onsdag, desember 08, 2010

Titikakasjøen og nok en busstur…

Puno var en flott by - for 2 dager! Jeg tror nok vi kunne vært der lengre også, og sikkert fått med oss mye mer; visstnok er det et museum med mumier og stæsj der, men det droppa vi. Vi ankom forholdsvis sent fra La Paz, og brukte kvelden til å spise Peruviask kylling, som er kjent og veldig, veldig godt. Så gikk vi litt i gågata i byen. Jeg var skikkelig overexcited for gågata, for i Latin Amerika er det så mange biler og mennesker så man blir helt sliten av å gå i byen… Da er liksom det eneste alternative å sette seg ned på plazaen eller på en kafe og se… Hvis ikke går man helt i spinn! Uansett; Puno hadde en gågate! Digg! Den var riktignok brutt opp med noen trafikkerte veier her og der, men det gikk. Den viste seg imidlertid å ikke være lenger enn fra triangelen til torghjørnet (vi snakker Hamar-språk) og full av turist sjapper… Derfor: grei for 2 kvelder. Vi gikk også opp på toppen av lite fjell, til et utkikkspungt som også hadde en statue av den først inka. Det var… helt greit… Ble en tidlig natt, for det hadde vært en tidlig morgen… Og flere tidlige morgener skulle det bli…
Søndag sto vi opp i 6-tiden, pakket sakene våre, satte de på oppbevaring, spiste frokost, og så dro vi av gårde til havnen. Der skulle vi ta en speedboat ut til noen sivøyer og så to øyer til. På den ene skulle vi overnatte. Min venn Adrienne fra Mexico (eller, hun er fra USA men møtte hu i Mexico) har bodd to år i Cuzco, Peru, så jeg hadde forhørt meg litt med henne ang ting å gjøre. Hun hadde gitt meg fulle instruksjoner om hvem jeg skulle besøke når vi kom til Armani øya - den øya vi skulle sove på. Så jeg hadde gitt KLAR beskjed til resieguiden vår om hvor vi skulle, og SEFF var han i “yes yes yes thais ok yes yes yes” humøret som latinamerikanere til vanlig er… Uansett; vi satte oss på båten, ventet vil 1 time eller noe på noen andre som også skulle være med og tok båten ut til sivøyene. Den gikk i kanskje 10 knop. Kanskje. Det tok oss 20 minutter ut til øyene, som man nesten kan se fra land.. Blah. Uansett; sivøyene er ca 50-60 øyer lagd av siv, som det bok folk på! Vi fikk full forklaring av hvordan man lagde øyene osv, men jeg skal bare gjengi kort versjonen her… Fordi noen folk ikke ville være med på hele inkarike opplegget, bygde de båter av siv som de bodde og levde på (det var her Thor Heyerdahl fikk tanken om Kon Tiki… Det ble påpekt av guiden vår, som med en gang han fant ut at vi var norsk kom bort til oss med en Thor Heyerdahl bok…). Etter hvert ble man litt lei av i seile hele tiden, og ankret båtene. Nå er det øyer av siv, altså  “flate siv plater” som er ankret til bunnen av sjøen. Man lager først noen små øyer, og så, når man blir godvenn med noen andre, fester man den ene sivøyen til den andre. Kult. Øyene er over 2 meter tykke, men når man går på de er det nesten som man tråkker igjennom. Jeg var litt skeptisk til å drive å hoppe på de og sånn, men det ser jo ut som at det går bra… ALT er laget av siv! Husene, alt!! Hver øy har et varselstårn i tilfelle brann osv.
Tja, etter vel 45 minutter på en sånn øy, fikk vi som skulle videre til de andre øyene beskjed om å komme oss i båten igjen, for vi skulle bytte båt. Flinke nordmenn som vi er gikk jo vi rett i båten, og ble sittende der i vel 30 minutter før det kom noen andre inn… Da hadde de vært på den lokale (overprisa) butikken og kjøpt seg mat, kakao (det var shitkaldt og det var så SYKT fristende) osv. Vi “flinke” nordmenn ble sittende litt støkk i det, for de viste seg fort at det var lenge til neste måltid… Midt utpå sjøen der møtte vi en annen båt, og så var det bare å hoppe fra den ene båten til den andre… Ikke akkurat Norsk sikkerhet, men det funka. Jeg var jo nå skråsikker på at vi kom på en speedbåt, men ved første øyekast kunne jeg konstatere at det var en noenlunde samme type båt…
I noe jeg og Ellen ankom var noe mellom 15 og 20 knop kjørte vi mot den neste øya… Det tok drøye 2 timer, og det virker ikke som at øya kom noe nærmere for å si det sånn… Turen over sjøen skal være så fantastisk vakkert, og det samme skal solnedgangen og stjernehimmelen på øyene være. Dessverre hadde værgudene bestemt at vi ikke skulle oppleve det, for det var overskyet og regn… Båtturen var jo litt gøy da det var masse morsomme bølger, men det var så sykt kaldt ute + at det var regnskurer, så man kunne ikke sitte ute å nyte det… Og i 2 timer… Vel, det var litt vel lenge… Ved ankomst Amanti (usikker på stavemåten) øya, ble vi tildelt versfamilier. Plutselig var den en familie som ville bytte (ei dama med småbarn) og da sier gudien, “Ok, dere tre jentene der, dere kan bli med i stedet!”. Jeg bare “HEY watt a sec!! Vi har jo en egen familie som var har spurt etter!”. Guiden bare så på meg og sa “Åja, men vi er ikke på den siden av øya i det hele tatt skjønner du, så der går ikke”. BAH!!!! TYPISK! Når alle er sånn “yes yes yes” kan du banne på at det er noe feil… Så vi ente jo opp med denne familien, som tok imot oss som alle andre turister, sammen med en kar fra Honduras. Kult.
Å bo hos vertsfamilier var ikke helt som jeg hadde trodd. Vi fikk vårt eget rom, familien spiste for seg selv, og så kom vi etterpå og fikk servert mat… Jeg fikk aldri hilse på mer enn 3 familie medlemmer, som egentlig ikke spurte oss om noe mer enn litt da de ville ha oss til å kjøpe håndverk i kraftige regnbuefarger. Det var tydeligvis vant med turister og gadd ikke engasjere seg for mye.
På ettermiddagen gikk vi tur opp til det høyeste punktet på øya, der vi egentlig skulle se solnedgangen… Men det var jo overskyet, så vi kunne ikke se noe, så da gikk vi ned igjen. Høydepunktet vi på kvelden da vi ble kledd opp i de lokales klesdrakter og dro på “the local disko”. På vei dit, utkledd i noe som ligner litt på en bunad, kom jeg på at de ikke har elektrisitet på øya… “hvordan i huleste skal vi ha en disko når det ikke er strøm?!”. Vel, ved ankomst så vi bandet vårt, 4 gutter i alderen 12 til 16, på tromme, gitar og panfløyte. I løpet av 1 ½ time spilte de vel 4 sanger. Mellom hver sang lo og tøyset de seg i mellom og “øvde” på sangene. Sykt chill. Vi danse litt i noe alla en ringdans, men jeg tok ikke helt stegene… Det var forsovet heller ingen som ville være oss stegene (igjen, alt for vant med turister), så det ble til at vi gikk i ring og svingte på hoftene…

