tirsdag, desember 14, 2010

Sykehusbesøk og Machu Picchu
- You gotta love Cuzco

Vel fremme i Cuzco var det bare å krype til korset - magen var ikke helt som den skulle... Vi ble jo syke i Sucre, men var egentlig fine igjen. ...til vi kom til La Paz... Men det var jo bare å forvente. Det kom ikke som en overraskelse på noen av oss egentlig, men det er jo aldri gøy. Heldigvis har vi aldri vært syke i den forstand, bare vært avhengi av en do i en nogen lunde nærhet... I Puno var vi så kort at vi ikke orka gjøre noe med saken, men Cuzco skulle vi jo være i i en uke. Så Marty ringte Europeiske som oppgav et "godkjent" sykehus, og så satte alle 3 seg i en taxi. I utgangspunktet var det Marty som var keen på å få statusen sjekke ut, mens Ellen var med på tanken og Silje så på det som bortkasta penger. Men ved ankomst sykehuset slengte alle seg på... Vi får det jo igjen på forsikringa...
Etter å ha registret oss fikk vi en lapp med navnene våre på. Så satte vi oss på venteverelse som besto av 3 stoler på en gang. Der satt vi og koste oss i noen timer. Først kom det en sykepleier bort, som målte tempen med en gammeldags tempen måler (ala den bestemor har, som jeg husker fra øreverkbarnedommen.), blodtrykke med en gammeldags blodtrykkemåler og så sjekka pulsen ved hjelp av våres håndledd og hennes klokke. Interessant. Så skjedde det egenlig ikke så veldig mye mer på en god stund. Det gikk i latinamerikansk stil der det titt og ofte kom noen bort og sa "cinco minutos mas" - fem minuttet til - men vi trodde jo aldri på det, så det var jo greit. Da legen endelig kom viste han seg imidlertid fra sin positive side og slo til meg strålende engelsk og full forståelse. Ikke dårlig! Vi var inne hos han i ca 5 min før han sendte oss videre til labben for blodprøve. Det var også et ønske om bæsjeprøve... Vi var ikke helt med på tanken, spess ikke da det ble forklart at de egentlig ikke trengte det, dersom de fant noe på blodprøva... Hehe. Etter vel en time venting ble vi diagnosert med "mild bakterie infeksjon" og utstyrt med 3 forskjellige piller før vi ble sendt på dør med privat nummeret til legen. Han skulle vi ringe etter 5 dager og si om vi var bedre eller ikke. :) Vi har alle blitt bedre, og regner med å komme hele og friske hjem! :)

Så hadde vi  noen skrivedager og bydager i Cuzco. Oppgaven begynner å ta form, selv om det har vært mye arbeid og mye som gjenstår. Pust og pes.

Vi bestemt oss for å ta Machu Picchu på 2 dager. I utgangspunktet tenkte vi å ta en "mini-inka-trail" tur (det er ikke det offesielle navnet). En dag med gåing, og en dag i selve Machu Picchu. Men ettersom de skulle ha over 350 dollar for det, droppa vi det. Tanken gikk så over på å "gjøre alt selv", men vi fant etterhvert ut at det var like så billig å bestille igjen en turopratør. Valget falt på "Trudy" midt på plazaen i Cuzco. Det heter seg at "jo nærmere plazaen jo dyrere", men det er lavsesong og alle gav oss egentlig den samme prisen... 160 dollar. Trudy viste seg imidlertid å være uvanlig hyggelig. Med på kjøpe (altså gratis) fikk vi en buss tur i "the sacred valley" på vei mot Machu Picchu. Turistifisert men helt grei. Ville nok ikke betalt noe ekstra for det, men det var jo gøy å oppleve litt. Så tok vi toget fra Quillabamba til Aguas Calientes der vi skulle sove. AC hadde ikke noe særlig å by på annet enn noen varme kilder og en gågate (love gågater) med innpåslitne selgere som var desperate pga lavsesong. Hostellet vi bodde på var helt ok, varmt vann i dusjen var et pluss. Vi gikk tidlig til sengs, selv om guiden var nesten 2 timer for sen for møtet vårt. Vi skulle nemlig tidlig opp...
Med tidlig mener jeg TIDLIG. 3:30 sto vekkerklokka på, og klokken 04:00 møtte vi våre nye, tyske venner vi fikk dagen før. Sammen skulle vi gå opp til Machu Picchu for å få med oss soloppgangen. Jeg hadde hørt det skulle være en litt utfordrende tur, på ca 1 time. Men det får da være grenser!!! Vi kom bort til porten til nasjonalparken, og måtte vente der i noen minutter før de åpna... Vi måtte vente 10 min eller noe, mens et par italienere vi møtte senere på dagen hadde tenkt de skulle starte enda litt før de andre, og ente opp med å måtte sitte ved porten i nesten 1 time før de åpna.... Så var det bare å spurte opp til MP for å få med seg soloppgangen. Jeg tror ingen egentlig rakk det. Ikke bare var det overskyet, som jo gjør det vanskelig å se så mye, det var også langt!! Masse gamle trapper med trinn i forskjellige høyder og lengder, og tyyynn luft. Det er helt sykt. Jeg trodde man ble vant til høyden i løpet av et par dager, max en uke. Men det gjør man ikke. Man klarer seg helt bra liksom. Frem til man skal gjøre noe fysisk... Så vi klatret og slet oss oppover trappen, og kom oss da opp, uten å kunne si at vi kunne se noe av den soloppgangen... Positive er at vi kunne skryte til de som ikke hadde gått opp at vi hadde gjort det, og klage med de som hadde gått opp med oss om hvor langt og uutholdelig det var. Så da var vi jo med en gang en del av gjengen... :) En annen positiv ting er at dagen ble SYKT lang. Vi var jo på MP i 6:30 tiden, og hadde tid til å gå å ta noen bilder av stedet før den guidede turen vår, og plassen ble for fylt opp av mennesker...
Machu Picchu i seg selv var flott, og jeg er ganske sikkert på at, om det ikke hadde vært regntid og overskyet, hadde soloppgangen vært flott også. Vi fikk en guidet tur igjennom ruinene, som endte opp ved inngangen til Huynu Picchu, et fjell ved siden av MP med utsikt over ruinen. Macchu Picchu er egentlig fjellet ved siden av ruinene, som har et annet offesielt navn, men jeg kaller bare alt Machu Picchu tror jeg, hvis ikke blir det fort komplisert... Etter klatreturen opp til MP tidligere på dagen var jeg SYKT skrepisk til å klatre dette fjellet, som jeg hadde hørt var verre, med smal sti og bratte skråninger. Dødsveien 2. Men.... Vi var jo der. Og en gjeng australske gutten, en caliboy, to italienere, en hollender og stemningen i køen gjorde det til at vi begynte klatreturen, Ellen og jeg. Silje kom etter. Hver dag er det bare 400 mennesker som får klatre fjellet, men det er jo lavsesong, so no stress. Like etter at Ellen og jeg begynte å klatre oppover begynte det å regne. Nedtur.... Og- vi hadde regnfrakken til Silje i sekken vår. Men; vi snudde ikke. Det er i noen tilfeller "det er ingen skam å snu" ikke gir noen mening. Dette var et av dem... Vi kavet oss oppover, til dels utslitte, til del oppgitte og iallefall våte - for det er bare å konstatere at allværsjakken min IKKE er regntett... I tillegg var vi noe motløse - det var fremdeles overskyet. Vel fremme på toppen var vi i kjempe humør begge to. Tenk at vi greide det! Egentlig var ikke turen så sykt hard, men mye av kreftene var alt brukt opp på morgen økten. Utsikten var fin, vi så... skyer... Skuffende! Det var nesten som å stå på verden ende. Ingenting å se men hvitt... Det er noen ruiner og sånt oppå der, så vi bestemte oss for å klatre litt høyere opp for å "se" før vi gikk ned. Vi snudde ryggen til, men plustelig ropte ei jente, som boksavelig talt satt klint oppi noen steiner i ly for vind og regn "There it is!! LOOK LOOK LOOK!!!". Seff snudde vi oss, og i ca 30 sekunder kunne vi se Machu Picchu langt der nede. Det var faktisk utrolig. Helt utrolig. Og verdt hele turen. Jenta som hadde ropt ut hadde sittet der i over 1 time og ventet, så det vi jo bare flaks at vi fikk se det. Tok ikke noen bilder,desverre, for det regnet fremdeles... Vi gikk litt mer rundt oppå fjellet, før vi gikk nedover, noe som på mange måter var skumlere enn å gå oppover. Plutselig måtte du se ned hele tiden, der var bratt og kaldt... Halvveis nede møtte vi Silje og tyskerne. Vi forsatte nedover og ut av parken, kaldt og våte, men godt fornøyde. I resturanten utenfor, der de skal ha 200 % av normale priser, ventet vi på Silje, og så tok vi bussen ned igjen til Aguas Calientes. Hot Springs sto på menyen, og etter det spiste Marty ekte peruviansk mat - Marsvin! Ellen var heller grossed out, spess da vi påpekte at dette "helt sikkert" var Marvins fetter. Marvin var marsvinet Ellens søster hadde da de var små. Haha.
I motsettning til våre (nyannskaffede) venner, hadde vi en ekstra natt i AC, og det var veldig deilig. I stede for å sitte våre og kalde på toget i 1 1/2 og så 1 1/2 time på buss til Cuzco, kunne vi gå tilbake på hotellet, gå til de varme kildene, dusje, gå ut og spise og HVILE. Det var digg!!

