så jeg fungerer sånn nogen lunde normalt, bortsett fra litt stølhet i overarmene og hoftene. Silje og Ellen klarer derimot så vidt å trekke opp en glidlås... Hvem viste at man kunne være støl i håndflata??!? Det er helt sykt. I går, før Marita kom og reddet meg fra min smerte, hadde jeg vondt hele tiden liksom. I armene og henda. Det var som om jeg hadde mensensmerter i armene. Skikkelig merkerlig altså!!
Men - det var SÅ verdt det!!!

Bilder og sånn kommer!!!

onsdag, november 24, 2010

Siste Nytt..

Ja, hva kan man egentlig skrive… Vi har vært i Sucre i over en uke nå, og dagene begynner å gå litt i ett… Det går egentlig ikke SÅ mye i oppgave skriving, det går veldig mye i å planlegge å skrive oppgaven, og så oppdage at du mangler det og det eller intervju objektet ikke kan eller glemmer deg eller sånne ting… På fredag satt jeg i 1 ½ ved fylkeskommunen i påvente av en 10 minutters samtale, som førte til at jeg måtte komme tilbake på mandag for å foreta intervjuet. Hmm…

Ellers vil jeg anbefale alle som har muligheten til å ta en tur til Sucre. Det er ikke det at det er sånn KJEMPE masse å gjøre her, men det er veldig rolig, mye fin arkitektur, små kafeer, steder å se på mennesker og bare være… Digg!! Vi kan jo melde om godvær, det går mest i shorts og t-sjorte.



Magen er langt bedre, og vi har hengt mye mer med studentene våre. I går hadde vi ”internasjonal aften”, som ente opp, etter mange uforklarlige missforståelser, til å bli en ”norsk aften”, med vafler. Maricela (Siljes Student) og hennes kjæreste, Alejandro, kom, og han tok også med seg gitaren. Etter vaffelmaten, gikk vi ned i vår stue i leiligheten der vi bor, og satt og spilte alt fra Argentisk rock og gamle disney sanger, til Take On Me med Aha og Idyll med Postgirobygget. Kvelden ble forholdsvis sen… 



Vi er inne i våre siste dager i Sucre, i morgen skal vi gjøre turist innkjøpene våre, før Maricelas familie har invitert til en Bolivianskaften, der det virker som at alle er innstilt på å gi meg mexicansk tequilla. Jeg blir litt mobba for mexicansk-spansken min for å si det sånn… Så setter vi oss på flyet til La Paz på fredag, og da bærer det tilbake til Casa Alianza, nordmenn og Mariiiiiita!  Jeg gleder meg, selv om det rett og slett blir trist å forlate Sucre. Har rukket å bli skikkelig glad i byen! Marita har informert oss om at det, 1.desember blir adventsfest på casaen, og DET er vi klare for. Det er overhode INGENTING som minne oss om jula her, bortsett fra et par forferdeliglignende ”juletrær” på noen hoteller rundt forbi. Skal bli godt med litt stemning og norske julesanger!!!



For øyeblikket sitter vi en cafe/resturant/bar kalt Florin her i byen. Det er sykt god mat, for sånn 25 kroner per pers! De viser fotballkamp – FC København mot Rubin Kazan. HEIA FCK!! HEIA Ståle Solbakken!


Ellers jobber jeg for å få lastet opp videoene, men det går TREIGT, og som regel henger maskinen seg opp. So ha tolmodighet!
Videoblogg - Bolivia - Nummer 9

video
Videoblogg - Bolivia - Nummer 8 (igjen - det funka vist ikke forje gang!)

video

søndag, november 21, 2010

Goodbye...

Etter mye frustrasjon og mailer med både mor og far, kunne Øyvind Sigerstad konstatere at harddriven min er sakte med sikkert på vei mot DØDEN. Ikke rart jeg har vært på nippet til å kaste maskinen i veggen fordi den har gått så treigt...
Jeg tenkte jeg skulle gi en heads up - jeg blogger så lenge jeg kan (eller gidder), men om jeg plutselig en dag skulle slutte å blogge er det ikke fordi jeg ikke er i livet, men heller at dataen ikke "puster" lengre.

So long!
IDO- FORM.




Førte gangen jeg så denne spiralformede greia med kapsler inni, tror jeg var da jeg skulle på et UngdomsForum i Polen i 9.klasse. Mamma prakka på meg denne ukjente tingen, og jeg, uerfaren traveler som jeg var, tok med glede i mot. Spiralgreia ble med meg på UngdomsForumet i 10.klasse også, på ”Hvite Busser Tur”, ”Ungdomsleir i Lenster”, Utvekslingsår i USA og DTS i Mexico. Jeg fikk aldri bruk for den. Tror jeg hittil i livet mitt har kastet to uåpna IdoFormer fordi de har gått ut på dato. Da jeg dro tilbake for å være stab i Mexico tok jeg den likesågodt ikke med, og droppa den, det gjorde jeg i sommer da jeg var tilbake på visit.

