Sykehusbesøk og Machu Picchu
- You gotta love Cuzco
Vel fremme i Cuzco var det bare å krype til korset - magen var ikke helt som den skulle... Vi ble jo syke i Sucre, men var egentlig fine igjen. ...til vi kom til La Paz... Men det var jo bare å forvente. Det kom ikke som en overraskelse på noen av oss egentlig, men det er jo aldri gøy. Heldigvis har vi aldri vært syke i den forstand, bare vært avhengi av en do i en nogen lunde nærhet... I Puno var vi så kort at vi ikke orka gjøre noe med saken, men Cuzco skulle vi jo være i i en uke. Så Marty ringte Europeiske som oppgav et "godkjent" sykehus, og så satte alle 3 seg i en taxi. I utgangspunktet var det Marty som var keen på å få statusen sjekke ut, mens Ellen var med på tanken og Silje så på det som bortkasta penger. Men ved ankomst sykehuset slengte alle seg på... Vi får det jo igjen på forsikringa...
Etter å ha registret oss fikk vi en lapp med navnene våre på. Så satte vi oss på venteverelse som besto av 3 stoler på en gang. Der satt vi og koste oss i noen timer. Først kom det en sykepleier bort, som målte tempen med en gammeldags tempen måler (ala den bestemor har, som jeg husker fra øreverkbarnedommen.), blodtrykke med en gammeldags blodtrykkemåler og så sjekka pulsen ved hjelp av våres håndledd og hennes klokke. Interessant. Så skjedde det egenlig ikke så veldig mye mer på en god stund. Det gikk i latinamerikansk stil der det titt og ofte kom noen bort og sa "cinco minutos mas" - fem minuttet til - men vi trodde jo aldri på det, så det var jo greit. Da legen endelig kom viste han seg imidlertid fra sin positive side og slo til meg strålende engelsk og full forståelse. Ikke dårlig! Vi var inne hos han i ca 5 min før han sendte oss videre til labben for blodprøve. Det var også et ønske om bæsjeprøve... Vi var ikke helt med på tanken, spess ikke da det ble forklart at de egentlig ikke trengte det, dersom de fant noe på blodprøva... Hehe. Etter vel en time venting ble vi diagnosert med "mild bakterie infeksjon" og utstyrt med 3 forskjellige piller før vi ble sendt på dør med privat nummeret til legen. Han skulle vi ringe etter 5 dager og si om vi var bedre eller ikke. :) Vi har alle blitt bedre, og regner med å komme hele og friske hjem! :)
Så hadde vi noen skrivedager og bydager i Cuzco. Oppgaven begynner å ta form, selv om det har vært mye arbeid og mye som gjenstår. Pust og pes.
Vi bestemt oss for å ta Machu Picchu på 2 dager. I utgangspunktet tenkte vi å ta en "mini-inka-trail" tur (det er ikke det offesielle navnet). En dag med gåing, og en dag i selve Machu Picchu. Men ettersom de skulle ha over 350 dollar for det, droppa vi det. Tanken gikk så over på å "gjøre alt selv", men vi fant etterhvert ut at det var like så billig å bestille igjen en turopratør. Valget falt på "Trudy" midt på plazaen i Cuzco. Det heter seg at "jo nærmere plazaen jo dyrere", men det er lavsesong og alle gav oss egentlig den samme prisen... 160 dollar. Trudy viste seg imidlertid å være uvanlig hyggelig. Med på kjøpe (altså gratis) fikk vi en buss tur i "the sacred valley" på vei mot Machu Picchu. Turistifisert men helt grei. Ville nok ikke betalt noe ekstra for det, men det var jo gøy å oppleve litt. Så tok vi toget fra Quillabamba til Aguas Calientes der vi skulle sove. AC hadde ikke noe særlig å by på annet enn noen varme kilder og en gågate (love gågater) med innpåslitne selgere som var desperate pga lavsesong. Hostellet vi bodde på var helt ok, varmt vann i dusjen var et pluss. Vi gikk tidlig til sengs, selv om guiden var nesten 2 timer for sen for møtet vårt. Vi skulle nemlig tidlig opp...
Med tidlig mener jeg TIDLIG. 3:30 sto vekkerklokka på, og klokken 04:00 møtte vi våre nye, tyske venner vi fikk dagen før. Sammen skulle vi gå opp til Machu Picchu for å få med oss soloppgangen. Jeg hadde hørt det skulle være en litt utfordrende tur, på ca 1 time. Men det får da være grenser!!! Vi kom bort til porten til nasjonalparken, og måtte vente der i noen minutter før de åpna... Vi måtte vente 10 min eller noe, mens et par italienere vi møtte senere på dagen hadde tenkt de skulle starte enda litt før de andre, og ente opp med å måtte sitte ved porten i nesten 1 time før de åpna.... Så var det bare å spurte opp til MP for å få med seg soloppgangen. Jeg tror ingen egentlig rakk det. Ikke bare var det overskyet, som jo gjør det vanskelig å se så mye, det var også langt!! Masse gamle trapper med trinn i forskjellige høyder og lengder, og tyyynn luft. Det er helt sykt. Jeg trodde man ble vant til høyden i løpet av et par dager, max en uke. Men det gjør man ikke. Man klarer seg helt bra liksom. Frem til man skal gjøre noe fysisk... Så vi klatret og slet oss oppover trappen, og kom oss da opp, uten å kunne si at vi kunne se noe av den soloppgangen... Positive er at vi kunne skryte til de som ikke hadde gått opp at vi hadde gjort det, og klage med de som hadde gått opp med oss om hvor langt og uutholdelig det var. Så da var vi jo med en gang en del av gjengen... :) En annen positiv ting er at dagen ble SYKT lang. Vi var jo på MP i 6:30 tiden, og hadde tid til å gå å ta noen bilder av stedet før den guidede turen vår, og plassen ble for fylt opp av mennesker...