Neste dag sto vi opp tidlig (igjen), spiste frokost og gikk ned til havnen. Det var halvparten av de som hadde vært med på turen alt dratt, da de enten bare skulle være med på 2 øyer eller hadde fått høydesyke… Så det ble god plass på båten… Denne dagen var det strålende sol og varmt og godt, så vi satte oss på taket. Et par + faren dems fra Holland kunne fortelle at det hadde vært stjerneklart i halv 3 tiden på natta, da faren skulle ut på do… Silje angret da ganske på at hun ikke hadde fulgt instinktene og tatt doturen hun og, men… Det er ikke elektrisitet på øya, og doen er utenfor i et uthus… + at man må skylle ned med en bøtte (noe jeg tydeligvis har talent for og som regel klarer på første forsøk nå!). Stjernehimmelen var mist det vakreste han hadde sett i hele sitt liv (og har var ganske gammel). BÆSJ. Haha.

Så dro vi altså til den siste øye Taquille, der gikk en tur og spiste middag før vi dro innover igjen til Puno. Nesten 3 timer på taket til en båt på 3800 meters høyde og med solfaktor 10 har vist seg å gi kun en mild form for solbrenthet på armene. Og et stygt klokkeskille. Kanskje jeg kan bli brun etter hvert!?

Turen var fin altså; men jeg ville aldri gjort det igjen. Vi dro ut dit for “å se på menneskene”, noe som blir helt feil for meg. De ble som objekter og ikke mennesker. Da vi var på Taquille øya stoppen guiden vår en mann på veien, samler alle sammen, og begynner å forklare klesdrakten ved å løfte på “nissehua”, peke på belte, be mannen snu seg rundt osv. Det var helt ærlig som et objekt vi skulle studere, ikke som en man i det hele tatt! Og dessverre virker det som at de er så vant med det at de ikke merke det selv engang! Men måten det blir vist frem og forklart på, fører til et syn der vi er “over” dem. Håpløst.