However, en klassekammerat fra studiet, som har bodd et år i Bolivia før, har støtt og stadig nevnt ukoselige historier om mageproblemer (som også innehold et ganske langt sykehusopphold) fra tiden i Bolivia, så før denne turen gikk jeg altså til innkjøp av nok en IdoForm, overbevist om at også denne kom til å bli kastet uåpnet. Ellen og Silje gikk derimot til innkjøp av en litt større boks, med kapsler man skal ta for å forhindre mageproblemer. Jeg er ikke helt typen til å huske å ta sånne tabletter til riktig tid og sånn, så for min del holdt med å ha den med for sikkerhets skyld, og så heller ha innstillingen ”det som skjer, det skjer”.



…og det er akkurat det som skjer. I går ettermiddag, etter en lunsj på en egentlig meget hyggelig pizzarestaurant, på omvisning i et slott like utenfor Sucre, setter Silje seg plutselig ned, helt hvit i ansiktet. Jeg går bort og sier hun kanskje burde sette seg ned litt, så hun går ut og blir der resten av tiden. Det går ikke så mange minuttene før Ellen og jeg også føler at magen kanskje ikke er helt på topp, men vi blir med til omvisningen er ferdig, før vi også går utenfor og setter oss med Silje. Her må vi konstatere at vi kanskje bare må innse at vi er syke. Det er litt hardt… De tre Bolivianerne vi kaller ”våre”, tar ansvar og hjelper oss så godt de kan – Silje blir med hjem til Maricela som bor like ved der bussen stopper, mens Ellen og jeg tror det holder med en hvil og setter oss på en ny buss tilbake til Kjell-Einars flotte hjem. Etter en liten hvil og en god og varm dusj, føler vi oss friske egentlig, og drar ned igjen til byen, der vi spiser før vi møter Silvia og Felipe. Tanken er å dra til kino, Harry Potter til 20 bol (16 kroner), men det ender opp med at jeg henter tingene mine hos Felipe og drar tilbake til Kjell-Einars underetasje. Det er godt med litt norsk standard når man er syk… Jeg tusler bort til sekken min, finner frem til ”medisinlommen”, og drar sørgmodig frem IdoFormen. Jaja, en gang må jo være den første… Både for meg og Ellen var det egentlig ikke så mye som skjedde, det var mer en ekkel følelse av en urolig mage og for min del holdt det med en dotur (bank i bordet)… Silje derimot er på vei ”hjem” hit for å få litt stillhet og ro, og komme seg litt…



Som konklusjon kan man si: ta alltid med IdoForm til Bolivia, men det er ikke sikkert forhåndsregler holder…
Videoblogg - Bolivia - Nummer 8

Videoblogg - Bolivia - Nummer 7

video
Bolivia, Bolivia.




Tiden her går fort. Jeg har en HAUG med diverse videoblogger jeg skal laste opp, og de kommer, de kommer. Jeg må bare få et litt stabilt nett først…



Vi har det bra alle tre, sover, spiser og lever. Har hatt alle tre forlesningene vi skal ha, og nå er det utti felten med oss. Det viser seg å være litt vanskeligere enn først antatt, og jeg har (overraskende nok) har flere halvveis meltdowns over oppgaven vi må skrive. Til tross for at jeg vanligvis pleier å ta sånne ting med ro og tenke at ”det ordner seg”, har jeg nå vært på gråten opptil flere ganger hver dag, fordi det ikke ser ut som at det ordner seg. Vi har ikke så mange dagene igjen i Sucre, og innen den tid skal vi ha gjort unna alt empirisk arbeid, noe jeg tror Gimlekollen tenkte skulle være lett, men som vi merker at ikke er så lett… Vi er prøvekaniner for en ny eksamensform, og det liker jeg slettes ikke, spesielt når det ikke ser ut som at noe går vår vei. Slik som det ser ut nå hadde Bolivia vært et fantastisk land, om jeg ikke måtte skrive oppgave om det. Og det ødelegger jo mye.



Vi har fått utdelt ”hver vår Bolivianer”, tre koselige engelsk studenter som vi henger med og skal sove hos noen netter. De er veldig hyggelige, og vi har det veldig bra sammen, til tross for språk problemer… Jeg er glad Silje er her, for hadde vi bare hatt min spansk hadde ikke samtalene vært så dype for å si det sånn, og missforståelsene sikkert 100 ganger verre. Haha.