Machu Picchu i seg selv var flott, og jeg er ganske sikkert på at, om det ikke hadde vært regntid og overskyet, hadde soloppgangen vært flott også. Vi fikk en guidet tur igjennom ruinene, som endte opp ved inngangen til Huynu Picchu, et fjell ved siden av MP med utsikt over ruinen. Macchu Picchu er egentlig fjellet ved siden av ruinene, som har et annet offesielt navn, men jeg kaller bare alt Machu Picchu tror jeg, hvis ikke blir det fort komplisert... Etter klatreturen opp til MP tidligere på dagen var jeg SYKT skrepisk til å klatre dette fjellet, som jeg hadde hørt var verre, med smal sti og bratte skråninger. Dødsveien 2. Men.... Vi var jo der. Og en gjeng australske gutten, en caliboy, to italienere, en hollender og stemningen i køen gjorde det til at vi begynte klatreturen, Ellen og jeg. Silje kom etter. Hver dag er det bare 400 mennesker som får klatre fjellet, men det er jo lavsesong, so no stress. Like etter at Ellen og jeg begynte å klatre oppover begynte det å regne. Nedtur.... Og- vi hadde regnfrakken til Silje i sekken vår. Men; vi snudde ikke. Det er i noen tilfeller "det er ingen skam å snu" ikke gir noen mening. Dette var et av dem... Vi kavet oss oppover, til dels utslitte, til del oppgitte og iallefall våte - for det er bare å konstatere at allværsjakken min IKKE er regntett... I tillegg var vi noe motløse - det var fremdeles overskyet. Vel fremme på toppen var vi i kjempe humør begge to. Tenk at vi greide det! Egentlig var ikke turen så sykt hard, men mye av kreftene var alt brukt opp på morgen økten. Utsikten var fin, vi så... skyer... Skuffende! Det var nesten som å stå på verden ende. Ingenting å se men hvitt... Det er noen ruiner og sånt oppå der, så vi bestemte oss for å klatre litt høyere opp for å "se" før vi gikk ned. Vi snudde ryggen til, men plustelig ropte ei jente, som boksavelig talt satt klint oppi noen steiner i ly for vind og regn "There it is!! LOOK LOOK LOOK!!!". Seff snudde vi oss, og i ca 30 sekunder kunne vi se Machu Picchu langt der nede. Det var faktisk utrolig. Helt utrolig. Og verdt hele turen. Jenta som hadde ropt ut hadde sittet der i over 1 time og ventet, så det vi jo bare flaks at vi fikk se det. Tok ikke noen bilder,desverre, for det regnet fremdeles... Vi gikk litt mer rundt oppå fjellet, før vi gikk nedover, noe som på mange måter var skumlere enn å gå oppover. Plutselig måtte du se ned hele tiden, der var bratt og kaldt... Halvveis nede møtte vi Silje og tyskerne. Vi forsatte nedover og ut av parken, kaldt og våte, men godt fornøyde. I resturanten utenfor, der de skal ha 200 % av normale priser, ventet vi på Silje, og så tok vi bussen ned igjen til Aguas Calientes. Hot Springs sto på menyen, og etter det spiste Marty ekte peruviansk mat - Marsvin! Ellen var heller grossed out, spess da vi påpekte at dette "helt sikkert" var Marvins fetter. Marvin var marsvinet Ellens søster hadde da de var små. Haha.
I motsettning til våre (nyannskaffede) venner, hadde vi en ekstra natt i AC, og det var veldig deilig. I stede for å sitte våre og kalde på toget i 1 1/2 og så 1 1/2 time på buss til Cuzco, kunne vi gå tilbake på hotellet, gå til de varme kildene, dusje, gå ut og spise og HVILE. Det var digg!!
Etter MP har vi hatt 1 1/2 dag til i Cuzco, hvor lommeboka har fått kjørt seg godt, de siste alpakka tingene har blitt kjøpt inn og sekkene står nå ferdig pakket, og veldig, veldig fulle, ved siden av sengene våre. I morgen tidlig setter Silje nesen til Argentina, Ellen til Lima og jeg skal møte Ane på flyplassen i San Jose, Costa Rica, før vi senere stikker en tur til stranden i Panama. Digg digg. Rart at turen er over alt nå, det har gått for, samtidlig sakte, og SYKT mye har skjedd... Snart er det tilbake til kalde vinternorge, jul og gimlekollens rutinemessige hverdag...
So long
tirsdag, desember 14, 2010
onsdag, desember 08, 2010
Titikakasjøen og nok en busstur…
Puno var en flott by - for 2 dager! Jeg tror nok vi kunne vært der lengre også, og sikkert fått med oss mye mer; visstnok er det et museum med mumier og stæsj der, men det droppa vi. Vi ankom forholdsvis sent fra La Paz, og brukte kvelden til å spise Peruviask kylling, som er kjent og veldig, veldig godt. Så gikk vi litt i gågata i byen. Jeg var skikkelig overexcited for gågata, for i Latin Amerika er det så mange biler og mennesker så man blir helt sliten av å gå i byen… Da er liksom det eneste alternative å sette seg ned på plazaen eller på en kafe og se… Hvis ikke går man helt i spinn! Uansett; Puno hadde en gågate! Digg! Den var riktignok brutt opp med noen trafikkerte veier her og der, men det gikk. Den viste seg imidlertid å ikke være lenger enn fra triangelen til torghjørnet (vi snakker Hamar-språk) og full av turist sjapper… Derfor: grei for 2 kvelder. Vi gikk også opp på toppen av lite fjell, til et utkikkspungt som også hadde en statue av den først inka. Det var… helt greit… Ble en tidlig natt, for det hadde vært en tidlig morgen… Og flere tidlige morgener skulle det bli…
Søndag sto vi opp i 6-tiden, pakket sakene våre, satte de på oppbevaring, spiste frokost, og så dro vi av gårde til havnen. Der skulle vi ta en speedboat ut til noen sivøyer og så to øyer til. På den ene skulle vi overnatte. Min venn Adrienne fra Mexico (eller, hun er fra USA men møtte hu i Mexico) har bodd to år i Cuzco, Peru, så jeg hadde forhørt meg litt med henne ang ting å gjøre. Hun hadde gitt meg fulle instruksjoner om hvem jeg skulle besøke når vi kom til Armani øya - den øya vi skulle sove på. Så jeg hadde gitt KLAR beskjed til resieguiden vår om hvor vi skulle, og SEFF var han i “yes yes yes thais ok yes yes yes” humøret som latinamerikanere til vanlig er… Uansett; vi satte oss på båten, ventet vil 1 time eller noe på noen andre som også skulle være med og tok båten ut til sivøyene. Den gikk i kanskje 10 knop. Kanskje. Det tok oss 20 minutter ut til øyene, som man nesten kan se fra land.. Blah. Uansett; sivøyene er ca 50-60 øyer lagd av siv, som det bok folk på! Vi fikk full forklaring av hvordan man lagde øyene osv, men jeg skal bare gjengi kort versjonen her… Fordi noen folk ikke ville være med på hele inkarike opplegget, bygde de båter av siv som de bodde og levde på (det var her Thor Heyerdahl fikk tanken om Kon Tiki… Det ble påpekt av guiden vår, som med en gang han fant ut at vi var norsk kom bort til oss med en Thor Heyerdahl bok…). Etter hvert ble man litt lei av i seile hele tiden, og ankret båtene. Nå er det øyer av siv, altså “flate siv plater” som er ankret til bunnen av sjøen. Man lager først noen små øyer, og så, når man blir godvenn med noen andre, fester man den ene sivøyen til den andre. Kult. Øyene er over 2 meter tykke, men når man går på de er det nesten som man tråkker igjennom. Jeg var litt skeptisk til å drive å hoppe på de og sånn, men det ser jo ut som at det går bra… ALT er laget av siv! Husene, alt!! Hver øy har et varselstårn i tilfelle brann osv.