Ved ankomst Puno ble vi enige med to amerikanske jenter om å spise middag med dem, så etter er lur og dusj, møttes vi i gågata og gikk tilbake på restauranten vi hadde vært på før. Denne gangen ble det alpakka. Det var veldig annerledes enn lama… Blitt mer biffsmak… Bare uten så mye smak…

Tirsdag sto vi tidlig opp (igjen), og dro til buss stasjonen der vi hadde bestilt tur på guidebussen. Igjen hadde vi blitt lurt, selv om jeg hadde spurt 5-6 ganger om hva som var inkludert og hva som ikke var det, så vi måtte punge ut med 22 nye sol på bussen for inngangsbilletter til stoppestedene våre. Vi stoppet på 5 steder; et museum med statuer fra før kristelig tid, det høyeste punktet på turen (der Silje og Ellen fikk tatt bilder med en alpakka mens jeg var fult opptatt med prutingen på en alpakka jakke), en lunsj (der silje og ellen igjen fikk et bilde med en alpakka, denne gang et 5 dager gammelt lam. Jeg hoppa over bilde men så den nå…), en gammel ruin av et inkatempel (som hadde mye spirituelt rundt seg, mener nå jeg) og en kirke det alt er lagd av gull (det er så mye at det ikke er fint engang!). Det var helt ok, selv om vi var så trøtte at vi kanskje hadde hatt mer nytte av direkte bussen…! Men; da har vi jo sett dette og. Ved ankomst Cuzco måtte jeg igjen bruke pruteferdighetene mine og fikk skaffet oss en taxi som skulle ta oss til the meetinplace cafe. Dessverre fant en guide oss også, så han satte seg i bilen med oss, og gikk av på samme sted som oss… Han hadde ikke noe tro på meg når jeg sa vi hadde friends. Han bare “But what hostel???” , og jeg tilbake “WE HAVE FRIENDS!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!” i en litt amper tone. Ved avlastning på Plaza San Blas sto han over oss og fortalte at han hadde billige hostel vi kunne bo i. Det var nok ikke helt tiden å drive å mase på oss, Ellen og jeg var sulten, jeg også drit lei fyren og sykt amper, og Silje var dårlig og satt på plazaen og sydde både i posen og utenfor. Jeg tok med meg de to sekkene og gikk bort til skiltet med meeting place cafe, ringte på, ei jente ved navn Carrie åpent opp, og tok vennlig i mot oss. Satte fra meg mine ting, og gikk så tilbake til de andre for å hente litt mer. På veien bort møter jeg denne fryktelige master guiden, med sekken til Silje og posen til Ellen. Han skulle bære det bort for oss. Jeg gikk bort til de andre og tok med meg litt til, men møter Siljes skrekkfylte ansikter som roper “han bare tok sekken min og begynte å gå!! Stopp han!!”, før hun spyr engang til. Heldigvis hadde han ikke onde hensikter, og gikk til døra til Carrie og slapp det av det. Her begynte han å diskutere med Carrie om dette egentlig var et hostel eller ikke, og det endte opp med at vi alle kom helskinnet inn igjennom døren også smelte den igjen i ansikte hans i det han ba om 1 sol for å ha hjulpet oss. Det var ikke det at 1 sol er så mye, heller da at vi overhode ikke ba om noe hjelp og han gjorde egentlig bare vondt verre…

The Meetingplace Cafe er en del av misjonen Adrienne jobbet for når hun var her, og det var hun som tipset oss om å bo her. Det er kafe i under etasjen som er åpen fra 8:30-14:00, og oppe er det noen soverom, bad og stue. Vi bor her alene, og kan bruke kjøkkenet som vi vil (unntatt åpningstider), har varmt vann og do MED toalett setet. Det er noe som ofte mangler i Peru, det samme er toalett papir og vann til å tekke opp. Det går i bøtte…. I tilegg har det håndsåpe ved vasken her, så vi har ingenting å klage over!! Internett har vi, og masse plass til å jobbe med oppgave på… Så her skal vi være i 8 dager, skrive ferdig eksamen, oppleve Cuzco (som er en kjempe vakker by) og dra til Machu Picchu! Vi gleder oss!

På gjenhør!