Vi har spist mat, gått i byen, fått omvisning i Sucre og sett på turist ting. Blant annet har vi vært i en dinosaurpark. Vi tok en sånn minibuss greie, med et dinosaurhode foran fra plazaen i byen og ut til parken. Det skulle de ha 10bol for Bolivianere og 15 bol for utlendinger for. Ved ankomst i parken betalt vi 15 bol for Bolivianerne og 30 bol for oss ”gringas”. BAH! Urettferdig! Haha. Uansett, idet vi fikk utdelt en lapp vi måtte sette fast på klærne våre som gav oss lov til å ta bilder i parken (10 bol uansett nasjonalitet), merket jeg at de mista meg litt. Da blir det for turistifisert og for lite av det naturlige. Parken viste seg å være helt ok i forhold til den 1 ½ timen vi fikk der, og hovedattraksjonen var noen spor i et fjell. Helt greit at de ikke tok mer for oss Gringas for å si det sånn, og nå kan jeg si at jeg har sett det og… Damen som var guiden vår var midt sagt kvass, og egentlig ganske frekk, så for min del tror jeg det var et høydepunkt i seg selv. Haha.



Ellers har jeg sovet en natt hos Felipe, ”min” bolivianer. Hyggelig å møte familien hans, og litt spesielt å være tilbake i et ”nytt hjem”. Følte det litt som første natten i USA som utvekslingsstudent. Hehe.



Peace out
Videoblogg- Bolivia - nummer 6

video

torsdag, november 18, 2010

Videoblogg - Bolivia - nummer 5

video

tirsdag, november 16, 2010

Sucre – Bolivias Hovedstad.

Da befinner vi oss i Sucre, Bolivia. Jeg sov en natt på Casa Alianza i La Paz, før vi tok en taxi til flyplassen. Flyet var forsinket i 2 ½ time, pga været – på yr.no kunne de melde om 0 med mer nedbør og svar bris…… Da vi kom hit til Sucre, kunne Kjell-Einar, kontakten vår her, fortelle oss at det bare var en mye brukt, dog som regel dårlig, unnskyldning… Flyplassen her i Sucre, er et lite hus med en flystripe, som på mange måter minner meg om flyplassen i verdens navle, Hamar. Eneste unntaket er at flyplassen her ikke har lys, derfor må alle flyene lette og lande før det blir mørkt… Interessant. Det er heller ingen radar eller sånt her, så om det er lavt og tett skydekket er det heller ikke mulig å bruke flyplassen…

På Casaen møtte jeg Marita Haug, og det var dødskoselig! Gleder meg til å dra tilbake igjen, og bli vist rundt i La Paz og El Alto! :)

Vi bor – som jeg tror dere har sett på videoen under, om de funker, på et rom med tre senger, har eget (lite) kjøkken, stue og bad. Det er DIGG. J Stort smil til Kjell-Einar som lar oss bo her. Til byen tar det ca 10 minutter med taxi – noe vi betaler 10 Bolivianos for. Vi har bestemt oss for å si at prisene vi ser på menyer og ting er de det samme som i Norge, selv om det egentlig er litt mindre (10 bol = 8 kroner). Dette er for å hindre oss i å kjøpe så mye… Dessverre hjelper det ikke så mye- alt er sykt billig her. I går satt vi på en kafe, som sikkert ikke var det billigste stedet da det var ganske turistifisert, og for 2 ostekaker, nachochips med salsa og guacomole, lemonade, kaffe og en fruktdrikk betalte vi 75 bol. I dag hadde vi full lunsj, med taco og quesadillas, drikke og kaffe til 102 bol. Det er hyggelig billig. J

Ellers har vi hatt to forelesninger i dag; en om globalisering i Bolivia og en om Sucre og Bolivias historie. Det er SYKT interessant. Da jeg var i Costa Rica skrev jeg et utkast om Bolivias Historie til bruk til eksamen, uten at jeg tror jeg kommer til å bruke den, for den ble veldig lang… det er så mye interessant om dette landet, så mange utfordringer og opp- og nedtur i hverdagen at det er helt sykt. Jeg skal se hvor mye jeg bruker av det jeg skrev, og kopiere det inn her dersom jeg kan… Vil jo ikke gi bort all informasjon heller… haha- neida, men vet sannelig ikke om man har lov til å publisere så mye av eksamen jeg..!? Vil anta at det ikke er så smart…

Sucre er en kjempe by, så langt har jeg bare positive ting å si om stedet. Det er en gammel by, som ble grunnlagt fordi gruveeierne i Potosi trengte en ferieby. Når man går i (de super smale) gatene, er arkitekturen nesten den samme som under kolonitiden. Det går indianere i gatene, og fargerike drakter, vesker, ting og tang, selges overalt! Vi har sett en god del turister, men det er på ingen måte noen veldig turistifisert by, i alle fall ikke som jeg har lagt merke til. Alt forgår i Latin-Amerikansk tempo. Deilig!! Det er gøy å være her, til tross for en forbaska oppgave som jeg enda ikke føler at jeg har fått helt taket på… :/ I morra er det forelesning om mitt tema, og da skal jeg virkelig kommer i gang!!!