Tja, etter vel 45 minutter på en sånn øy, fikk vi som skulle videre til de andre øyene beskjed om å komme oss i båten igjen, for vi skulle bytte båt. Flinke nordmenn som vi er gikk jo vi rett i båten, og ble sittende der i vel 30 minutter før det kom noen andre inn… Da hadde de vært på den lokale (overprisa) butikken og kjøpt seg mat, kakao (det var shitkaldt og det var så SYKT fristende) osv. Vi “flinke” nordmenn ble sittende litt støkk i det, for de viste seg fort at det var lenge til neste måltid… Midt utpå sjøen der møtte vi en annen båt, og så var det bare å hoppe fra den ene båten til den andre… Ikke akkurat Norsk sikkerhet, men det funka. Jeg var jo nå skråsikker på at vi kom på en speedbåt, men ved første øyekast kunne jeg konstatere at det var en noenlunde samme type båt…
I noe jeg og Ellen ankom var noe mellom 15 og 20 knop kjørte vi mot den neste øya… Det tok drøye 2 timer, og det virker ikke som at øya kom noe nærmere for å si det sånn… Turen over sjøen skal være så fantastisk vakkert, og det samme skal solnedgangen og stjernehimmelen på øyene være. Dessverre hadde værgudene bestemt at vi ikke skulle oppleve det, for det var overskyet og regn… Båtturen var jo litt gøy da det var masse morsomme bølger, men det var så sykt kaldt ute + at det var regnskurer, så man kunne ikke sitte ute å nyte det… Og i 2 timer… Vel, det var litt vel lenge… Ved ankomst Amanti (usikker på stavemåten) øya, ble vi tildelt versfamilier. Plutselig var den en familie som ville bytte (ei dama med småbarn) og da sier gudien, “Ok, dere tre jentene der, dere kan bli med i stedet!”. Jeg bare “HEY watt a sec!! Vi har jo en egen familie som var har spurt etter!”. Guiden bare så på meg og sa “Åja, men vi er ikke på den siden av øya i det hele tatt skjønner du, så der går ikke”. BAH!!!! TYPISK! Når alle er sånn “yes yes yes” kan du banne på at det er noe feil… Så vi ente jo opp med denne familien, som tok imot oss som alle andre turister, sammen med en kar fra Honduras. Kult.
Å bo hos vertsfamilier var ikke helt som jeg hadde trodd. Vi fikk vårt eget rom, familien spiste for seg selv, og så kom vi etterpå og fikk servert mat… Jeg fikk aldri hilse på mer enn 3 familie medlemmer, som egentlig ikke spurte oss om noe mer enn litt da de ville ha oss til å kjøpe håndverk i kraftige regnbuefarger. Det var tydeligvis vant med turister og gadd ikke engasjere seg for mye.
På ettermiddagen gikk vi tur opp til det høyeste punktet på øya, der vi egentlig skulle se solnedgangen… Men det var jo overskyet, så vi kunne ikke se noe, så da gikk vi ned igjen. Høydepunktet vi på kvelden da vi ble kledd opp i de lokales klesdrakter og dro på “the local disko”. På vei dit, utkledd i noe som ligner litt på en bunad, kom jeg på at de ikke har elektrisitet på øya… “hvordan i huleste skal vi ha en disko når det ikke er strøm?!”. Vel, ved ankomst så vi bandet vårt, 4 gutter i alderen 12 til 16, på tromme, gitar og panfløyte. I løpet av 1 ½ time spilte de vel 4 sanger. Mellom hver sang lo og tøyset de seg i mellom og “øvde” på sangene. Sykt chill. Vi danse litt i noe alla en ringdans, men jeg tok ikke helt stegene… Det var forsovet heller ingen som ville være oss stegene (igjen, alt for vant med turister), så det ble til at vi gikk i ring og svingte på hoftene…
Neste dag sto vi opp tidlig (igjen), spiste frokost og gikk ned til havnen. Det var halvparten av de som hadde vært med på turen alt dratt, da de enten bare skulle være med på 2 øyer eller hadde fått høydesyke… Så det ble god plass på båten… Denne dagen var det strålende sol og varmt og godt, så vi satte oss på taket. Et par + faren dems fra Holland kunne fortelle at det hadde vært stjerneklart i halv 3 tiden på natta, da faren skulle ut på do… Silje angret da ganske på at hun ikke hadde fulgt instinktene og tatt doturen hun og, men… Det er ikke elektrisitet på øya, og doen er utenfor i et uthus… + at man må skylle ned med en bøtte (noe jeg tydeligvis har talent for og som regel klarer på første forsøk nå!). Stjernehimmelen var mist det vakreste han hadde sett i hele sitt liv (og har var ganske gammel). BÆSJ. Haha.
Så dro vi altså til den siste øye Taquille, der gikk en tur og spiste middag før vi dro innover igjen til Puno. Nesten 3 timer på taket til en båt på 3800 meters høyde og med solfaktor 10 har vist seg å gi kun en mild form for solbrenthet på armene. Og et stygt klokkeskille. Kanskje jeg kan bli brun etter hvert!?
Turen var fin altså; men jeg ville aldri gjort det igjen. Vi dro ut dit for “å se på menneskene”, noe som blir helt feil for meg. De ble som objekter og ikke mennesker. Da vi var på Taquille øya stoppen guiden vår en mann på veien, samler alle sammen, og begynner å forklare klesdrakten ved å løfte på “nissehua”, peke på belte, be mannen snu seg rundt osv. Det var helt ærlig som et objekt vi skulle studere, ikke som en man i det hele tatt! Og dessverre virker det som at de er så vant med det at de ikke merke det selv engang! Men måten det blir vist frem og forklart på, fører til et syn der vi er “over” dem. Håpløst.