Etter MP har vi hatt 1 1/2 dag til i Cuzco, hvor lommeboka har fått kjørt seg godt, de siste alpakka tingene har blitt kjøpt inn og sekkene står nå ferdig pakket, og veldig, veldig fulle, ved siden av sengene våre. I morgen tidlig setter Silje nesen til Argentina, Ellen til Lima og jeg skal møte Ane på flyplassen i San Jose, Costa Rica, før vi senere stikker en tur til stranden i Panama. Digg digg. Rart at turen er over alt nå, det har gått for, samtidlig sakte, og SYKT mye har skjedd... Snart er det tilbake til kalde vinternorge, jul og gimlekollens rutinemessige hverdag...

So long

onsdag, desember 08, 2010

Titikakasjøen og nok en busstur…

Puno var en flott by - for 2 dager! Jeg tror nok vi kunne vært der lengre også, og sikkert fått med oss mye mer; visstnok er det et museum med mumier og stæsj der, men det droppa vi. Vi ankom forholdsvis sent fra La Paz, og brukte kvelden til å spise Peruviask kylling, som er kjent og veldig, veldig godt. Så gikk vi litt i gågata i byen. Jeg var skikkelig overexcited for gågata, for i Latin Amerika er det så mange biler og mennesker så man blir helt sliten av å gå i byen… Da er liksom det eneste alternative å sette seg ned på plazaen eller på en kafe og se… Hvis ikke går man helt i spinn! Uansett; Puno hadde en gågate! Digg! Den var riktignok brutt opp med noen trafikkerte veier her og der, men det gikk. Den viste seg imidlertid å ikke være lenger enn fra triangelen til torghjørnet (vi snakker Hamar-språk) og full av turist sjapper… Derfor: grei for 2 kvelder. Vi gikk også opp på toppen av lite fjell, til et utkikkspungt som også hadde en statue av den først inka. Det var… helt greit… Ble en tidlig natt, for det hadde vært en tidlig morgen… Og flere tidlige morgener skulle det bli…
Søndag sto vi opp i 6-tiden, pakket sakene våre, satte de på oppbevaring, spiste frokost, og så dro vi av gårde til havnen. Der skulle vi ta en speedboat ut til noen sivøyer og så to øyer til. På den ene skulle vi overnatte. Min venn Adrienne fra Mexico (eller, hun er fra USA men møtte hu i Mexico) har bodd to år i Cuzco, Peru, så jeg hadde forhørt meg litt med henne ang ting å gjøre. Hun hadde gitt meg fulle instruksjoner om hvem jeg skulle besøke når vi kom til Armani øya - den øya vi skulle sove på. Så jeg hadde gitt KLAR beskjed til resieguiden vår om hvor vi skulle, og SEFF var han i “yes yes yes thais ok yes yes yes” humøret som latinamerikanere til vanlig er… Uansett; vi satte oss på båten, ventet vil 1 time eller noe på noen andre som også skulle være med og tok båten ut til sivøyene. Den gikk i kanskje 10 knop. Kanskje. Det tok oss 20 minutter ut til øyene, som man nesten kan se fra land.. Blah. Uansett; sivøyene er ca 50-60 øyer lagd av siv, som det bok folk på! Vi fikk full forklaring av hvordan man lagde øyene osv, men jeg skal bare gjengi kort versjonen her… Fordi noen folk ikke ville være med på hele inkarike opplegget, bygde de båter av siv som de bodde og levde på (det var her Thor Heyerdahl fikk tanken om Kon Tiki… Det ble påpekt av guiden vår, som med en gang han fant ut at vi var norsk kom bort til oss med en Thor Heyerdahl bok…). Etter hvert ble man litt lei av i seile hele tiden, og ankret båtene. Nå er det øyer av siv, altså  “flate siv plater” som er ankret til bunnen av sjøen. Man lager først noen små øyer, og så, når man blir godvenn med noen andre, fester man den ene sivøyen til den andre. Kult. Øyene er over 2 meter tykke, men når man går på de er det nesten som man tråkker igjennom. Jeg var litt skeptisk til å drive å hoppe på de og sånn, men det ser jo ut som at det går bra… ALT er laget av siv! Husene, alt!! Hver øy har et varselstårn i tilfelle brann osv.
Tja, etter vel 45 minutter på en sånn øy, fikk vi som skulle videre til de andre øyene beskjed om å komme oss i båten igjen, for vi skulle bytte båt. Flinke nordmenn som vi er gikk jo vi rett i båten, og ble sittende der i vel 30 minutter før det kom noen andre inn… Da hadde de vært på den lokale (overprisa) butikken og kjøpt seg mat, kakao (det var shitkaldt og det var så SYKT fristende) osv. Vi “flinke” nordmenn ble sittende litt støkk i det, for de viste seg fort at det var lenge til neste måltid… Midt utpå sjøen der møtte vi en annen båt, og så var det bare å hoppe fra den ene båten til den andre… Ikke akkurat Norsk sikkerhet, men det funka. Jeg var jo nå skråsikker på at vi kom på en speedbåt, men ved første øyekast kunne jeg konstatere at det var en noenlunde samme type båt…
I noe jeg og Ellen ankom var noe mellom 15 og 20 knop kjørte vi mot den neste øya… Det tok drøye 2 timer, og det virker ikke som at øya kom noe nærmere for å si det sånn… Turen over sjøen skal være så fantastisk vakkert, og det samme skal solnedgangen og stjernehimmelen på øyene være. Dessverre hadde værgudene bestemt at vi ikke skulle oppleve det, for det var overskyet og regn… Båtturen var jo litt gøy da det var masse morsomme bølger, men det var så sykt kaldt ute + at det var regnskurer, så man kunne ikke sitte ute å nyte det… Og i 2 timer… Vel, det var litt vel lenge… Ved ankomst Amanti (usikker på stavemåten) øya, ble vi tildelt versfamilier. Plutselig var den en familie som ville bytte (ei dama med småbarn) og da sier gudien, “Ok, dere tre jentene der, dere kan bli med i stedet!”. Jeg bare “HEY watt a sec!! Vi har jo en egen familie som var har spurt etter!”. Guiden bare så på meg og sa “Åja, men vi er ikke på den siden av øya i det hele tatt skjønner du, så der går ikke”. BAH!!!! TYPISK! Når alle er sånn “yes yes yes” kan du banne på at det er noe feil… Så vi ente jo opp med denne familien, som tok imot oss som alle andre turister, sammen med en kar fra Honduras. Kult.
Å bo hos vertsfamilier var ikke helt som jeg hadde trodd. Vi fikk vårt eget rom, familien spiste for seg selv, og så kom vi etterpå og fikk servert mat… Jeg fikk aldri hilse på mer enn 3 familie medlemmer, som egentlig ikke spurte oss om noe mer enn litt da de ville ha oss til å kjøpe håndverk i kraftige regnbuefarger. Det var tydeligvis vant med turister og gadd ikke engasjere seg for mye.
På ettermiddagen gikk vi tur opp til det høyeste punktet på øya, der vi egentlig skulle se solnedgangen… Men det var jo overskyet, så vi kunne ikke se noe, så da gikk vi ned igjen. Høydepunktet vi på kvelden da vi ble kledd opp i de lokales klesdrakter og dro på “the local disko”. På vei dit, utkledd i noe som ligner litt på en bunad, kom jeg på at de ikke har elektrisitet på øya… “hvordan i huleste skal vi ha en disko når det ikke er strøm?!”. Vel, ved ankomst så vi bandet vårt, 4 gutter i alderen 12 til 16, på tromme, gitar og panfløyte. I løpet av 1 ½ time spilte de vel 4 sanger. Mellom hver sang lo og tøyset de seg i mellom og “øvde” på sangene. Sykt chill. Vi danse litt i noe alla en ringdans, men jeg tok ikke helt stegene… Det var forsovet heller ingen som ville være oss stegene (igjen, alt for vant med turister), så det ble til at vi gikk i ring og svingte på hoftene…

Neste dag sto vi opp tidlig (igjen), spiste frokost og gikk ned til havnen. Det var halvparten av de som hadde vært med på turen alt dratt, da de enten bare skulle være med på 2 øyer eller hadde fått høydesyke… Så det ble god plass på båten… Denne dagen var det strålende sol og varmt og godt, så vi satte oss på taket. Et par + faren dems fra Holland kunne fortelle at det hadde vært stjerneklart i halv 3 tiden på natta, da faren skulle ut på do… Silje angret da ganske på at hun ikke hadde fulgt instinktene og tatt doturen hun og, men… Det er ikke elektrisitet på øya, og doen er utenfor i et uthus… + at man må skylle ned med en bøtte (noe jeg tydeligvis har talent for og som regel klarer på første forsøk nå!). Stjernehimmelen var mist det vakreste han hadde sett i hele sitt liv (og har var ganske gammel). BÆSJ. Haha.

Så dro vi altså til den siste øye Taquille, der gikk en tur og spiste middag før vi dro innover igjen til Puno. Nesten 3 timer på taket til en båt på 3800 meters høyde og med solfaktor 10 har vist seg å gi kun en mild form for solbrenthet på armene. Og et stygt klokkeskille. Kanskje jeg kan bli brun etter hvert!?

Turen var fin altså; men jeg ville aldri gjort det igjen. Vi dro ut dit for “å se på menneskene”, noe som blir helt feil for meg. De ble som objekter og ikke mennesker. Da vi var på Taquille øya stoppen guiden vår en mann på veien, samler alle sammen, og begynner å forklare klesdrakten ved å løfte på “nissehua”, peke på belte, be mannen snu seg rundt osv. Det var helt ærlig som et objekt vi skulle studere, ikke som en man i det hele tatt! Og dessverre virker det som at de er så vant med det at de ikke merke det selv engang! Men måten det blir vist frem og forklart på, fører til et syn der vi er “over” dem. Håpløst.