Så jeg lever, i beste velgående, og koser meg. Vi har funnet en foreløbige arbeidsfordelig. Silje og Ellen lager mat og dekker bordet, og jeg vasker opp og dreper edderkopper og andre smådyr. De andre to skal få opplæring i sistnevnte etterhvert, og regner med at jeg får min del av kjøkkenopphold også. Kjøkkenet er godt utstyrt, men er så lite at det bare kan være en inne der av gangen, spesielt hvis du åpen kjøleskapet eller stekeovnen. Men det funker helt fint for vår bruk! Annen arbeidsfordeling er dokumentasjon av reisen; Silje tar profesjonelle bilder, jeg tar videoer (og litt bilder) og Ellen tar bilde av ALT. Se: Siljes Blogg og Ellens Blogg.

Ellers drikkes det Cocate, laget av cocablader som da er opprinnelsen til Kokain. Jeg liker ikke te, men dette måtte smakes, og jeg kan fortelle at det minner mest om gress blandet med varmt vann. Jeg er enda ingen fan, men Ellen og Silje har gått til innkjøp av noen teposer, så vi får nok ta noen flere smaksprøver... Det skal iallefall hjelpe mot høydesyke. Dessverre er det ulovlig i alle andre land enn Bolivia, så det blir nok ikke til at vi tar med noen smaksprøver hjem... Haha.


Videoblogg - Bolivia - Nummer 4

video
Videoblogg - Bolivia - nummer 3


video
Videoblogg - Bolivia - nummer 2

video
Videoblogg - Bolivia - nummer 1

video

mandag, november 15, 2010

I stand corrected.

Like etter at jeg skrev det forrige innlegget, så jeg plutselig en nordisk looking dame med to blonde, blåøyde jenter på slep. ”Hmm…”. De hadde med seg en mann og en nyfødt også; og etter å ha sett merket på sekken min – Berghans- synes de vist det var trygt å komme bort og spørre om jeg var norsk. Og det folkens, det er jeg! Det viste seg at de var utsendinger med Misjonalliansen, og hadde vært hjemme på opphold + fødsel i 3 måneder. Vi snakket litt, og jeg fortalte at jeg skulle til Casa Alianza for å sove, og jommen tilbød de seg ikke at jeg kunne sitte på med ”bagasjebilen” til Casaen!!! J Det var skikklig DIGG, og en SÅ velsignelse- jeg kom jo ikke frem til casaen før nærmere 2 på natta, og alt var øde og forlatt. Magne, en annen av utsendingene her, ringte på dørklokka og fikk meg innlosjert på romme til Ellen og Silje! J

Å kjøre igjennom La Paz etter midnatt, var en spennende opplevelse.. Det var som en spøkelsesby. Ingen mennesker. Mørkt i alle vindu. Bare gatelysene virket, og helt ærlig så husene ut som om de var tatt ut av en cowboy film. Crazy. Gatehundene rota rundt i søpla. Merkelige greier….. J

Men: alt er bra, vi er på casaen, og om noen timer setter vi oss på flyet til Sucre!
Først stopp: Peru.

Egentlig er det jo andre – jeg bare har en mellomlanding her. Ute er det mørkt, så ser ingenting, men Peru er sikkert et fint land. Jeg skal se mer av de senere. Hittil har det stort sett bare vist seg av det litt dyre slaget, men noe sier meg at ide men forlater flyplassen til fordel for den virkelige verden, forandrer prisene seg…!? Jeg har betalt $6 dollar for en flaske vann og en liten pose chips, og jommen skulle de ikke har $5 for en kopp kaffe. Den kunne for øvrig mamma lagd bedre på kaffemaskina hjemme – ikke det at mamma lager dårlig kaffe, det gjør hun ikke, men når du betaler MER enn enn stor starbucks vanligvis koster, forventer man noe mer… - så jeg er ikke helt overbevist. Jeg gleder/gruer meg til å se om kaffen smaker likt som i Costa Rica – himmelske kaffebønner, men håpløse kaffe drikker… Ja, jeg vet jeg høres ut som en hvit gringo nå, og det er litt det jeg prøver på… For jeg er helt hvit gringo her, mutters alene. På flyturen på 3,5 time fra San Jose til Lima, er jeg ganske sikker på all informasjon som ble sagt på engelsk var rettet mot meg. Det var en opplevelse i seg selv å være ”alene” på flyet – latinamerikanere er noget mer høylytte enn en gjennomsnitts nordmann, og det var en komedie som ble vist på fellesskjermene… Helt ærlig – det var som å være på kino… Alle lo av det samme, på samme tid – HØYT, og selv med ørepropper i øra klarte jeg ikke å sove. Vi får se hvordan jeg tar høyden etterpå, når jeg kommer frem til La Paz.

søndag, november 14, 2010

Costa Rica in a nutshell.

Da var mine dager i Costa Rica ved veis ende… Det har vært rart å være tilbake, basen har flyttet til et nytt sted, så alt det ”gode gamle” var vekk. Mange av folka har dratt, eller på skoler andre steder i verden, og det var mildt sagt MANGE nye ansikter… Så det var rart, men godt.