Ved ankomst Puno ble vi enige med to amerikanske jenter om å spise middag med dem, så etter er lur og dusj, møttes vi i gågata og gikk tilbake på restauranten vi hadde vært på før. Denne gangen ble det alpakka. Det var veldig annerledes enn lama… Blitt mer biffsmak… Bare uten så mye smak…
Tirsdag sto vi tidlig opp (igjen), og dro til buss stasjonen der vi hadde bestilt tur på guidebussen. Igjen hadde vi blitt lurt, selv om jeg hadde spurt 5-6 ganger om hva som var inkludert og hva som ikke var det, så vi måtte punge ut med 22 nye sol på bussen for inngangsbilletter til stoppestedene våre. Vi stoppet på 5 steder; et museum med statuer fra før kristelig tid, det høyeste punktet på turen (der Silje og Ellen fikk tatt bilder med en alpakka mens jeg var fult opptatt med prutingen på en alpakka jakke), en lunsj (der silje og ellen igjen fikk et bilde med en alpakka, denne gang et 5 dager gammelt lam. Jeg hoppa over bilde men så den nå…), en gammel ruin av et inkatempel (som hadde mye spirituelt rundt seg, mener nå jeg) og en kirke det alt er lagd av gull (det er så mye at det ikke er fint engang!). Det var helt ok, selv om vi var så trøtte at vi kanskje hadde hatt mer nytte av direkte bussen…! Men; da har vi jo sett dette og. Ved ankomst Cuzco måtte jeg igjen bruke pruteferdighetene mine og fikk skaffet oss en taxi som skulle ta oss til the meetinplace cafe. Dessverre fant en guide oss også, så han satte seg i bilen med oss, og gikk av på samme sted som oss… Han hadde ikke noe tro på meg når jeg sa vi hadde friends. Han bare “But what hostel???” , og jeg tilbake “WE HAVE FRIENDS!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!” i en litt amper tone. Ved avlastning på Plaza San Blas sto han over oss og fortalte at han hadde billige hostel vi kunne bo i. Det var nok ikke helt tiden å drive å mase på oss, Ellen og jeg var sulten, jeg også drit lei fyren og sykt amper, og Silje var dårlig og satt på plazaen og sydde både i posen og utenfor. Jeg tok med meg de to sekkene og gikk bort til skiltet med meeting place cafe, ringte på, ei jente ved navn Carrie åpent opp, og tok vennlig i mot oss. Satte fra meg mine ting, og gikk så tilbake til de andre for å hente litt mer. På veien bort møter jeg denne fryktelige master guiden, med sekken til Silje og posen til Ellen. Han skulle bære det bort for oss. Jeg gikk bort til de andre og tok med meg litt til, men møter Siljes skrekkfylte ansikter som roper “han bare tok sekken min og begynte å gå!! Stopp han!!”, før hun spyr engang til. Heldigvis hadde han ikke onde hensikter, og gikk til døra til Carrie og slapp det av det. Her begynte han å diskutere med Carrie om dette egentlig var et hostel eller ikke, og det endte opp med at vi alle kom helskinnet inn igjennom døren også smelte den igjen i ansikte hans i det han ba om 1 sol for å ha hjulpet oss. Det var ikke det at 1 sol er så mye, heller da at vi overhode ikke ba om noe hjelp og han gjorde egentlig bare vondt verre…
The Meetingplace Cafe er en del av misjonen Adrienne jobbet for når hun var her, og det var hun som tipset oss om å bo her. Det er kafe i under etasjen som er åpen fra 8:30-14:00, og oppe er det noen soverom, bad og stue. Vi bor her alene, og kan bruke kjøkkenet som vi vil (unntatt åpningstider), har varmt vann og do MED toalett setet. Det er noe som ofte mangler i Peru, det samme er toalett papir og vann til å tekke opp. Det går i bøtte…. I tilegg har det håndsåpe ved vasken her, så vi har ingenting å klage over!! Internett har vi, og masse plass til å jobbe med oppgave på… Så her skal vi være i 8 dager, skrive ferdig eksamen, oppleve Cuzco (som er en kjempe vakker by) og dra til Machu Picchu! Vi gleder oss!
På gjenhør!
Puno var en flott by - for 2 dager! Jeg tror nok vi kunne vært der lengre også, og sikkert fått med oss mye mer; visstnok er det et museum med mumier og stæsj der, men det droppa vi. Vi ankom forholdsvis sent fra La Paz, og brukte kvelden til å spise Peruviask kylling, som er kjent og veldig, veldig godt. Så gikk vi litt i gågata i byen. Jeg var skikkelig overexcited for gågata, for i Latin Amerika er det så mange biler og mennesker så man blir helt sliten av å gå i byen… Da er liksom det eneste alternative å sette seg ned på plazaen eller på en kafe og se… Hvis ikke går man helt i spinn! Uansett; Puno hadde en gågate! Digg! Den var riktignok brutt opp med noen trafikkerte veier her og der, men det gikk. Den viste seg imidlertid å ikke være lenger enn fra triangelen til torghjørnet (vi snakker Hamar-språk) og full av turist sjapper… Derfor: grei for 2 kvelder. Vi gikk også opp på toppen av lite fjell, til et utkikkspungt som også hadde en statue av den først inka. Det var… helt greit… Ble en tidlig natt, for det hadde vært en tidlig morgen… Og flere tidlige morgener skulle det bli…
Søndag sto vi opp i 6-tiden, pakket sakene våre, satte de på oppbevaring, spiste frokost, og så dro vi av gårde til havnen. Der skulle vi ta en speedboat ut til noen sivøyer og så to øyer til. På den ene skulle vi overnatte. Min venn Adrienne fra Mexico (eller, hun er fra USA men møtte hu i Mexico) har bodd to år i Cuzco, Peru, så jeg hadde forhørt meg litt med henne ang ting å gjøre. Hun hadde gitt meg fulle instruksjoner om hvem jeg skulle besøke når vi kom til Armani øya - den øya vi skulle sove på. Så jeg hadde gitt KLAR beskjed til resieguiden vår om hvor vi skulle, og SEFF var han i “yes yes yes thais ok yes yes yes” humøret som latinamerikanere til vanlig er… Uansett; vi satte oss på båten, ventet vil 1 time eller noe på noen andre som også skulle være med og tok båten ut til sivøyene. Den gikk i kanskje 10 knop. Kanskje. Det tok oss 20 minutter ut til øyene, som man nesten kan se fra land.. Blah. Uansett; sivøyene er ca 50-60 øyer lagd av siv, som det bok folk på! Vi fikk full forklaring av hvordan man lagde øyene osv, men jeg skal bare gjengi kort versjonen her… Fordi noen folk ikke ville være med på hele inkarike opplegget, bygde de båter av siv som de bodde og levde på (det var her Thor Heyerdahl fikk tanken om Kon Tiki… Det ble påpekt av guiden vår, som med en gang han fant ut at vi var norsk kom bort til oss med en Thor Heyerdahl bok…). Etter hvert ble man litt lei av i seile hele tiden, og ankret båtene. Nå er det øyer av siv, altså “flate siv plater” som er ankret til bunnen av sjøen. Man lager først noen små øyer, og så, når man blir godvenn med noen andre, fester man den ene sivøyen til den andre. Kult. Øyene er over 2 meter tykke, men når man går på de er det nesten som man tråkker igjennom. Jeg var litt skeptisk til å drive å hoppe på de og sånn, men det ser jo ut som at det går bra… ALT er laget av siv! Husene, alt!! Hver øy har et varselstårn i tilfelle brann osv.
Tja, etter vel 45 minutter på en sånn øy, fikk vi som skulle videre til de andre øyene beskjed om å komme oss i båten igjen, for vi skulle bytte båt. Flinke nordmenn som vi er gikk jo vi rett i båten, og ble sittende der i vel 30 minutter før det kom noen andre inn… Da hadde de vært på den lokale (overprisa) butikken og kjøpt seg mat, kakao (det var shitkaldt og det var så SYKT fristende) osv. Vi “flinke” nordmenn ble sittende litt støkk i det, for de viste seg fort at det var lenge til neste måltid… Midt utpå sjøen der møtte vi en annen båt, og så var det bare å hoppe fra den ene båten til den andre… Ikke akkurat Norsk sikkerhet, men det funka. Jeg var jo nå skråsikker på at vi kom på en speedbåt, men ved første øyekast kunne jeg konstatere at det var en noenlunde samme type båt…
I noe jeg og Ellen ankom var noe mellom 15 og 20 knop kjørte vi mot den neste øya… Det tok drøye 2 timer, og det virker ikke som at øya kom noe nærmere for å si det sånn… Turen over sjøen skal være så fantastisk vakkert, og det samme skal solnedgangen og stjernehimmelen på øyene være. Dessverre hadde værgudene bestemt at vi ikke skulle oppleve det, for det var overskyet og regn… Båtturen var jo litt gøy da det var masse morsomme bølger, men det var så sykt kaldt ute + at det var regnskurer, så man kunne ikke sitte ute å nyte det… Og i 2 timer… Vel, det var litt vel lenge… Ved ankomst Amanti (usikker på stavemåten) øya, ble vi tildelt versfamilier. Plutselig var den en familie som ville bytte (ei dama med småbarn) og da sier gudien, “Ok, dere tre jentene der, dere kan bli med i stedet!”. Jeg bare “HEY watt a sec!! Vi har jo en egen familie som var har spurt etter!”. Guiden bare så på meg og sa “Åja, men vi er ikke på den siden av øya i det hele tatt skjønner du, så der går ikke”. BAH!!!! TYPISK! Når alle er sånn “yes yes yes” kan du banne på at det er noe feil… Så vi ente jo opp med denne familien, som tok imot oss som alle andre turister, sammen med en kar fra Honduras. Kult.