Ved ankomst Puno ble vi enige med to amerikanske jenter om å spise middag med dem, så etter er lur og dusj, møttes vi i gågata og gikk tilbake på restauranten vi hadde vært på før. Denne gangen ble det alpakka. Det var veldig annerledes enn lama… Blitt mer biffsmak… Bare uten så mye smak…

Tirsdag sto vi tidlig opp (igjen), og dro til buss stasjonen der vi hadde bestilt tur på guidebussen. Igjen hadde vi blitt lurt, selv om jeg hadde spurt 5-6 ganger om hva som var inkludert og hva som ikke var det, så vi måtte punge ut med 22 nye sol på bussen for inngangsbilletter til stoppestedene våre. Vi stoppet på 5 steder; et museum med statuer fra før kristelig tid, det høyeste punktet på turen (der Silje og Ellen fikk tatt bilder med en alpakka mens jeg var fult opptatt med prutingen på en alpakka jakke), en lunsj (der silje og ellen igjen fikk et bilde med en alpakka, denne gang et 5 dager gammelt lam. Jeg hoppa over bilde men så den nå…), en gammel ruin av et inkatempel (som hadde mye spirituelt rundt seg, mener nå jeg) og en kirke det alt er lagd av gull (det er så mye at det ikke er fint engang!). Det var helt ok, selv om vi var så trøtte at vi kanskje hadde hatt mer nytte av direkte bussen…! Men; da har vi jo sett dette og. Ved ankomst Cuzco måtte jeg igjen bruke pruteferdighetene mine og fikk skaffet oss en taxi som skulle ta oss til the meetinplace cafe. Dessverre fant en guide oss også, så han satte seg i bilen med oss, og gikk av på samme sted som oss… Han hadde ikke noe tro på meg når jeg sa vi hadde friends. Han bare “But what hostel???” , og jeg tilbake “WE HAVE FRIENDS!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!” i en litt amper tone. Ved avlastning på Plaza San Blas sto han over oss og fortalte at han hadde billige hostel vi kunne bo i. Det var nok ikke helt tiden å drive å mase på oss, Ellen og jeg var sulten, jeg også drit lei fyren og sykt amper, og Silje var dårlig og satt på plazaen og sydde både i posen og utenfor. Jeg tok med meg de to sekkene og gikk bort til skiltet med meeting place cafe, ringte på, ei jente ved navn Carrie åpent opp, og tok vennlig i mot oss. Satte fra meg mine ting, og gikk så tilbake til de andre for å hente litt mer. På veien bort møter jeg denne fryktelige master guiden, med sekken til Silje og posen til Ellen. Han skulle bære det bort for oss. Jeg gikk bort til de andre og tok med meg litt til, men møter Siljes skrekkfylte ansikter som roper “han bare tok sekken min og begynte å gå!! Stopp han!!”, før hun spyr engang til. Heldigvis hadde han ikke onde hensikter, og gikk til døra til Carrie og slapp det av det. Her begynte han å diskutere med Carrie om dette egentlig var et hostel eller ikke, og det endte opp med at vi alle kom helskinnet inn igjennom døren også smelte den igjen i ansikte hans i det han ba om 1 sol for å ha hjulpet oss. Det var ikke det at 1 sol er så mye, heller da at vi overhode ikke ba om noe hjelp og han gjorde egentlig bare vondt verre…

The Meetingplace Cafe er en del av misjonen Adrienne jobbet for når hun var her, og det var hun som tipset oss om å bo her. Det er kafe i under etasjen som er åpen fra 8:30-14:00, og oppe er det noen soverom, bad og stue. Vi bor her alene, og kan bruke kjøkkenet som vi vil (unntatt åpningstider), har varmt vann og do MED toalett setet. Det er noe som ofte mangler i Peru, det samme er toalett papir og vann til å tekke opp. Det går i bøtte…. I tilegg har det håndsåpe ved vasken her, så vi har ingenting å klage over!! Internett har vi, og masse plass til å jobbe med oppgave på… Så her skal vi være i 8 dager, skrive ferdig eksamen, oppleve Cuzco (som er en kjempe vakker by) og dra til Machu Picchu! Vi gleder oss!

På gjenhør!

lørdag, desember 04, 2010

PERU

I dag har bestemoren min bursdag! Og hun er verdens snilleste og kuleste bestemor, så hun får en hilsen på bloggen! Gratulerer med dagen, Bestemor!!

Vi har ankommet Peru. De siste dagene i La Paz gikk fort, men var innholdsrike, så det vare bare bra!! Torsdag var siste dag med alle volontørene (deriblant Marita), for de skulle dra fredag. Også de til Peru, men de skulle rett til Cuzco. Onsdag var adventsparty med hauer av folk, og så torsdag var jeg og Ellen i byen, før vi på kvelden var på Michael, the american, sin avskjedsfest. Ellen og Silje var med Siljes venninne Pamela (legg vekt på e`n. Jeg finner det et artig nav), men vi møttes alle på et utested ut i La Paz, der vi danset oss inn i de små timer..

I går skulle vi egentlig jobbe… Jeg var å handlet et bag, som var sårt tiltrengt - de begynte å bli mange småposer og vesker, så det var digg å kjøpe noe som man kunne samle alt i. Baggen er fin, og er dessuten lett å legge sammen - den tar lite plass - slik at den blir med hjem i bagasjen… Så derfor er det greit at jeg kjøpte den. Haha.

I dag morges sto vi opp i 7-tiden og dro til buss terminalen. Ellen og jeg hadde kjøpt billetter torsdag. 70 bol for en vei til Puno, Peru. SERIØST. Ting er SYKT billig her. Blir en STOR overgang å komme hjem. Bussturen til Puno tar ca 5 timer, pluss litt ekstra tid på grensen. Vi hadde valgt luksusbussen (trodde vi), som kosten 20 bol mer enn de andre (de andre kostet 50 bol. Vurderte det litt, men kom på å spørre om de hadde aircondition på bussen. Det mente damene at man ikke trengte, siden det bare var 5 timer til Puno. Oh no- jeg har nok reist litt for mye i Latin Amerika til å gå på den… 20 bol mer = aircondition = SÅ verdt det!!). Vi skulle få snacks, frokost, film, do og aircondition. Hmm… Kom på bussen og den var litt møkkete, men helt ok, og setene var digge legge seg helt ned + med beinstøtte… Digg! Så kom den o store frokosten… Det var… en empenada med noe ostegreier (litt nasty) og en te (ok). Ikke norsk frokost akkurat…. Snacken så vi ikke noe til. Doen bestemte de seg for ikke å åpne før etter ca 3 ½ time, etter at vi hadde krysset grensen til Peru. Noen sveitsere klagde høyt, lenge og godt, så vi slapp… De åpna jo til slutt da, så det var jo bra… Ellers så er det jo passkontroller og ditt og datt for hver region du kommer til i Sør-Amerika, så vi hadde jo forsovet tilgang på do ganske ofte. Måtte vente til etter grensa før det dukka noe opp på skjermen, men før det hadde vi full underholdning fra damen rett bak meg. Det er så flott her i Bolivia/Peru - man bruker virkelig høytalerne på mobilen til det fulle… Som regel er det en “kul” ungdom som kommer sletrende inn på mikroene i byene med musikken på “full guffe”, som regel er det komba… Denne gangen var der riktig nok en ganske mye eldre dame om spilte alt fra komba til Attomic Kitten. JA- du hørte riktig! Når det var spanske sanger sang hun til og med med……… Det var…. Hyggelig… Filmen viste seg å være av typen “McGyvers beste”. Skjønte det ikke. Var dubba også (naturlig nok), og det var serr HØY lyd. Jeg tok på høretelefonene på full guffe og så ut av vinduet i stedet…. Utrolig nydelig natur og vakkert her!!!
Bussturen gikk altså veldig fint - verdt 70 bol, selv om jeg neste gang muligens hadde prøvd et annet selskap… J Bare for å se hva som skjer…

Vel fremme i Puno ble vi haika inn av en koselig mann som skulle ha 20 sol på per på et hostel (42 kr). Vi bestemte oss for å bli med å se hva han kunne tilby, og her ligger vi… Vi har eget bad med litt varmt vann, og ellers er standarden helt ok. Pluss at han la opp turen til titicaka sjøen for oss i morra… J

torsdag, desember 02, 2010

LA PAZ

Jeg har aktivt prøvd å laste opp videoblogger, men enten er grunnen et meget treigt nett, eller så er de for store... Uansett; jeg skal prøve igjen, men jeg har altså andre ting å ta meg til enn å oppdatere bloggen... :)

Vi er fremdeles i La Paz, og de siste dagene har gått fort. Vi har hatt "skrivedager", hvor vi har prøvd å skrive mest mulig på eksamen, samtidig som vi har ønsket å oppleve noe... Ellen og jeg var på El Alto på søndag, på et marked der... Det er kaotisk uten like. Ellen sa at hennes familie hadde ELSKET å gå der å titte og se og kjøpe billige morro-ting, mens jeg skråsikkert kan si at mine familie IKKE hadd elsket det... Mamma hadde nok blitt sprø av alt rælet, og det er trangt om plassen mellom mennesker, dyr og boder. Det er liksom ingen ordentlig organisatorisk over markede, det er bare ute på en stor slette hvor folk har satt opp bodene litt hist og pist... Ingen klare "veier", og jeg tror den beste muligheten å komme seg frem på er å se seg rundt etter neste "gode" bod, og gå dit. Når du er ferdig med den er det bare å se seg om etter neste.....
Men det er BILLIG. Ellen og jeg kom hjem med en stor bærepose hver, til under 200 lappen. Vi har kjøpt alt mulig rart egentlig, så nå gjenstår det å se om det får plass i sekken (og om det funker når vi kommer hjem). Men det er en opplevelse. Markede på El Alto er der de "innfødte" også handler, så det er mye billigere enn for eksempel nede i byen.