For det meste har jeg hengt rundt, og sakte men sikkert blitt mer og mer vant til Ticokultur igjen. Det er nesten alltid en overgang, og selv om jeg har bodd her før, vet hvordan det er, så er det rett og slett veldig annerledes å kjenne det ”på kroppen”. Tidsbegrepet her er så SYKT annerledes enn i Norge, ”manana, manana” blir brukt HELE tiden, folk er sykt på og hyggelige, samtidig som du må være så døla forsiktig med måten du opptrer, snakker eller gir folk oppmerksomhet på. Det er mye å tenke på… Det som kanskje er det rareste er det når du vet at du egentlig vet det, men likevel irriterer det deg… Som på onsdag, da jeg ventet fra 10 til 16 på at noe skulle skje.. Planene var klare, vi skulle til den gamle basen, spise middag ute og henge og oppleve. I 6 timer gikk jeg rundt på basen, men en skulle det, en skulle det og da den første var ferdig med matlaging, skulle den tredje klippe håret. Til slutt ente det jo opp med at vi ikke dro, noe som egentlig ikke er så veldig overraskende, det er bare sånn det er. Og jeg vet det. Likevel irriterte det meg noe helt skrekkelig, og uansett hvor mye jeg sa til meg selv ”dette vet jeg jo, det er sånn det er, det går bra”, klarte jeg aldri å overbevise meg selv. Rare greier… Kultursjokk med andre ord. Det kommer sikkert til å bli noen flere i løpet av den neste måneden, men det får gå! J Det er en del av opplevelsen – og SÅ verdt det!!

Dere lurer sikkert på hvorfor jeg er så keen på å dra tilbake til den gamle basen. Vel, jeg er en sånn person som gjerne vi se gamle ting igjen, i gjenoppleve gamle minner osv. På en tur som denne blir det av og til litt problematisk, for det blir ofte til at man gjør det man kjenner, og ikke prøver noe nytt… Vel, i alle fall, etter onsdagens krise-vente-dag, da vi ente opp med å ikke dra, tok jeg saken i egne hender, sto opp tidlig torsdag morgen, og tok bussene frem og tilbake. Det tar så SYKT lang tid. Trafikken her er helt krise. Men jeg hadde jo ikke noe hastverk. Fikk unnagjort Pequeno Mundo, en alt mulig butikk som er BILLIG, og gikk så litt rundt i nabolaget ved den gamle basen. Høydepunktet skulle jo være stoppet ved det 24 timers åpne bakeriet, og kjøpe kanel-brød som er saiko godt!!! Men da jeg kom dit hadde de ikke mer igjen!!!!! KRISE. Har riktignok fått tatt meg en tur til til området- da ene og alene for kanelbrødets skyld- så har fått smake det igjen. J

Onsdag kveld kom det to stykker til basen, fra Kona. De ledet et outreach team i mellom amerika, men nå skulle studentene har en ”lede for seg selv tid”, så lederne dro tidligere til Costa Rica enn de andre. Jeg møtte de først på torsdag, men de var skikkelig hyggelige. Som regel når man møter UIOere, spesielt fra en base som Kona, har man NOEN felles venner, bekjente eller bekjentes venner. Denne gangen var det annerledes. De to lederne, Elizabeth og Kurt, tok DTSene sine i januar, så jeg hadde ingen jeg kunne komme på som de kanskje viste. Samtidig hadde jeg så lyst til å spørre dem om noen som var stab der for 3-4 år siden, men ”gadd” liksom ikke… Helt til i går forriegårs kveld, da vi gikk tur i nabolaget, og Elizabeth pratet om en konferanse hun hadde vært på i Montana. Ut av det blå spurte jeg henne om de som hadde vært stab i Kona for 3-4 år siden, og jommen kjente hu dem ikke. Hennes bror, Andrew, startet Awaken (bl.a. den konferansen hun snakket om som hadde vært i Montana), sammen med blant andre Michael Brown- Erikas bror.
Verden er liten.

I går kveld var skikkelig hyggelig. Egentlig skulle Ingrid (ja, hu en norsk, og kul, og fra like utenfor Bergen), Amanda,  Val, Chove, Pablo og jeg se film, men i stedet ente vi opp med å ha lovsang og henge i ”the prayer room” til klokken 3 i natt. Jeg sto opp klokken 8 for å spise, så vi kan jo si at det var en kort natt. Men det var SÅ koselig. Jeg tror det jeg savner mest med YWAM er det å ha venner rundt seg hele tiden, ha mulighet til å alltid henge, og det at det nesten hver dag er noen som tar fram gitaren og spiller. Det er DIGG.
I går dro vi også på et kjøpesenter, Amanda, Val, Elizabeth, Ingrid og jeg. Video kommer!! Ingrid og Amanda bestemte seg for å ha moteshow i Zahra butikken, og selv om jeg viste at vi sikkert ikke hadde lov, filmet vi og tok bilder. Plutselig kommer det ei butikkdame bort til meg å sier ”Disculpa Senorita, no puede tomar photos o videos aqui en la tienda!”. (Unnskyld frøken, men dere kan ikke ta bilder eller filme i butikker). Hun var ganske snill når hun sa det, og vi hørte jo etter, men Val var helt fra seg etterpå, for hun hadde vist snakket om oss til alle over walkitalkien. Haha. Elizabeth kjøpte en t- skjorte, så vi gjorde opp for oss.. J