Å bo hos vertsfamilier var ikke helt som jeg hadde trodd. Vi fikk vårt eget rom, familien spiste for seg selv, og så kom vi etterpå og fikk servert mat… Jeg fikk aldri hilse på mer enn 3 familie medlemmer, som egentlig ikke spurte oss om noe mer enn litt da de ville ha oss til å kjøpe håndverk i kraftige regnbuefarger. Det var tydeligvis vant med turister og gadd ikke engasjere seg for mye.
På ettermiddagen gikk vi tur opp til det høyeste punktet på øya, der vi egentlig skulle se solnedgangen… Men det var jo overskyet, så vi kunne ikke se noe, så da gikk vi ned igjen. Høydepunktet vi på kvelden da vi ble kledd opp i de lokales klesdrakter og dro på “the local disko”. På vei dit, utkledd i noe som ligner litt på en bunad, kom jeg på at de ikke har elektrisitet på øya… “hvordan i huleste skal vi ha en disko når det ikke er strøm?!”. Vel, ved ankomst så vi bandet vårt, 4 gutter i alderen 12 til 16, på tromme, gitar og panfløyte. I løpet av 1 ½ time spilte de vel 4 sanger. Mellom hver sang lo og tøyset de seg i mellom og “øvde” på sangene. Sykt chill. Vi danse litt i noe alla en ringdans, men jeg tok ikke helt stegene… Det var forsovet heller ingen som ville være oss stegene (igjen, alt for vant med turister), så det ble til at vi gikk i ring og svingte på hoftene…
Neste dag sto vi opp tidlig (igjen), spiste frokost og gikk ned til havnen. Det var halvparten av de som hadde vært med på turen alt dratt, da de enten bare skulle være med på 2 øyer eller hadde fått høydesyke… Så det ble god plass på båten… Denne dagen var det strålende sol og varmt og godt, så vi satte oss på taket. Et par + faren dems fra Holland kunne fortelle at det hadde vært stjerneklart i halv 3 tiden på natta, da faren skulle ut på do… Silje angret da ganske på at hun ikke hadde fulgt instinktene og tatt doturen hun og, men… Det er ikke elektrisitet på øya, og doen er utenfor i et uthus… + at man må skylle ned med en bøtte (noe jeg tydeligvis har talent for og som regel klarer på første forsøk nå!). Stjernehimmelen var mist det vakreste han hadde sett i hele sitt liv (og har var ganske gammel). BÆSJ. Haha.
Så dro vi altså til den siste øye Taquille, der gikk en tur og spiste middag før vi dro innover igjen til Puno. Nesten 3 timer på taket til en båt på 3800 meters høyde og med solfaktor 10 har vist seg å gi kun en mild form for solbrenthet på armene. Og et stygt klokkeskille. Kanskje jeg kan bli brun etter hvert!?
Turen var fin altså; men jeg ville aldri gjort det igjen. Vi dro ut dit for “å se på menneskene”, noe som blir helt feil for meg. De ble som objekter og ikke mennesker. Da vi var på Taquille øya stoppen guiden vår en mann på veien, samler alle sammen, og begynner å forklare klesdrakten ved å løfte på “nissehua”, peke på belte, be mannen snu seg rundt osv. Det var helt ærlig som et objekt vi skulle studere, ikke som en man i det hele tatt! Og dessverre virker det som at de er så vant med det at de ikke merke det selv engang! Men måten det blir vist frem og forklart på, fører til et syn der vi er “over” dem. Håpløst.
Ved ankomst Puno ble vi enige med to amerikanske jenter om å spise middag med dem, så etter er lur og dusj, møttes vi i gågata og gikk tilbake på restauranten vi hadde vært på før. Denne gangen ble det alpakka. Det var veldig annerledes enn lama… Blitt mer biffsmak… Bare uten så mye smak…
Tirsdag sto vi tidlig opp (igjen), og dro til buss stasjonen der vi hadde bestilt tur på guidebussen. Igjen hadde vi blitt lurt, selv om jeg hadde spurt 5-6 ganger om hva som var inkludert og hva som ikke var det, så vi måtte punge ut med 22 nye sol på bussen for inngangsbilletter til stoppestedene våre. Vi stoppet på 5 steder; et museum med statuer fra før kristelig tid, det høyeste punktet på turen (der Silje og Ellen fikk tatt bilder med en alpakka mens jeg var fult opptatt med prutingen på en alpakka jakke), en lunsj (der silje og ellen igjen fikk et bilde med en alpakka, denne gang et 5 dager gammelt lam. Jeg hoppa over bilde men så den nå…), en gammel ruin av et inkatempel (som hadde mye spirituelt rundt seg, mener nå jeg) og en kirke det alt er lagd av gull (det er så mye at det ikke er fint engang!). Det var helt ok, selv om vi var så trøtte at vi kanskje hadde hatt mer nytte av direkte bussen…! Men; da har vi jo sett dette og. Ved ankomst Cuzco måtte jeg igjen bruke pruteferdighetene mine og fikk skaffet oss en taxi som skulle ta oss til the meetinplace cafe. Dessverre fant en guide oss også, så han satte seg i bilen med oss, og gikk av på samme sted som oss… Han hadde ikke noe tro på meg når jeg sa vi hadde friends. Han bare “But what hostel???” , og jeg tilbake “WE HAVE FRIENDS!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!” i en litt amper tone. Ved avlastning på Plaza San Blas sto han over oss og fortalte at han hadde billige hostel vi kunne bo i. Det var nok ikke helt tiden å drive å mase på oss, Ellen og jeg var sulten, jeg også drit lei fyren og sykt amper, og Silje var dårlig og satt på plazaen og sydde både i posen og utenfor. Jeg tok med meg de to sekkene og gikk bort til skiltet med meeting place cafe, ringte på, ei jente ved navn Carrie åpent opp, og tok vennlig i mot oss. Satte fra meg mine ting, og gikk så tilbake til de andre for å hente litt mer. På veien bort møter jeg denne fryktelige master guiden, med sekken til Silje og posen til Ellen. Han skulle bære det bort for oss. Jeg gikk bort til de andre og tok med meg litt til, men møter Siljes skrekkfylte ansikter som roper “han bare tok sekken min og begynte å gå!! Stopp han!!”, før hun spyr engang til. Heldigvis hadde han ikke onde hensikter, og gikk til døra til Carrie og slapp det av det. Her begynte han å diskutere med Carrie om dette egentlig var et hostel eller ikke, og det endte opp med at vi alle kom helskinnet inn igjennom døren også smelte den igjen i ansikte hans i det han ba om 1 sol for å ha hjulpet oss. Det var ikke det at 1 sol er så mye, heller da at vi overhode ikke ba om noe hjelp og han gjorde egentlig bare vondt verre…
The Meetingplace Cafe er en del av misjonen Adrienne jobbet for når hun var her, og det var hun som tipset oss om å bo her. Det er kafe i under etasjen som er åpen fra 8:30-14:00, og oppe er det noen soverom, bad og stue. Vi bor her alene, og kan bruke kjøkkenet som vi vil (unntatt åpningstider), har varmt vann og do MED toalett setet. Det er noe som ofte mangler i Peru, det samme er toalett papir og vann til å tekke opp. Det går i bøtte…. I tilegg har det håndsåpe ved vasken her, så vi har ingenting å klage over!! Internett har vi, og masse plass til å jobbe med oppgave på… Så her skal vi være i 8 dager, skrive ferdig eksamen, oppleve Cuzco (som er en kjempe vakker by) og dra til Machu Picchu! Vi gleder oss!