Ellers har vi hatt noen stille kvelder på casaen (med filmer som Holiday og episoder av Friends), og noen ute i byen. Lamakjøttet er jo alt inntatt, men vi var på kino (Harry Potter til 20 kroner. digg) blant annet. Vi gikk en tur downtown også, i turistgata og handla litt gosnasks til jul. Skal ikke si så mye om det - vil ikke røpe julegavene... Det er faktisk litt morsomt å gå å se i sånne butikker, for plutselig ser jeg en kopp eller lommebok jeg har maken til hjemme - etter at mormor og morfar var her. :) Ellers merker jeg at jeg er grådig lei sånne turistsjapper. Jeg husker det var så SYKT stas å være i Syden og sånn når jeg var liten og gå å titte og se. Men jeg har vokst fra det (sikkert til mamma og pappas store glede). Jeg synes fremdeles det er litt hygglig (dog stress) å gå på markede som i El Alto, bare fordi det er så SYKT mye å se, og du så absolutt kan gjøre en god deal, men turist sjapper... Bah... En i landet er nok egentlig, for det er jo stort sett det samme i dem alle. Bolivia har jo et utvalg i lama og alpaka ting, alt fra grensere og sjerf til tørkede lamafoster. Det sistnevnte er ment å graves ned i grunnmuren på et nytt hus for å bringe lykke. Jeg er sykt skreptisk og valgte å ikke kjøpe noe derfra...

I går skulle vi egentlig se på microfinans prosjektet Misjonsalliansen har her i La Paz/El Alto. Desverre døde faren til den bolivianske direktøren i organisasjonen her, så all stab og sånn skulle i minnestund. Dermed ble også dagen i dag litt spolert- vi skulle egentlig ut å se noen prosjekter, men i dag er begravelsen. I stedet hadde vi en powerpoint presentasjon på morran i dag, mens gårsdagen ble brukt til .... tatatata... SPA! Vi stakk til kjøpesenteret fordi Marita hadde sagt hun trodde det var spa der. Så gikk vi litt rundt og fant "Cristinas Spa". Det var mildt sagt stilig - skikkelig overklasse "butikk", med solarium og diverse ting. Jeg snakka litt med hu sjefen der, og hun sa at de der bare hadde facial og sånn, og at hvis vi ville ha hele kroppen og sånn skikkelig spa så måtte vi gå til en annen avdeling de hadde. Så vi gjorde det. Skal si jeg hadde skikkelig forventninger. Det var så SYKT klasse over stedet på kjøpesenteret, og da kom med taxi fra den andre stedet og hentet oss. Så kjørte de oss til de andre stedet som var... boliviansk... Det var ikke ille liksom, det var bare det stedet på kjøpesenteret var så flott og elegant, og dette var et rom bak en frisørsalong......... Prisen var derimot 200 bol for 3 timer (160 kr eller no), så vi bare tenkte "shit au, vi gjør det". Ellen ble lagt i en boblebad (med kalt vann?!), mens jeg og Silje ble smørt inn med sjokolade. Spennende opplevelse... Vi fikk masasje og ble smurt inn med all slags kremer. Lukta som et parfymeri da jeg var ferdig, det var så absolutt verdt 160 kroner, men jeg er ikke helt overbevist over sjokoladegreiene altså... Tror nok det blir med denne ene gangen... Men det var gøy!!

Etter spaet dro vi hjem til casaen, der voluntørene var i full gang med forbredelesene til adventsfesten. De hadde invitert en haug bolivianere og ei tysk, ei dansk og en amerikansk til FEST. Vi snakker julekuler, grøt med mandel (/macedemianøtt fordi noen hadde glemt å kjøpe mandel), melkesjokolade, pepperkakedeig (fra IKEA - tilsendt fra Norge), nonstop og julesanger. Jeg var ikke heeelt i stemningen, men det var så absolutt et godt forsøk, og veldig, veldig gøy!! Da alle  bolivianerne hadde gått satte vi på Home Alone 1, men jeg kasta inn håndle da vi var halvveis i filmen (klokken 01:00).
P.S. Jeg fikk ikke mandelen.

søndag, november 28, 2010

LA PAZ so far

Fredag pakket vi sekken (som i Ellens tilfelle er fylt til randen og på vei til å ryke), og satte oss på flyet til La Paz. Det var litt vedmodig å si hade til Sucre og folka der, men the show must go on. Dersom du noen gang kommer deg til Bolivia, og så til Sucre, er dette en "must do" liste:
- Plaza 25 de Mayo. Sett deg på en av de mange benkene, se på folket, livet, få skoene dine pusset av noen smågutter, kjøp en karamell eller to av noen småjenter, nyt sola og folkene, snakk med den gamle, sjarmerende mannen ved siden av deg, les en bok....
- Abis Cafe. Har ikke noen kaffe å skryte av, det har forsovet ikke Sucre generelt. Men lunsj menyen er deilig, og du kan sette deg i vinduet og så på folkelivet.
- JoyRide Cafe. Har alt; kafe om dagen (med gratis internett vel og merke), resturant og kvelden og discotek/pub om natten. Alt overlapper hverandre og foregår i forskjellige rom, så her kan man komme og gå som man vil. Det vises også filmer hver kveld, men det sjekka vi ikke ut.
- Florin. Eneste stedet med god kaffe, som vi fant. Sjarmerende bakgård, med musikk skole over, så til tider kan det, på ettermiddagen, bli litt vel mye lyd. Gratis internett og STORE posjoner. De viser foresten også fotballkamper!!
- Mirador. Utsikt over byen. Spisemuligheter. Jeg var ikke overimponert over maten eller utvalget, med utsikten var FIN.
- Dinosaur Parken. Helt grei, og ganske billig, men ikke forvent deg noe av det helt store. Veldig flott for barn (vil jeg anta).
- Castillo de Glorietta. Slott litt utenfor Sucre. Faktisk tror jeg bussturen dit var høydepunktet, man så utrolig mye, mennesker, dyr, kultur og byggninger. Slottet var også veldig fint, dog det ikke hadde noe særlig med møbler og det mest var rommene man kunne se.

Så da var det over med Sucre....

Vi ankom Casa Alianza etter å ha ventet 1 time på taxi sjåføren som skulle hente oss på flyplassen. Det gikk greit, vi tok det med ro. Sucre ligger på 2800 meter, så det var ikke en SÅ stor høydeforskjell da vi ankom La Paz denne gangen. Likevel var det godt å ta det litt med ro. Marita og Camilla (utsending) tok i mot oss da vi kom, og vi fikk et stort rom og eget bad, og mye hjelp med ankomst. Marita hadde til og med bakt muffins til oss!!! Etter muffinsmaten og litt info om misjonsalliansen generelt, dro vi 4 (Marita inkl) til Mongos og spiste Lama. DIGG! Smakte egentlig som noe vilt, Silje vil si reinsdyr eller hjort eller noe. Jeg har ikke peiling, og synes bare det smakte godt jeg!! Silje og Ellen valgte øl til maten, noe de skulle angre bittert på da de reise seg... Første dagen på 3500 meter over havet, der det er 40% mindre oksygen i luften og alkoholen tar ekstra på... Siden jeg ikke merkte noe, og ikke drakk øl, tror vi den er grunnen til at jentene måtte sette seg ned på trappen etter maten, før vi kunne sette oss i taxien. Ved ankomst casaen var alt iorden igjen...
Det er en merkelig følelse dette med høydesyke. Det er liksom ikke vondt, det er bare sykt merkelig. Da vi var her forjegang ble jeg svimmel og ør av å løfte sekken min. Vann ble drukket hele tiden, men det hjalp liksom ikke. Måtte sette meg ned for å samle meg selv... Nå er det litt andeledes - jeg blir bare sliten med en gang! Går vi i vanlig tempo bortover gaten kan jeg plutselig være så anpusten at jeg bare må sette meg ned, selv om jeg ikke er svimmel eller sånn. Man får serr tidenes dårligste kondis av å være her i høyden!