Nå bærer det av gårde til La Paz, Bolivia, der jeg skal sove i Casa Alianza i en natt, før vi i morra setter oss på flyet til Sucre, litt lenger sør i Bolivia. Med oss, mener jeg meg selv, Ellen og Silje, de to jeg skal reise sammen med den neste måneden. J Blir bra å være flere nordmenn sammen! De sitter for øvrig begge to i La Paz akkurat nå, og venter på meg. Foreløpig har de ikke merket noe til høydesyken, så jeg satser på at det går bra… J Oppskriften er vist å ta alt med ro (noe som uansett er ganske vanlig i Latin Amerika……), være uthvilt (der scorer jeg ganske lavt for øyeblikket, men skal prøve å få tatt en blund på flyet), og drikker sukkerholdig drikke. Arizona here i come!!!! (det er en drikk, for dere som ikke viste det. Da slipper man sånne missforståelser ang hvor jeg skal….). 



Costa Rica i Bilder: 
















Siste dager...

Jommen gikk ikke denne uken fort også.... Siste kveld er kommet, så innlegget blir kort, så jeg kan komme meg ned til de andre å henge litt før jeg drar i morra... :) Flyet går ikke før 15:40, men jeg skal være med ut på noe skater ministry i morra tidlig, for da er det lettere å komme seg til flyplassen... visstnok.. :)
Når jeg kommer frem til Bolivia skal jeg gi en skikkelig oppdatering med bilder og det hele - men nå skal jeg bare kose meg i Ticaland, uten å tenke på bloggen.. :)

onsdag, november 10, 2010

video

video
Costa Rica så langt :

-Multiplaza del este 2 ganger; kino og gratis internett. Prisene på klær, mat og ting og tang er fremdeles høyt, og en god shoppingstopper er også "gidder jeg virkelig å bære dette med meg i 1 1/2 måned til?".
-AM/PM, nærmeste (overprist) kiosk. Her kjøper vi alt fra vann og brød til shampoo og middagsmat. Første kvelden gikk Amanda, Chove, Pablo og jeg hit, før vi hadde piknikk i en park like ved.
-Mye henging på basen, ganske uten mål og mening. Det er godt å bare være, men eksamensoppgaven henger over meg som en mørk, stor skygge. I dag har jeg satt med ned å starta... Vi får se hvordan det går utover dagen...
-Intervju av en taxi sjåfør (video kommer), som ente med at han sa at han var gift noen ganger, men ikke når han hadde bilen sin full av vakre kvinner som oss... Amanda snakket etterpå med hans fulle venn i Heredia på telefonen, om gjerne ville ha en plass i taxien også... Vi sa nei.
-Cafe Kai med Amanda, der hun skulle ha stilletid og jeg skulle jobb med eksamen. Enten opp med nesten 2 timer dyp samtale, men det var godt...

Ellers er jeg super jetlaged noe som var litt overraskende, da jeg nesten ikke merket til i sommer med 9-timers-forskjell-California. Rundt 8 er jeg klar for sengen, og det blir tidlige morgener... Første: klokken 5, andre: lys våken klokken 4, men fikk sove igjen, i dag: klokken 6.
Planen for dagen er å gå downtown med Ingrid, og så stikke bort til den gamle basen, før family night og så kino eller noe. Akkurat downtown har nå vært en plan i 3 dager alt, og det har jo enda ikke skjedd, så her er man fleksible. :) Koser meg med det, jeg har ikke SÅ mye å ta meg til uansett... Bortsett fra den store stygge skyggen som alltid forfølger meg......

mandag, november 08, 2010

Første stopp - San Jose, Costa Rica!!

Etter vel 22 timer på reisefot, kom jeg endelig fram til San Jose, sent i går kveld. Kjørte med Continental (Oslo- New York- San Jose), og de får STORT pluss i boken for over 40 filmer å velge fra (+ TV-serier, spill osv), men et minus fordi de spilte julesanger. Turen gikk fint, dog ganske sakte, og jeg er glad jeg slipper ta ta hjemreisen alene også; da er jo Ane med meg!!