På gjenhør!
lørdag, desember 04, 2010
PERU
I dag har bestemoren min bursdag! Og hun er verdens snilleste og kuleste bestemor, så hun får en hilsen på bloggen! Gratulerer med dagen, Bestemor!!
Vi har ankommet Peru. De siste dagene i La Paz gikk fort, men var innholdsrike, så det vare bare bra!! Torsdag var siste dag med alle volontørene (deriblant Marita), for de skulle dra fredag. Også de til Peru, men de skulle rett til Cuzco. Onsdag var adventsparty med hauer av folk, og så torsdag var jeg og Ellen i byen, før vi på kvelden var på Michael, the american, sin avskjedsfest. Ellen og Silje var med Siljes venninne Pamela (legg vekt på e`n. Jeg finner det et artig nav), men vi møttes alle på et utested ut i La Paz, der vi danset oss inn i de små timer..
I går skulle vi egentlig jobbe… Jeg var å handlet et bag, som var sårt tiltrengt - de begynte å bli mange småposer og vesker, så det var digg å kjøpe noe som man kunne samle alt i. Baggen er fin, og er dessuten lett å legge sammen - den tar lite plass - slik at den blir med hjem i bagasjen… Så derfor er det greit at jeg kjøpte den. Haha.
I dag morges sto vi opp i 7-tiden og dro til buss terminalen. Ellen og jeg hadde kjøpt billetter torsdag. 70 bol for en vei til Puno, Peru. SERIØST. Ting er SYKT billig her. Blir en STOR overgang å komme hjem. Bussturen til Puno tar ca 5 timer, pluss litt ekstra tid på grensen. Vi hadde valgt luksusbussen (trodde vi), som kosten 20 bol mer enn de andre (de andre kostet 50 bol. Vurderte det litt, men kom på å spørre om de hadde aircondition på bussen. Det mente damene at man ikke trengte, siden det bare var 5 timer til Puno. Oh no- jeg har nok reist litt for mye i Latin Amerika til å gå på den… 20 bol mer = aircondition = SÅ verdt det!!). Vi skulle få snacks, frokost, film, do og aircondition. Hmm… Kom på bussen og den var litt møkkete, men helt ok, og setene var digge legge seg helt ned + med beinstøtte… Digg! Så kom den o store frokosten… Det var… en empenada med noe ostegreier (litt nasty) og en te (ok). Ikke norsk frokost akkurat…. Snacken så vi ikke noe til. Doen bestemte de seg for ikke å åpne før etter ca 3 ½ time, etter at vi hadde krysset grensen til Peru. Noen sveitsere klagde høyt, lenge og godt, så vi slapp… De åpna jo til slutt da, så det var jo bra… Ellers så er det jo passkontroller og ditt og datt for hver region du kommer til i Sør-Amerika, så vi hadde jo forsovet tilgang på do ganske ofte. Måtte vente til etter grensa før det dukka noe opp på skjermen, men før det hadde vi full underholdning fra damen rett bak meg. Det er så flott her i Bolivia/Peru - man bruker virkelig høytalerne på mobilen til det fulle… Som regel er det en “kul” ungdom som kommer sletrende inn på mikroene i byene med musikken på “full guffe”, som regel er det komba… Denne gangen var der riktig nok en ganske mye eldre dame om spilte alt fra komba til Attomic Kitten. JA- du hørte riktig! Når det var spanske sanger sang hun til og med med……… Det var…. Hyggelig… Filmen viste seg å være av typen “McGyvers beste”. Skjønte det ikke. Var dubba også (naturlig nok), og det var serr HØY lyd. Jeg tok på høretelefonene på full guffe og så ut av vinduet i stedet…. Utrolig nydelig natur og vakkert her!!!
Bussturen gikk altså veldig fint - verdt 70 bol, selv om jeg neste gang muligens hadde prøvd et annet selskap… J Bare for å se hva som skjer…
Vel fremme i Puno ble vi haika inn av en koselig mann som skulle ha 20 sol på per på et hostel (42 kr). Vi bestemte oss for å bli med å se hva han kunne tilby, og her ligger vi… Vi har eget bad med litt varmt vann, og ellers er standarden helt ok. Pluss at han la opp turen til titicaka sjøen for oss i morra… J
I dag har bestemoren min bursdag! Og hun er verdens snilleste og kuleste bestemor, så hun får en hilsen på bloggen! Gratulerer med dagen, Bestemor!!
Vi har ankommet Peru. De siste dagene i La Paz gikk fort, men var innholdsrike, så det vare bare bra!! Torsdag var siste dag med alle volontørene (deriblant Marita), for de skulle dra fredag. Også de til Peru, men de skulle rett til Cuzco. Onsdag var adventsparty med hauer av folk, og så torsdag var jeg og Ellen i byen, før vi på kvelden var på Michael, the american, sin avskjedsfest. Ellen og Silje var med Siljes venninne Pamela (legg vekt på e`n. Jeg finner det et artig nav), men vi møttes alle på et utested ut i La Paz, der vi danset oss inn i de små timer..
I går skulle vi egentlig jobbe… Jeg var å handlet et bag, som var sårt tiltrengt - de begynte å bli mange småposer og vesker, så det var digg å kjøpe noe som man kunne samle alt i. Baggen er fin, og er dessuten lett å legge sammen - den tar lite plass - slik at den blir med hjem i bagasjen… Så derfor er det greit at jeg kjøpte den. Haha.