Dødsveien
Vi satset på at høyden gikk bra, og dagen etter ankomst sto vi opp klokken 06:15 for å dra for å sykle dødsveien. 2 menn kom å hentet oss på casaen klokken 7:00, og først fikk vi frokost på et hotel. Så bar det opp i fjellet, med utrolig utsikt, lamaer og/eller alpakka (er det noen som vet hvordan man ser forskjellen på de to?) langs veien, på lik linje som vi i Norge har sauer. Stilig. På 4700 meters høyde stoppet vi, og fikk utdelt hygglige knesbestyttere, albuebeskyttere, vindjakker og ikke minst overhyggelige orange vester. DIGG. Luften der oppe var rar, man ble enda fortere anpusten, og det var egentlig veldig, veldig kalt. Vindjakke og fleeze er stikkordene, og ullundertøyet var ikke så langt unna heller... Etter en rask innføring i hvordan man bruker gir på sykkelen, satte vi utfor bakkene. Jeg var helt ærlig litt redd for at det skulle være mye oppover plutselig, på grunn av høyden tror jeg det ville drept meg, men det var det ikke. Ikke en oppover bakke!! Første delen av løypa er asvaltert, og er en vei. Det kjører biler forbi, i ekte Boliviansk stil, men det går stort sett bra. Eneste var at en annen syklist, som kjørte litt fortere enn oss, kom så nært innpå Silje at hun skvatt og kjørte utenfor kanten. Heldigvis snakker vi ikke om den egentlig dødsveien nå, og det var en liten skråning. Jeg er evig glad for at hun datt ned skråningen, for tror utkommet ville vært veldig andeledes om hun hadde falt på asvalten. Hun slapp med skrekken, takk og lov. Neste problem som oppsto var at min bakbremse klikka litt. Bytta sykkel med guiden sånn at jeg var sikker på at det var greit. Ved første tråkk på pedalen på denne nye sykkelen, hoppet kjedet av. Det var jo bare nedover så det var jo bare å trille frem til neste stopp... Der fikk jeg byttet tilbake til sykkelen min, og han fikset kjedet. Vi dro igjennom et militærstopp der de sjekker alle cocabladene som går inn og ut av La Paz, forbi noen byer (der vi ved den ene stoppet for å høre at de hadde ørret... I mine ører er jo ikke det så stort, men i Bolivia, som ikke har kystlinje, er sjømat/fisk-og-sånn litt sjeldnere... Omtrent som Kansas...). Til slutt endte vi ved en bomstasjon der vi måtte betale 25 bol for å komme inn. Her tok de syklene på taket av følgebilen (det er alltid en guide foran, så de som er med på opplegget, og til slutt en bil som følger etter, sørger for at alle kommer seg dit de skal, og har sekker og utstyr i), og så kjørte vi i vel 20 minutter til den egentlige dødsveien. Her tok vi av oss fleezen, og etter det gikk det bare slag-i-slag med å ta av seg klær. Dødsveien er en grusvei og det humper og dumper og spruter steiner som bare det. Veien har plass til en norsk bil og to bolivianske, til tross for fall på opptil 800 meter på siden. Det var litt scary. Hele tiden stopper man hvert 10- 15 minutt, for å se, ta bilder og hvile. Nå tenker dere kanskje "det er å sykle i nedover bakke, hvem trenger å hvile?!". Dere tar så grundig feil. Fordi det er så mye nedover må man hele tiden holde på bremsene. HELE TIDEN. Bah. Etter det andre stoppet bråkte sykkelen min så fælt at guiden tok den i fra hverandre (som gjorde meg litt nervøs), og slipte ned bremseklossen bak litt. De neste 30 - 45 minuttene gikk de da veldig bra. Det var som om metall slipte på metall, den lagde en ekkel lyd, men i tillegg vibrerte hele sykkelen. Dermed hadde jeg både opp-og-ned pga underlaget OG til hver siden pga bremsen. Jeg var helt ør. Ikke sliten liksom, men ør i kroppen og hodet av å riste sånn. Ellers kjørte vi i vårt eget tempo, og stoppet og ventet på hverandre hver 10-15 minutt. Det var en vakker tur, utrolig mye natur og lyder. Fugler så vi, dog ikke så mange dyr. Vi hadde stopp med det Bolivianere kaller snacks, og vi nordmenn kaller lunsj, halvveis ned, og da var det av med alt annet. Det var så SYKT varmt. Sikkert 40 grader! Vi var velsigna med fin vær, så det var mye å se. Siste stykket av turen er det mye bortover, som gjør at du må tråkke... Da er man så varm fra før av, at det var litt hardt, men det gikk jo forsovet veldig bra. Ved den siste bortoverstrekkningen før den siste nedoverbakken til dit vi skulle, sa det plutselig plong, og sykkekjedet mitt røk. Igjen byttet jeg sykkel med guiden, og så trillet vi ned til "byen" som ligger på 1000 moh. Fra 4700 til 1000 på 4,5 timer eller noe... Kult! Her nede kunne vi ta en zipline, noe jeg hadde hørt masse bra om, så jeg var bestemt på å ta det. Ellen og Silje var noe mer nervøse, men til slutt ble de med de også. Det var 3 zipliner, på til sammen over 1 km. ALLE kan ta zipline. Ellen var så nervøs at jeg trodde hu skulle tisse i buksa. Hu har høydeskrekk. Jeg er LIVREDD karuseller og fart generelt, så jeg var også skikkelig nærvøs, men siden det vi jeg som i utgangspunktet ville, kunne jeg jo ikke vise det... Men, på Knattholmen leisted i 6.klasse, hadde det også "zipline", og jeg husket det som bare morsomt, så jeg kastet meg i det, som første mann. Og ELSKET det. Det henger du over jungelen, som er det samme som amazonas, bare at amazonas er flatt mens dette var fjell, og det på andesfjellene på 4000 og 5000 tusen meter. Det var rett og slett fantastisk. Silje og Ellen elska det de også, Ellen som først "kjørte" med en guide, tok den siste alene. Selv om du har høydeskrekk eller er redd for fart: zipline går bra. Jeg lover deg!!
Etter ziplinene dro vi til et hotell der vi fikk lunsj (altså norsk middag), og fikk dusja + at det var et badebasseng. Det var sånn helt greit, men plutselig begynte ett eller annet å bite meg, som jeg reagerte noe helt sykt på. Trodde jeg skulle dø av kløe, de klødde over hele kroppen og at jeg kunne tenke på var å komme meg vekk. Nå sitter vi her, iallefall både jeg og Ellen, men røde merker på bein og armer. Hverken Silje eller Ellen merket så mye til kløinga, så tror jeg må ha reagert litt anderledes enn dem... Iallefall kom vi oss jo hjem, etter en kjøretur opp igjen den nye veien, til startpunktet, og så tilbake til La Paz på ca 2,5 time. Vi ankom casaen klokken 20:00 etter 13 timer på farten. Pris: 560 bol + 200 for zipline. (10 bol = ca 8 norke). ALT inkludert. Fantastisk!!! Og SÅ verdte det.
Nå er vi derimot støle som bare pokker. Marita hadde vært på dåp i går, og hun kom inn til meg (jeg lå å sov - vi var HELT utslitte etter turen) da  hun kom hjem, og gav med håndmassasje. Så jeg fungerer sånn nogen lunde normalt, bortsett fra litt stølhet i overarmene og hoftene. Silje og Ellen klarer derimot så vidt å trekke opp en glidlås... Hvem viste at man kunne være støl i håndflata??!? Det er helt sykt. I går, før Marita kom og reddet meg fra min smerte, hadde jeg vondt hele tiden liksom. I armene og henda. Det var som om jeg hadde mensensmerter i armene. Skikkelig merkerlig altså!!
Men - det var SÅ verdt det!!!

Bilder og sånn kommer!!!

onsdag, november 24, 2010

Siste Nytt..

Ja, hva kan man egentlig skrive… Vi har vært i Sucre i over en uke nå, og dagene begynner å gå litt i ett… Det går egentlig ikke SÅ mye i oppgave skriving, det går veldig mye i å planlegge å skrive oppgaven, og så oppdage at du mangler det og det eller intervju objektet ikke kan eller glemmer deg eller sånne ting… På fredag satt jeg i 1 ½ ved fylkeskommunen i påvente av en 10 minutters samtale, som førte til at jeg måtte komme tilbake på mandag for å foreta intervjuet. Hmm…

Ellers vil jeg anbefale alle som har muligheten til å ta en tur til Sucre. Det er ikke det at det er sånn KJEMPE masse å gjøre her, men det er veldig rolig, mye fin arkitektur, små kafeer, steder å se på mennesker og bare være… Digg!! Vi kan jo melde om godvær, det går mest i shorts og t-sjorte.



Magen er langt bedre, og vi har hengt mye mer med studentene våre. I går hadde vi ”internasjonal aften”, som ente opp, etter mange uforklarlige missforståelser, til å bli en ”norsk aften”, med vafler. Maricela (Siljes Student) og hennes kjæreste, Alejandro, kom, og han tok også med seg gitaren. Etter vaffelmaten, gikk vi ned i vår stue i leiligheten der vi bor, og satt og spilte alt fra Argentisk rock og gamle disney sanger, til Take On Me med Aha og Idyll med Postgirobygget. Kvelden ble forholdsvis sen… 



Vi er inne i våre siste dager i Sucre, i morgen skal vi gjøre turist innkjøpene våre, før Maricelas familie har invitert til en Bolivianskaften, der det virker som at alle er innstilt på å gi meg mexicansk tequilla. Jeg blir litt mobba for mexicansk-spansken min for å si det sånn… Så setter vi oss på flyet til La Paz på fredag, og da bærer det tilbake til Casa Alianza, nordmenn og Mariiiiiita!  Jeg gleder meg, selv om det rett og slett blir trist å forlate Sucre. Har rukket å bli skikkelig glad i byen! Marita har informert oss om at det, 1.desember blir adventsfest på casaen, og DET er vi klare for. Det er overhode INGENTING som minne oss om jula her, bortsett fra et par forferdeliglignende ”juletrær” på noen hoteller rundt forbi. Skal bli godt med litt stemning og norske julesanger!!!



For øyeblikket sitter vi en cafe/resturant/bar kalt Florin her i byen. Det er sykt god mat, for sånn 25 kroner per pers! De viser fotballkamp – FC København mot Rubin Kazan. HEIA FCK!! HEIA Ståle Solbakken!


Ellers jobber jeg for å få lastet opp videoene, men det går TREIGT, og som regel henger maskinen seg opp. So ha tolmodighet!
Videoblogg - Bolivia - Nummer 9

video
Videoblogg - Bolivia - Nummer 8 (igjen - det funka vist ikke forje gang!)

video

søndag, november 21, 2010

Goodbye...

Etter mye frustrasjon og mailer med både mor og far, kunne Øyvind Sigerstad konstatere at harddriven min er sakte med sikkert på vei mot DØDEN. Ikke rart jeg har vært på nippet til å kaste maskinen i veggen fordi den har gått så treigt...
Jeg tenkte jeg skulle gi en heads up - jeg blogger så lenge jeg kan (eller gidder), men om jeg plutselig en dag skulle slutte å blogge er det ikke fordi jeg ikke er i livet, men heller at dataen ikke "puster" lengre.

So long!
IDO- FORM.