I San Jose ble jeg møtt av 4 flotte mennesker; Tony som er DTS lederen her, som var i Mexico da jeg var på DTS og som var her i Costa Rica da jeg var stab, Chove min gode venn fra tiden som stab her, Amanda, ei av de jeg hang mye med i Mexico og som også var stab på DTS`n min, og som nå tar en FCD her på basen, og Brittany som jeg aldri har møtt før. Skikkelig hyggelig!!
Ellers er det mye som har forandret seg, basen har flyttet, folk har dratt og nye har kommet til. Jeg ELSKER den nye basen, den er SYKT random, med trapper og rom og nivåer i ett sett.
I går kveld var Pablo, Chove, Amanda og jeg på AM/PM og kjøpte mat, spiste i en park og la oss rundt 12. I dag morres voknet jeg klokken 5 (jetlag, just saying), dusja i en meget lunken dusj, spiste frokost, hang, var på morgenmøtet og så har jeg stort sett bare vært med Ingrid, ei norsk jente som er stab her, og Val som tok DTS da jeg var stab, og som er stab her nå. Vi har delt ut melkesjokolade, delt historier, og kost oss. :)

Det er godt å være tilbake, selv om det på mange måter egentlig er helt nytt. Jeg må orientere meg hele tiden, vet ikke hvor tingene ligger, men regner med å oppsøke de "kjente" plassene iløpet av uken. Down Town og Multiplaza del este er iallefall på listen. :)

Det var dagens oppdatering!! Jeg kan jo også fortelle at jeg la igjen kabelen til kameraet på badet hjemme på Hamar, og i stedet tok jeg med meg mammas Ipod lader, så det kan hende det blir langt mellom bildene... Jeg skal se hva jeg får til!!

Have a good one!

onsdag, november 03, 2010

HURRAAA, jeg er…… gammel!?

Hele livet har jeg tenkt på at den perfekte alder er 21. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det er det at da er man liksom ikke ungdom, men heller ikke gammel. Man er ung gammel liksom.
Så i dag er altså milepælen. Jeg fyller 22. Det kvalifiserer meg til å være ”litt eldre enn ung gammel”.

Jeg sier ikke at livet mitt er over, eller tenker tilbake på ”de gode gamle dager” da jeg var 21. Jeg sier bare at nå er jeg liksom voksen. Inni meg er jeg jo ikke så forandra, og det er innsiden som teller, det må jeg bare ha sagt, men tallet 22 taler for seg selv. Nå kan jeg ikke lenger tenke at ”nå må jeg vokse opp og ta ansvar”. Jeg må tenke ”Nå er jeg voksen og må ta ansvar”. I dag, under bursdagsfrokosten jeg hadde med Ellen og Koubang, satt vi å mimra om barndommens barne-TV program. Bowler og søppelsortering, Braceface, Sesam Stasjon, Fraglene (som jeg personlig fremdeles er redd for, til tross for mine 22 år), mumidalen og heksen sabrina var bare noen av tingene som ble tatt opp. Koubang kunne fortelle at hun hadde vært redd for Erling i ”Erling og Bernt”, Ellen (som alle andre) var redd for Hufsa, mens jeg (i tillegg til Fraglene) fremdeles har et anstrengt forhold til Kakemonsteret, og ikke minst sangen ”den uheldige mann”, som jeg fremdeles ikke klarer å høre på. Jeg er kommet til det punktet i livet der jeg kan si ”for 20 år siden…”, snakke om hva man fikk for 50 øre, og hvordan den teknologiske utviklingen har vært og hva den fører med seg.

Shit- jeg er gammel!!

Sånn annet enn det har jeg ryddet rommet og pakket, svart på meldinger og telefoner, og nå sitter jeg på bussen på vei til Oslo. Snakk om 5 bortkasta bursdagstimer!! Jaja, men da får dere i alle fall en oppdatering!
Ellers vil jeg nevne at jeg STOLT har fått mitt eget blogg innlegg på bloggen til Sophie, der hun gir meg kreds for å vinne ”Årets Ildsjel” prisen av AFS Norge. DET er gest jeg setter stor pris på, men det er sannelig kult å bli få et helt blogginnlegg dedikert til seg selv også. Sophie burde også vært tildelt en pris som ildsjel, for det er hun virkelig, og dessuten er hun fantastisk og en god venn. I tillegg til alt dette (og mange andre ting) kommenterer hun på bloggen min, og DET setter jeg i alle fall pris på!! LES bloggen hennes, hun er smart og ærlig og har et liv. Godt for hu!!

Da skal jeg takke for meg for denne gang, men Ill be back. Sikkert før dere vet ord av det – for nå er det faktisk bare 4 dager til jeg drar til Costa Rica!

-Marty 

mandag, november 01, 2010


Når ”de andre” blir mennesker
(tittelen er hentet fra en tekst skrevet av en tidligere AFSer. Den kan du lese her )