I dag morges sto vi opp i 7-tiden og dro til buss terminalen. Ellen og jeg hadde kjøpt billetter torsdag. 70 bol for en vei til Puno, Peru. SERIØST. Ting er SYKT billig her. Blir en STOR overgang å komme hjem. Bussturen til Puno tar ca 5 timer, pluss litt ekstra tid på grensen. Vi hadde valgt luksusbussen (trodde vi), som kosten 20 bol mer enn de andre (de andre kostet 50 bol. Vurderte det litt, men kom på å spørre om de hadde aircondition på bussen. Det mente damene at man ikke trengte, siden det bare var 5 timer til Puno. Oh no- jeg har nok reist litt for mye i Latin Amerika til å gå på den… 20 bol mer = aircondition = SÅ verdt det!!). Vi skulle få snacks, frokost, film, do og aircondition. Hmm… Kom på bussen og den var litt møkkete, men helt ok, og setene var digge legge seg helt ned + med beinstøtte… Digg! Så kom den o store frokosten… Det var… en empenada med noe ostegreier (litt nasty) og en te (ok). Ikke norsk frokost akkurat…. Snacken så vi ikke noe til. Doen bestemte de seg for ikke å åpne før etter ca 3 ½ time, etter at vi hadde krysset grensen til Peru. Noen sveitsere klagde høyt, lenge og godt, så vi slapp… De åpna jo til slutt da, så det var jo bra… Ellers så er det jo passkontroller og ditt og datt for hver region du kommer til i Sør-Amerika, så vi hadde jo forsovet tilgang på do ganske ofte. Måtte vente til etter grensa før det dukka noe opp på skjermen, men før det hadde vi full underholdning fra damen rett bak meg. Det er så flott her i Bolivia/Peru - man bruker virkelig høytalerne på mobilen til det fulle… Som regel er det en “kul” ungdom som kommer sletrende inn på mikroene i byene med musikken på “full guffe”, som regel er det komba… Denne gangen var der riktig nok en ganske mye eldre dame om spilte alt fra komba til Attomic Kitten. JA- du hørte riktig! Når det var spanske sanger sang hun til og med med……… Det var…. Hyggelig… Filmen viste seg å være av typen “McGyvers beste”. Skjønte det ikke. Var dubba også (naturlig nok), og det var serr HØY lyd. Jeg tok på høretelefonene på full guffe og så ut av vinduet i stedet…. Utrolig nydelig natur og vakkert her!!!
Bussturen gikk altså veldig fint - verdt 70 bol, selv om jeg neste gang muligens hadde prøvd et annet selskap… J Bare for å se hva som skjer…
Vel fremme i Puno ble vi haika inn av en koselig mann som skulle ha 20 sol på per på et hostel (42 kr). Vi bestemte oss for å bli med å se hva han kunne tilby, og her ligger vi… Vi har eget bad med litt varmt vann, og ellers er standarden helt ok. Pluss at han la opp turen til titicaka sjøen for oss i morra… J
torsdag, desember 02, 2010
LA PAZ
Jeg har aktivt prøvd å laste opp videoblogger, men enten er grunnen et meget treigt nett, eller så er de for store... Uansett; jeg skal prøve igjen, men jeg har altså andre ting å ta meg til enn å oppdatere bloggen... :)
Vi er fremdeles i La Paz, og de siste dagene har gått fort. Vi har hatt "skrivedager", hvor vi har prøvd å skrive mest mulig på eksamen, samtidig som vi har ønsket å oppleve noe... Ellen og jeg var på El Alto på søndag, på et marked der... Det er kaotisk uten like. Ellen sa at hennes familie hadde ELSKET å gå der å titte og se og kjøpe billige morro-ting, mens jeg skråsikkert kan si at mine familie IKKE hadd elsket det... Mamma hadde nok blitt sprø av alt rælet, og det er trangt om plassen mellom mennesker, dyr og boder. Det er liksom ingen ordentlig organisatorisk over markede, det er bare ute på en stor slette hvor folk har satt opp bodene litt hist og pist... Ingen klare "veier", og jeg tror den beste muligheten å komme seg frem på er å se seg rundt etter neste "gode" bod, og gå dit. Når du er ferdig med den er det bare å se seg om etter neste.....
Men det er BILLIG. Ellen og jeg kom hjem med en stor bærepose hver, til under 200 lappen. Vi har kjøpt alt mulig rart egentlig, så nå gjenstår det å se om det får plass i sekken (og om det funker når vi kommer hjem). Men det er en opplevelse. Markede på El Alto er der de "innfødte" også handler, så det er mye billigere enn for eksempel nede i byen.
Ellers har vi hatt noen stille kvelder på casaen (med filmer som Holiday og episoder av Friends), og noen ute i byen. Lamakjøttet er jo alt inntatt, men vi var på kino (Harry Potter til 20 kroner. digg) blant annet. Vi gikk en tur downtown også, i turistgata og handla litt gosnasks til jul. Skal ikke si så mye om det - vil ikke røpe julegavene... Det er faktisk litt morsomt å gå å se i sånne butikker, for plutselig ser jeg en kopp eller lommebok jeg har maken til hjemme - etter at mormor og morfar var her. :) Ellers merker jeg at jeg er grådig lei sånne turistsjapper. Jeg husker det var så SYKT stas å være i Syden og sånn når jeg var liten og gå å titte og se. Men jeg har vokst fra det (sikkert til mamma og pappas store glede). Jeg synes fremdeles det er litt hygglig (dog stress) å gå på markede som i El Alto, bare fordi det er så SYKT mye å se, og du så absolutt kan gjøre en god deal, men turist sjapper... Bah... En i landet er nok egentlig, for det er jo stort sett det samme i dem alle. Bolivia har jo et utvalg i lama og alpaka ting, alt fra grensere og sjerf til tørkede lamafoster. Det sistnevnte er ment å graves ned i grunnmuren på et nytt hus for å bringe lykke. Jeg er sykt skreptisk og valgte å ikke kjøpe noe derfra...
I går skulle vi egentlig se på microfinans prosjektet Misjonsalliansen har her i La Paz/El Alto. Desverre døde faren til den bolivianske direktøren i organisasjonen her, så all stab og sånn skulle i minnestund. Dermed ble også dagen i dag litt spolert- vi skulle egentlig ut å se noen prosjekter, men i dag er begravelsen. I stedet hadde vi en powerpoint presentasjon på morran i dag, mens gårsdagen ble brukt til .... tatatata... SPA! Vi stakk til kjøpesenteret fordi Marita hadde sagt hun trodde det var spa der. Så gikk vi litt rundt og fant "Cristinas Spa". Det var mildt sagt stilig - skikkelig overklasse "butikk", med solarium og diverse ting. Jeg snakka litt med hu sjefen der, og hun sa at de der bare hadde facial og sånn, og at hvis vi ville ha hele kroppen og sånn skikkelig spa så måtte vi gå til en annen avdeling de hadde. Så vi gjorde det. Skal si jeg hadde skikkelig forventninger. Det var så SYKT klasse over stedet på kjøpesenteret, og da kom med taxi fra den andre stedet og hentet oss. Så kjørte de oss til de andre stedet som var... boliviansk... Det var ikke ille liksom, det var bare det stedet på kjøpesenteret var så flott og elegant, og dette var et rom bak en frisørsalong......... Prisen var derimot 200 bol for 3 timer (160 kr eller no), så vi bare tenkte "shit au, vi gjør det". Ellen ble lagt i en boblebad (med kalt vann?!), mens jeg og Silje ble smørt inn med sjokolade. Spennende opplevelse... Vi fikk masasje og ble smurt inn med all slags kremer. Lukta som et parfymeri da jeg var ferdig, det var så absolutt verdt 160 kroner, men jeg er ikke helt overbevist over sjokoladegreiene altså... Tror nok det blir med denne ene gangen... Men det var gøy!!