Førte gangen jeg så denne spiralformede greia med kapsler inni, tror jeg var da jeg skulle på et UngdomsForum i Polen i 9.klasse. Mamma prakka på meg denne ukjente tingen, og jeg, uerfaren traveler som jeg var, tok med glede i mot. Spiralgreia ble med meg på UngdomsForumet i 10.klasse også, på ”Hvite Busser Tur”, ”Ungdomsleir i Lenster”, Utvekslingsår i USA og DTS i Mexico. Jeg fikk aldri bruk for den. Tror jeg hittil i livet mitt har kastet to uåpna IdoFormer fordi de har gått ut på dato. Da jeg dro tilbake for å være stab i Mexico tok jeg den likesågodt ikke med, og droppa den, det gjorde jeg i sommer da jeg var tilbake på visit.

However, en klassekammerat fra studiet, som har bodd et år i Bolivia før, har støtt og stadig nevnt ukoselige historier om mageproblemer (som også innehold et ganske langt sykehusopphold) fra tiden i Bolivia, så før denne turen gikk jeg altså til innkjøp av nok en IdoForm, overbevist om at også denne kom til å bli kastet uåpnet. Ellen og Silje gikk derimot til innkjøp av en litt større boks, med kapsler man skal ta for å forhindre mageproblemer. Jeg er ikke helt typen til å huske å ta sånne tabletter til riktig tid og sånn, så for min del holdt med å ha den med for sikkerhets skyld, og så heller ha innstillingen ”det som skjer, det skjer”.



…og det er akkurat det som skjer. I går ettermiddag, etter en lunsj på en egentlig meget hyggelig pizzarestaurant, på omvisning i et slott like utenfor Sucre, setter Silje seg plutselig ned, helt hvit i ansiktet. Jeg går bort og sier hun kanskje burde sette seg ned litt, så hun går ut og blir der resten av tiden. Det går ikke så mange minuttene før Ellen og jeg også føler at magen kanskje ikke er helt på topp, men vi blir med til omvisningen er ferdig, før vi også går utenfor og setter oss med Silje. Her må vi konstatere at vi kanskje bare må innse at vi er syke. Det er litt hardt… De tre Bolivianerne vi kaller ”våre”, tar ansvar og hjelper oss så godt de kan – Silje blir med hjem til Maricela som bor like ved der bussen stopper, mens Ellen og jeg tror det holder med en hvil og setter oss på en ny buss tilbake til Kjell-Einars flotte hjem. Etter en liten hvil og en god og varm dusj, føler vi oss friske egentlig, og drar ned igjen til byen, der vi spiser før vi møter Silvia og Felipe. Tanken er å dra til kino, Harry Potter til 20 bol (16 kroner), men det ender opp med at jeg henter tingene mine hos Felipe og drar tilbake til Kjell-Einars underetasje. Det er godt med litt norsk standard når man er syk… Jeg tusler bort til sekken min, finner frem til ”medisinlommen”, og drar sørgmodig frem IdoFormen. Jaja, en gang må jo være den første… Både for meg og Ellen var det egentlig ikke så mye som skjedde, det var mer en ekkel følelse av en urolig mage og for min del holdt det med en dotur (bank i bordet)… Silje derimot er på vei ”hjem” hit for å få litt stillhet og ro, og komme seg litt…



Som konklusjon kan man si: ta alltid med IdoForm til Bolivia, men det er ikke sikkert forhåndsregler holder…
Videoblogg - Bolivia - Nummer 8

Videoblogg - Bolivia - Nummer 7

video
Bolivia, Bolivia.




Tiden her går fort. Jeg har en HAUG med diverse videoblogger jeg skal laste opp, og de kommer, de kommer. Jeg må bare få et litt stabilt nett først…



Vi har det bra alle tre, sover, spiser og lever. Har hatt alle tre forlesningene vi skal ha, og nå er det utti felten med oss. Det viser seg å være litt vanskeligere enn først antatt, og jeg har (overraskende nok) har flere halvveis meltdowns over oppgaven vi må skrive. Til tross for at jeg vanligvis pleier å ta sånne ting med ro og tenke at ”det ordner seg”, har jeg nå vært på gråten opptil flere ganger hver dag, fordi det ikke ser ut som at det ordner seg. Vi har ikke så mange dagene igjen i Sucre, og innen den tid skal vi ha gjort unna alt empirisk arbeid, noe jeg tror Gimlekollen tenkte skulle være lett, men som vi merker at ikke er så lett… Vi er prøvekaniner for en ny eksamensform, og det liker jeg slettes ikke, spesielt når det ikke ser ut som at noe går vår vei. Slik som det ser ut nå hadde Bolivia vært et fantastisk land, om jeg ikke måtte skrive oppgave om det. Og det ødelegger jo mye.



Vi har fått utdelt ”hver vår Bolivianer”, tre koselige engelsk studenter som vi henger med og skal sove hos noen netter. De er veldig hyggelige, og vi har det veldig bra sammen, til tross for språk problemer… Jeg er glad Silje er her, for hadde vi bare hatt min spansk hadde ikke samtalene vært så dype for å si det sånn, og missforståelsene sikkert 100 ganger verre. Haha.

Vi har spist mat, gått i byen, fått omvisning i Sucre og sett på turist ting. Blant annet har vi vært i en dinosaurpark. Vi tok en sånn minibuss greie, med et dinosaurhode foran fra plazaen i byen og ut til parken. Det skulle de ha 10bol for Bolivianere og 15 bol for utlendinger for. Ved ankomst i parken betalt vi 15 bol for Bolivianerne og 30 bol for oss ”gringas”. BAH! Urettferdig! Haha. Uansett, idet vi fikk utdelt en lapp vi måtte sette fast på klærne våre som gav oss lov til å ta bilder i parken (10 bol uansett nasjonalitet), merket jeg at de mista meg litt. Da blir det for turistifisert og for lite av det naturlige. Parken viste seg å være helt ok i forhold til den 1 ½ timen vi fikk der, og hovedattraksjonen var noen spor i et fjell. Helt greit at de ikke tok mer for oss Gringas for å si det sånn, og nå kan jeg si at jeg har sett det og… Damen som var guiden vår var midt sagt kvass, og egentlig ganske frekk, så for min del tror jeg det var et høydepunkt i seg selv. Haha.



Ellers har jeg sovet en natt hos Felipe, ”min” bolivianer. Hyggelig å møte familien hans, og litt spesielt å være tilbake i et ”nytt hjem”. Følte det litt som første natten i USA som utvekslingsstudent. Hehe.



Peace out
Videoblogg- Bolivia - nummer 6

video

torsdag, november 18, 2010

Videoblogg - Bolivia - nummer 5

video

tirsdag, november 16, 2010

Sucre – Bolivias Hovedstad.

Da befinner vi oss i Sucre, Bolivia. Jeg sov en natt på Casa Alianza i La Paz, før vi tok en taxi til flyplassen. Flyet var forsinket i 2 ½ time, pga været – på yr.no kunne de melde om 0 med mer nedbør og svar bris…… Da vi kom hit til Sucre, kunne Kjell-Einar, kontakten vår her, fortelle oss at det bare var en mye brukt, dog som regel dårlig, unnskyldning… Flyplassen her i Sucre, er et lite hus med en flystripe, som på mange måter minner meg om flyplassen i verdens navle, Hamar. Eneste unntaket er at flyplassen her ikke har lys, derfor må alle flyene lette og lande før det blir mørkt… Interessant. Det er heller ingen radar eller sånt her, så om det er lavt og tett skydekket er det heller ikke mulig å bruke flyplassen…

På Casaen møtte jeg Marita Haug, og det var dødskoselig! Gleder meg til å dra tilbake igjen, og bli vist rundt i La Paz og El Alto! :)

Vi bor – som jeg tror dere har sett på videoen under, om de funker, på et rom med tre senger, har eget (lite) kjøkken, stue og bad. Det er DIGG. J Stort smil til Kjell-Einar som lar oss bo her. Til byen tar det ca 10 minutter med taxi – noe vi betaler 10 Bolivianos for. Vi har bestemt oss for å si at prisene vi ser på menyer og ting er de det samme som i Norge, selv om det egentlig er litt mindre (10 bol = 8 kroner). Dette er for å hindre oss i å kjøpe så mye… Dessverre hjelper det ikke så mye- alt er sykt billig her. I går satt vi på en kafe, som sikkert ikke var det billigste stedet da det var ganske turistifisert, og for 2 ostekaker, nachochips med salsa og guacomole, lemonade, kaffe og en fruktdrikk betalte vi 75 bol. I dag hadde vi full lunsj, med taco og quesadillas, drikke og kaffe til 102 bol. Det er hyggelig billig. J

Ellers har vi hatt to forelesninger i dag; en om globalisering i Bolivia og en om Sucre og Bolivias historie. Det er SYKT interessant. Da jeg var i Costa Rica skrev jeg et utkast om Bolivias Historie til bruk til eksamen, uten at jeg tror jeg kommer til å bruke den, for den ble veldig lang… det er så mye interessant om dette landet, så mange utfordringer og opp- og nedtur i hverdagen at det er helt sykt. Jeg skal se hvor mye jeg bruker av det jeg skrev, og kopiere det inn her dersom jeg kan… Vil jo ikke gi bort all informasjon heller… haha- neida, men vet sannelig ikke om man har lov til å publisere så mye av eksamen jeg..!? Vil anta at det ikke er så smart…

Sucre er en kjempe by, så langt har jeg bare positive ting å si om stedet. Det er en gammel by, som ble grunnlagt fordi gruveeierne i Potosi trengte en ferieby. Når man går i (de super smale) gatene, er arkitekturen nesten den samme som under kolonitiden. Det går indianere i gatene, og fargerike drakter, vesker, ting og tang, selges overalt! Vi har sett en god del turister, men det er på ingen måte noen veldig turistifisert by, i alle fall ikke som jeg har lagt merke til. Alt forgår i Latin-Amerikansk tempo. Deilig!! Det er gøy å være her, til tross for en forbaska oppgave som jeg enda ikke føler at jeg har fått helt taket på… :/ I morra er det forelesning om mitt tema, og da skal jeg virkelig kommer i gang!!!