Jeg har akkurat kommer hjem fra AFS sitt årlige høstseminar. Det er alltid gøy å være med frivillige fra en organisasjon du er SÅ glad i. I det siste har jeg blitt minnet om hvor heldig jeg er som har fått lov til, og får lov til, å oppleve, lære og gjøre så mye for denne organisasjonen. I motsetning til andre utvekslingsorganisasjoner har AFS en visjon; FRED PÅ JORD. Det høres kanskje litt kårny ut, men det er sant… Vi vet godt at vi ikke kan gjøre dette alene, men vi vet samtidig at vi har et ansvar, og vi ER en spillebrikke. Tanken vår bak utveksling er ikke bare at du skal oppleve et år i utlandet, lære et nytt språk eller gjøre noe du aldri har gjort før. Det er også en langtidstanke bak det hele: ville du bombet naboen din, vennen din eller familien din? Ville du sloss, rundlurt eller skadet de du er glad i?
Når man drar på utveksling, drar man fra noe som er kjent og kjært. Kanskje du ikke engang selv vet at det er kjært, eller kjent, men det er det. I 2005 var jeg 16 år, og satte meg på et fly som skulle over Atlanteren, til o store USA. Der skulle jeg bo i 10 ½ måned, i den o store staten Kansas. Jeg blogget om det også. Den blogger finner du her. Det er lenge siden nå, så det er sannelig litt flaut å minne dere om den, men det går bra. J
I et skoleår bodde jeg altså i Wichita, gikk på amerikansk skole, fikk amerikanske venner, lærte godt engelsk og gikk på MANGE smeller. USA er liksom ”vesten” for oss, og vi tror det er så mye likt. Det er det ikke. Noe er likt, men noe er ukjent og rart også. Men jeg hadde et bra år. Jeg lærte kulturen å kjenne. Da jeg kom på DTS i Mexico med en stor gjeng amerikanere, tok det meg ikke så lang tid før jeg fikk et lite kultursjokk, men så var jeg back on track. Mye av det jeg hadde opplevd i Kansas kom til nytte, og ganske mange ganger fant jeg meg selv i år skrive i dagboka eller tenke ”Åja, det var sånn det var ja!!” eller ”Det hadde jeg helt glemt…”. Da jeg senere var stab på basen i Mexico, følte jeg med amerikansk frem til noen kalte meg ”gringo”. Jeg skal ærlig innrømme det; ganske mange ganger glemte jeg at jeg faktisk er norsk! Men det var ikke fordi jeg assimilerte meg så fryktelig. Det var fordi det, i Mexico (og kanskje Latin Amerika generelt), er et stort skille mellom latinamerikanere og ”hvite”, og jeg identifiserte meg kanskje mer med USA... Selv om jeg selv kanskje ”glemte” at jeg var norsk, dro jeg stor nytte av at jeg IKKE var det. I det øyeblikket noen snudde seg på gaten og slengte ut en eller annen kommentar om denne ”gringoen”, kunne jeg snu meg tilbake å si ”jeg er norsk”. Da ble det ofte helt andre boller. (I nord-Mexico er gringo et skjellsord for amerikanere, og skal man være høflig kaller man dem bare ”americanos”. Litt lenger sør, derimot, er gringo bare en betegnelse for folk fra USA, og enda lengre sør, en betegnelse for ”hvite” generelt. Hvis man der kaller folk fra USA ”americanos”, blir latinamerikanerne sure/såra, og vil påpeke at også de er amerikanere. Der er ”americanos” en betegnelse på alle folk som kommer fra kontinentet Amerika.) Det var rart å bo på grensen mellom to så vidt forskjellige land, som er så avhengi av hverandre… Det er et stort og synlig ”love-hate” relationship mellom de to landene, og folka, ikke minst!! Det var interesant å oppleve hvordan jeg kunne bli ”favoritisert” foran amerikanerne. Jeg var hvit jeg og, men jeg var i det minste ikke fra USA!
Nå drar jeg mye under en kam altså; det er jo selvsagt forskjell på folk, men alt i alt sitter jeg igjen med den opplevelsen av det hele… Og jeg sitter igjen med en opplevelse av at jeg er mest norsk, men også litt amerikansk og litt latinamerikansk. Det er en rar blanding, men ganske gøy også… Om 6 dager skal jeg tilbake til Costa Rica, og det gleder jeg meg vilt til! Se vennene mine, oppleve kulturen nok en gang, men ikke minst, se MENNESKENE.

Jeg skal ikke si at jeg ikke gjør narr av amerikanere til tider. Geografikunnskaper og vittige kommentarer er morsomt å le av. Det er ok for meg å spøke om det, men her om dagen satt jeg på et bord i kantina på skolen der noen jenter satt å kommenterte og lo av  de ”disse andre” hadde sagt og gjort… Jeg har også funnet meg selv sittende frustrert i en samtale om ”de stakkars latin amerikanerne som ikke har det noe godt”. Begge gangene har jeg sittet og tidd stille, men kanskje mest hatt lyst til å ”forsvare” dem, tale deres sak, ja egentlig nesten angripe dem som ”angriper” dem. Disse ”andre” som menneskene rundt meg snakket om, de er mennesker for meg. De er enkeltpersoner og kjente fjes for meg.
”De andre” er blitt mennesker. ”De andre” har blitt venner. Og jeg vet med meg selv at jeg ikke ville bombet dem, såra dem eller kranglet med dem. Og da ser jeg at det nytter. Det AFS står for, det vi tror på, den puslespillbrikken vi er. Det nytter.