Etter spaet dro vi hjem til casaen, der voluntørene var i full gang med forbredelesene til adventsfesten. De hadde invitert en haug bolivianere og ei tysk, ei dansk og en amerikansk til FEST. Vi snakker julekuler, grøt med mandel (/macedemianøtt fordi noen hadde glemt å kjøpe mandel), melkesjokolade, pepperkakedeig (fra IKEA - tilsendt fra Norge), nonstop og julesanger. Jeg var ikke heeelt i stemningen, men det var så absolutt et godt forsøk, og veldig, veldig gøy!! Da alle bolivianerne hadde gått satte vi på Home Alone 1, men jeg kasta inn håndle da vi var halvveis i filmen (klokken 01:00).
P.S. Jeg fikk ikke mandelen.
Jeg har aktivt prøvd å laste opp videoblogger, men enten er grunnen et meget treigt nett, eller så er de for store... Uansett; jeg skal prøve igjen, men jeg har altså andre ting å ta meg til enn å oppdatere bloggen... :)
Vi er fremdeles i La Paz, og de siste dagene har gått fort. Vi har hatt "skrivedager", hvor vi har prøvd å skrive mest mulig på eksamen, samtidig som vi har ønsket å oppleve noe... Ellen og jeg var på El Alto på søndag, på et marked der... Det er kaotisk uten like. Ellen sa at hennes familie hadde ELSKET å gå der å titte og se og kjøpe billige morro-ting, mens jeg skråsikkert kan si at mine familie IKKE hadd elsket det... Mamma hadde nok blitt sprø av alt rælet, og det er trangt om plassen mellom mennesker, dyr og boder. Det er liksom ingen ordentlig organisatorisk over markede, det er bare ute på en stor slette hvor folk har satt opp bodene litt hist og pist... Ingen klare "veier", og jeg tror den beste muligheten å komme seg frem på er å se seg rundt etter neste "gode" bod, og gå dit. Når du er ferdig med den er det bare å se seg om etter neste.....
Men det er BILLIG. Ellen og jeg kom hjem med en stor bærepose hver, til under 200 lappen. Vi har kjøpt alt mulig rart egentlig, så nå gjenstår det å se om det får plass i sekken (og om det funker når vi kommer hjem). Men det er en opplevelse. Markede på El Alto er der de "innfødte" også handler, så det er mye billigere enn for eksempel nede i byen.
Ellers har vi hatt noen stille kvelder på casaen (med filmer som Holiday og episoder av Friends), og noen ute i byen. Lamakjøttet er jo alt inntatt, men vi var på kino (Harry Potter til 20 kroner. digg) blant annet. Vi gikk en tur downtown også, i turistgata og handla litt gosnasks til jul. Skal ikke si så mye om det - vil ikke røpe julegavene... Det er faktisk litt morsomt å gå å se i sånne butikker, for plutselig ser jeg en kopp eller lommebok jeg har maken til hjemme - etter at mormor og morfar var her. :) Ellers merker jeg at jeg er grådig lei sånne turistsjapper. Jeg husker det var så SYKT stas å være i Syden og sånn når jeg var liten og gå å titte og se. Men jeg har vokst fra det (sikkert til mamma og pappas store glede). Jeg synes fremdeles det er litt hygglig (dog stress) å gå på markede som i El Alto, bare fordi det er så SYKT mye å se, og du så absolutt kan gjøre en god deal, men turist sjapper... Bah... En i landet er nok egentlig, for det er jo stort sett det samme i dem alle. Bolivia har jo et utvalg i lama og alpaka ting, alt fra grensere og sjerf til tørkede lamafoster. Det sistnevnte er ment å graves ned i grunnmuren på et nytt hus for å bringe lykke. Jeg er sykt skreptisk og valgte å ikke kjøpe noe derfra...
I går skulle vi egentlig se på microfinans prosjektet Misjonsalliansen har her i La Paz/El Alto. Desverre døde faren til den bolivianske direktøren i organisasjonen her, så all stab og sånn skulle i minnestund. Dermed ble også dagen i dag litt spolert- vi skulle egentlig ut å se noen prosjekter, men i dag er begravelsen. I stedet hadde vi en powerpoint presentasjon på morran i dag, mens gårsdagen ble brukt til .... tatatata... SPA! Vi stakk til kjøpesenteret fordi Marita hadde sagt hun trodde det var spa der. Så gikk vi litt rundt og fant "Cristinas Spa". Det var mildt sagt stilig - skikkelig overklasse "butikk", med solarium og diverse ting. Jeg snakka litt med hu sjefen der, og hun sa at de der bare hadde facial og sånn, og at hvis vi ville ha hele kroppen og sånn skikkelig spa så måtte vi gå til en annen avdeling de hadde. Så vi gjorde det. Skal si jeg hadde skikkelig forventninger. Det var så SYKT klasse over stedet på kjøpesenteret, og da kom med taxi fra den andre stedet og hentet oss. Så kjørte de oss til de andre stedet som var... boliviansk... Det var ikke ille liksom, det var bare det stedet på kjøpesenteret var så flott og elegant, og dette var et rom bak en frisørsalong......... Prisen var derimot 200 bol for 3 timer (160 kr eller no), så vi bare tenkte "shit au, vi gjør det". Ellen ble lagt i en boblebad (med kalt vann?!), mens jeg og Silje ble smørt inn med sjokolade. Spennende opplevelse... Vi fikk masasje og ble smurt inn med all slags kremer. Lukta som et parfymeri da jeg var ferdig, det var så absolutt verdt 160 kroner, men jeg er ikke helt overbevist over sjokoladegreiene altså... Tror nok det blir med denne ene gangen... Men det var gøy!!
Etter spaet dro vi hjem til casaen, der voluntørene var i full gang med forbredelesene til adventsfesten. De hadde invitert en haug bolivianere og ei tysk, ei dansk og en amerikansk til FEST. Vi snakker julekuler, grøt med mandel (/macedemianøtt fordi noen hadde glemt å kjøpe mandel), melkesjokolade, pepperkakedeig (fra IKEA - tilsendt fra Norge), nonstop og julesanger. Jeg var ikke heeelt i stemningen, men det var så absolutt et godt forsøk, og veldig, veldig gøy!! Da alle bolivianerne hadde gått satte vi på Home Alone 1, men jeg kasta inn håndle da vi var halvveis i filmen (klokken 01:00).
P.S. Jeg fikk ikke mandelen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)