Så jeg lever, i beste velgående, og koser meg. Vi har funnet en foreløbige arbeidsfordelig. Silje og Ellen lager mat og dekker bordet, og jeg vasker opp og dreper edderkopper og andre smådyr. De andre to skal få opplæring i sistnevnte etterhvert, og regner med at jeg får min del av kjøkkenopphold også. Kjøkkenet er godt utstyrt, men er så lite at det bare kan være en inne der av gangen, spesielt hvis du åpen kjøleskapet eller stekeovnen. Men det funker helt fint for vår bruk! Annen arbeidsfordeling er dokumentasjon av reisen; Silje tar profesjonelle bilder, jeg tar videoer (og litt bilder) og Ellen tar bilde av ALT. Se: Siljes Blogg og Ellens Blogg.

Ellers drikkes det Cocate, laget av cocablader som da er opprinnelsen til Kokain. Jeg liker ikke te, men dette måtte smakes, og jeg kan fortelle at det minner mest om gress blandet med varmt vann. Jeg er enda ingen fan, men Ellen og Silje har gått til innkjøp av noen teposer, så vi får nok ta noen flere smaksprøver... Det skal iallefall hjelpe mot høydesyke. Dessverre er det ulovlig i alle andre land enn Bolivia, så det blir nok ikke til at vi tar med noen smaksprøver hjem... Haha.


Videoblogg - Bolivia - Nummer 4

video
Videoblogg - Bolivia - nummer 3


video
Videoblogg - Bolivia - nummer 2

video
Videoblogg - Bolivia - nummer 1

video

mandag, november 15, 2010

I stand corrected.

Like etter at jeg skrev det forrige innlegget, så jeg plutselig en nordisk looking dame med to blonde, blåøyde jenter på slep. ”Hmm…”. De hadde med seg en mann og en nyfødt også; og etter å ha sett merket på sekken min – Berghans- synes de vist det var trygt å komme bort og spørre om jeg var norsk. Og det folkens, det er jeg! Det viste seg at de var utsendinger med Misjonalliansen, og hadde vært hjemme på opphold + fødsel i 3 måneder. Vi snakket litt, og jeg fortalte at jeg skulle til Casa Alianza for å sove, og jommen tilbød de seg ikke at jeg kunne sitte på med ”bagasjebilen” til Casaen!!! J Det var skikklig DIGG, og en SÅ velsignelse- jeg kom jo ikke frem til casaen før nærmere 2 på natta, og alt var øde og forlatt. Magne, en annen av utsendingene her, ringte på dørklokka og fikk meg innlosjert på romme til Ellen og Silje! J

Å kjøre igjennom La Paz etter midnatt, var en spennende opplevelse.. Det var som en spøkelsesby. Ingen mennesker. Mørkt i alle vindu. Bare gatelysene virket, og helt ærlig så husene ut som om de var tatt ut av en cowboy film. Crazy. Gatehundene rota rundt i søpla. Merkelige greier….. J

Men: alt er bra, vi er på casaen, og om noen timer setter vi oss på flyet til Sucre!
Først stopp: Peru.

Egentlig er det jo andre – jeg bare har en mellomlanding her. Ute er det mørkt, så ser ingenting, men Peru er sikkert et fint land. Jeg skal se mer av de senere. Hittil har det stort sett bare vist seg av det litt dyre slaget, men noe sier meg at ide men forlater flyplassen til fordel for den virkelige verden, forandrer prisene seg…!? Jeg har betalt $6 dollar for en flaske vann og en liten pose chips, og jommen skulle de ikke har $5 for en kopp kaffe. Den kunne for øvrig mamma lagd bedre på kaffemaskina hjemme – ikke det at mamma lager dårlig kaffe, det gjør hun ikke, men når du betaler MER enn enn stor starbucks vanligvis koster, forventer man noe mer… - så jeg er ikke helt overbevist. Jeg gleder/gruer meg til å se om kaffen smaker likt som i Costa Rica – himmelske kaffebønner, men håpløse kaffe drikker… Ja, jeg vet jeg høres ut som en hvit gringo nå, og det er litt det jeg prøver på… For jeg er helt hvit gringo her, mutters alene. På flyturen på 3,5 time fra San Jose til Lima, er jeg ganske sikker på all informasjon som ble sagt på engelsk var rettet mot meg. Det var en opplevelse i seg selv å være ”alene” på flyet – latinamerikanere er noget mer høylytte enn en gjennomsnitts nordmann, og det var en komedie som ble vist på fellesskjermene… Helt ærlig – det var som å være på kino… Alle lo av det samme, på samme tid – HØYT, og selv med ørepropper i øra klarte jeg ikke å sove. Vi får se hvordan jeg tar høyden etterpå, når jeg kommer frem til La Paz.

søndag, november 14, 2010

Costa Rica in a nutshell.

Da var mine dager i Costa Rica ved veis ende… Det har vært rart å være tilbake, basen har flyttet til et nytt sted, så alt det ”gode gamle” var vekk. Mange av folka har dratt, eller på skoler andre steder i verden, og det var mildt sagt MANGE nye ansikter… Så det var rart, men godt.

For det meste har jeg hengt rundt, og sakte men sikkert blitt mer og mer vant til Ticokultur igjen. Det er nesten alltid en overgang, og selv om jeg har bodd her før, vet hvordan det er, så er det rett og slett veldig annerledes å kjenne det ”på kroppen”. Tidsbegrepet her er så SYKT annerledes enn i Norge, ”manana, manana” blir brukt HELE tiden, folk er sykt på og hyggelige, samtidig som du må være så døla forsiktig med måten du opptrer, snakker eller gir folk oppmerksomhet på. Det er mye å tenke på… Det som kanskje er det rareste er det når du vet at du egentlig vet det, men likevel irriterer det deg… Som på onsdag, da jeg ventet fra 10 til 16 på at noe skulle skje.. Planene var klare, vi skulle til den gamle basen, spise middag ute og henge og oppleve. I 6 timer gikk jeg rundt på basen, men en skulle det, en skulle det og da den første var ferdig med matlaging, skulle den tredje klippe håret. Til slutt ente det jo opp med at vi ikke dro, noe som egentlig ikke er så veldig overraskende, det er bare sånn det er. Og jeg vet det. Likevel irriterte det meg noe helt skrekkelig, og uansett hvor mye jeg sa til meg selv ”dette vet jeg jo, det er sånn det er, det går bra”, klarte jeg aldri å overbevise meg selv. Rare greier… Kultursjokk med andre ord. Det kommer sikkert til å bli noen flere i løpet av den neste måneden, men det får gå! J Det er en del av opplevelsen – og SÅ verdt det!!

Dere lurer sikkert på hvorfor jeg er så keen på å dra tilbake til den gamle basen. Vel, jeg er en sånn person som gjerne vi se gamle ting igjen, i gjenoppleve gamle minner osv. På en tur som denne blir det av og til litt problematisk, for det blir ofte til at man gjør det man kjenner, og ikke prøver noe nytt… Vel, i alle fall, etter onsdagens krise-vente-dag, da vi ente opp med å ikke dra, tok jeg saken i egne hender, sto opp tidlig torsdag morgen, og tok bussene frem og tilbake. Det tar så SYKT lang tid. Trafikken her er helt krise. Men jeg hadde jo ikke noe hastverk. Fikk unnagjort Pequeno Mundo, en alt mulig butikk som er BILLIG, og gikk så litt rundt i nabolaget ved den gamle basen. Høydepunktet skulle jo være stoppet ved det 24 timers åpne bakeriet, og kjøpe kanel-brød som er saiko godt!!! Men da jeg kom dit hadde de ikke mer igjen!!!!! KRISE. Har riktignok fått tatt meg en tur til til området- da ene og alene for kanelbrødets skyld- så har fått smake det igjen. J

Onsdag kveld kom det to stykker til basen, fra Kona. De ledet et outreach team i mellom amerika, men nå skulle studentene har en ”lede for seg selv tid”, så lederne dro tidligere til Costa Rica enn de andre. Jeg møtte de først på torsdag, men de var skikkelig hyggelige. Som regel når man møter UIOere, spesielt fra en base som Kona, har man NOEN felles venner, bekjente eller bekjentes venner. Denne gangen var det annerledes. De to lederne, Elizabeth og Kurt, tok DTSene sine i januar, så jeg hadde ingen jeg kunne komme på som de kanskje viste. Samtidig hadde jeg så lyst til å spørre dem om noen som var stab der for 3-4 år siden, men ”gadd” liksom ikke… Helt til i går forriegårs kveld, da vi gikk tur i nabolaget, og Elizabeth pratet om en konferanse hun hadde vært på i Montana. Ut av det blå spurte jeg henne om de som hadde vært stab i Kona for 3-4 år siden, og jommen kjente hu dem ikke. Hennes bror, Andrew, startet Awaken (bl.a. den konferansen hun snakket om som hadde vært i Montana), sammen med blant andre Michael Brown- Erikas bror.
Verden er liten.

I går kveld var skikkelig hyggelig. Egentlig skulle Ingrid (ja, hu en norsk, og kul, og fra like utenfor Bergen), Amanda,  Val, Chove, Pablo og jeg se film, men i stedet ente vi opp med å ha lovsang og henge i ”the prayer room” til klokken 3 i natt. Jeg sto opp klokken 8 for å spise, så vi kan jo si at det var en kort natt. Men det var SÅ koselig. Jeg tror det jeg savner mest med YWAM er det å ha venner rundt seg hele tiden, ha mulighet til å alltid henge, og det at det nesten hver dag er noen som tar fram gitaren og spiller. Det er DIGG.
I går dro vi også på et kjøpesenter, Amanda, Val, Elizabeth, Ingrid og jeg. Video kommer!! Ingrid og Amanda bestemte seg for å ha moteshow i Zahra butikken, og selv om jeg viste at vi sikkert ikke hadde lov, filmet vi og tok bilder. Plutselig kommer det ei butikkdame bort til meg å sier ”Disculpa Senorita, no puede tomar photos o videos aqui en la tienda!”. (Unnskyld frøken, men dere kan ikke ta bilder eller filme i butikker). Hun var ganske snill når hun sa det, og vi hørte jo etter, men Val var helt fra seg etterpå, for hun hadde vist snakket om oss til alle over walkitalkien. Haha. Elizabeth kjøpte en t- skjorte, så vi gjorde opp for oss.. J

Nå bærer det av gårde til La Paz, Bolivia, der jeg skal sove i Casa Alianza i en natt, før vi i morra setter oss på flyet til Sucre, litt lenger sør i Bolivia. Med oss, mener jeg meg selv, Ellen og Silje, de to jeg skal reise sammen med den neste måneden. J Blir bra å være flere nordmenn sammen! De sitter for øvrig begge to i La Paz akkurat nå, og venter på meg. Foreløpig har de ikke merket noe til høydesyken, så jeg satser på at det går bra… J Oppskriften er vist å ta alt med ro (noe som uansett er ganske vanlig i Latin Amerika……), være uthvilt (der scorer jeg ganske lavt for øyeblikket, men skal prøve å få tatt en blund på flyet), og drikker sukkerholdig drikke. Arizona here i come!!!! (det er en drikk, for dere som ikke viste det. Da slipper man sånne missforståelser ang hvor jeg skal….). 



Costa Rica i Bilder: 
















Siste dager...

Jommen gikk ikke denne uken fort også.... Siste kveld er kommet, så innlegget blir kort, så jeg kan komme meg ned til de andre å henge litt før jeg drar i morra... :) Flyet går ikke før 15:40, men jeg skal være med ut på noe skater ministry i morra tidlig, for da er det lettere å komme seg til flyplassen... visstnok.. :)
Når jeg kommer frem til Bolivia skal jeg gi en skikkelig oppdatering med bilder og det hele - men nå skal jeg bare kose meg i Ticaland, uten å tenke på bloggen.. :)

onsdag, november 10, 2010

video

video
Costa Rica så langt :

-Multiplaza del este 2 ganger; kino og gratis internett. Prisene på klær, mat og ting og tang er fremdeles høyt, og en god shoppingstopper er også "gidder jeg virkelig å bære dette med meg i 1 1/2 måned til?".
-AM/PM, nærmeste (overprist) kiosk. Her kjøper vi alt fra vann og brød til shampoo og middagsmat. Første kvelden gikk Amanda, Chove, Pablo og jeg hit, før vi hadde piknikk i en park like ved.
-Mye henging på basen, ganske uten mål og mening. Det er godt å bare være, men eksamensoppgaven henger over meg som en mørk, stor skygge. I dag har jeg satt med ned å starta... Vi får se hvordan det går utover dagen...
-Intervju av en taxi sjåfør (video kommer), som ente med at han sa at han var gift noen ganger, men ikke når han hadde bilen sin full av vakre kvinner som oss... Amanda snakket etterpå med hans fulle venn i Heredia på telefonen, om gjerne ville ha en plass i taxien også... Vi sa nei.
-Cafe Kai med Amanda, der hun skulle ha stilletid og jeg skulle jobb med eksamen. Enten opp med nesten 2 timer dyp samtale, men det var godt...

Ellers er jeg super jetlaged noe som var litt overraskende, da jeg nesten ikke merket til i sommer med 9-timers-forskjell-California. Rundt 8 er jeg klar for sengen, og det blir tidlige morgener... Første: klokken 5, andre: lys våken klokken 4, men fikk sove igjen, i dag: klokken 6.
Planen for dagen er å gå downtown med Ingrid, og så stikke bort til den gamle basen, før family night og så kino eller noe. Akkurat downtown har nå vært en plan i 3 dager alt, og det har jo enda ikke skjedd, så her er man fleksible. :) Koser meg med det, jeg har ikke SÅ mye å ta meg til uansett... Bortsett fra den store stygge skyggen som alltid forfølger meg......

mandag, november 08, 2010

Første stopp - San Jose, Costa Rica!!

Etter vel 22 timer på reisefot, kom jeg endelig fram til San Jose, sent i går kveld. Kjørte med Continental (Oslo- New York- San Jose), og de får STORT pluss i boken for over 40 filmer å velge fra (+ TV-serier, spill osv), men et minus fordi de spilte julesanger. Turen gikk fint, dog ganske sakte, og jeg er glad jeg slipper ta ta hjemreisen alene også; da er jo Ane med meg!!

I San Jose ble jeg møtt av 4 flotte mennesker; Tony som er DTS lederen her, som var i Mexico da jeg var på DTS og som var her i Costa Rica da jeg var stab, Chove min gode venn fra tiden som stab her, Amanda, ei av de jeg hang mye med i Mexico og som også var stab på DTS`n min, og som nå tar en FCD her på basen, og Brittany som jeg aldri har møtt før. Skikkelig hyggelig!!
Ellers er det mye som har forandret seg, basen har flyttet, folk har dratt og nye har kommet til. Jeg ELSKER den nye basen, den er SYKT random, med trapper og rom og nivåer i ett sett.
I går kveld var Pablo, Chove, Amanda og jeg på AM/PM og kjøpte mat, spiste i en park og la oss rundt 12. I dag morres voknet jeg klokken 5 (jetlag, just saying), dusja i en meget lunken dusj, spiste frokost, hang, var på morgenmøtet og så har jeg stort sett bare vært med Ingrid, ei norsk jente som er stab her, og Val som tok DTS da jeg var stab, og som er stab her nå. Vi har delt ut melkesjokolade, delt historier, og kost oss. :)

Det er godt å være tilbake, selv om det på mange måter egentlig er helt nytt. Jeg må orientere meg hele tiden, vet ikke hvor tingene ligger, men regner med å oppsøke de "kjente" plassene iløpet av uken. Down Town og Multiplaza del este er iallefall på listen. :)

Det var dagens oppdatering!! Jeg kan jo også fortelle at jeg la igjen kabelen til kameraet på badet hjemme på Hamar, og i stedet tok jeg med meg mammas Ipod lader, så det kan hende det blir langt mellom bildene... Jeg skal se hva jeg får til!!

Have a good one!

onsdag, november 03, 2010

HURRAAA, jeg er…… gammel!?

Hele livet har jeg tenkt på at den perfekte alder er 21. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det er det at da er man liksom ikke ungdom, men heller ikke gammel. Man er ung gammel liksom.
Så i dag er altså milepælen. Jeg fyller 22. Det kvalifiserer meg til å være ”litt eldre enn ung gammel”.

Jeg sier ikke at livet mitt er over, eller tenker tilbake på ”de gode gamle dager” da jeg var 21. Jeg sier bare at nå er jeg liksom voksen. Inni meg er jeg jo ikke så forandra, og det er innsiden som teller, det må jeg bare ha sagt, men tallet 22 taler for seg selv. Nå kan jeg ikke lenger tenke at ”nå må jeg vokse opp og ta ansvar”. Jeg må tenke ”Nå er jeg voksen og må ta ansvar”. I dag, under bursdagsfrokosten jeg hadde med Ellen og Koubang, satt vi å mimra om barndommens barne-TV program. Bowler og søppelsortering, Braceface, Sesam Stasjon, Fraglene (som jeg personlig fremdeles er redd for, til tross for mine 22 år), mumidalen og heksen sabrina var bare noen av tingene som ble tatt opp. Koubang kunne fortelle at hun hadde vært redd for Erling i ”Erling og Bernt”, Ellen (som alle andre) var redd for Hufsa, mens jeg (i tillegg til Fraglene) fremdeles har et anstrengt forhold til Kakemonsteret, og ikke minst sangen ”den uheldige mann”, som jeg fremdeles ikke klarer å høre på. Jeg er kommet til det punktet i livet der jeg kan si ”for 20 år siden…”, snakke om hva man fikk for 50 øre, og hvordan den teknologiske utviklingen har vært og hva den fører med seg.

Shit- jeg er gammel!!

Sånn annet enn det har jeg ryddet rommet og pakket, svart på meldinger og telefoner, og nå sitter jeg på bussen på vei til Oslo. Snakk om 5 bortkasta bursdagstimer!! Jaja, men da får dere i alle fall en oppdatering!
Ellers vil jeg nevne at jeg STOLT har fått mitt eget blogg innlegg på bloggen til Sophie, der hun gir meg kreds for å vinne ”Årets Ildsjel” prisen av AFS Norge. DET er gest jeg setter stor pris på, men det er sannelig kult å bli få et helt blogginnlegg dedikert til seg selv også. Sophie burde også vært tildelt en pris som ildsjel, for det er hun virkelig, og dessuten er hun fantastisk og en god venn. I tillegg til alt dette (og mange andre ting) kommenterer hun på bloggen min, og DET setter jeg i alle fall pris på!! LES bloggen hennes, hun er smart og ærlig og har et liv. Godt for hu!!

Da skal jeg takke for meg for denne gang, men Ill be back. Sikkert før dere vet ord av det – for nå er det faktisk bare 4 dager til jeg drar til Costa Rica!

-Marty