tirsdag, desember 14, 2010

Sykehusbesøk og Machu Picchu
- You gotta love Cuzco

Vel fremme i Cuzco var det bare å krype til korset - magen var ikke helt som den skulle... Vi ble jo syke i Sucre, men var egentlig fine igjen. ...til vi kom til La Paz... Men det var jo bare å forvente. Det kom ikke som en overraskelse på noen av oss egentlig, men det er jo aldri gøy. Heldigvis har vi aldri vært syke i den forstand, bare vært avhengi av en do i en nogen lunde nærhet... I Puno var vi så kort at vi ikke orka gjøre noe med saken, men Cuzco skulle vi jo være i i en uke. Så Marty ringte Europeiske som oppgav et "godkjent" sykehus, og så satte alle 3 seg i en taxi. I utgangspunktet var det Marty som var keen på å få statusen sjekke ut, mens Ellen var med på tanken og Silje så på det som bortkasta penger. Men ved ankomst sykehuset slengte alle seg på... Vi får det jo igjen på forsikringa...
Etter å ha registret oss fikk vi en lapp med navnene våre på. Så satte vi oss på venteverelse som besto av 3 stoler på en gang. Der satt vi og koste oss i noen timer. Først kom det en sykepleier bort, som målte tempen med en gammeldags tempen måler (ala den bestemor har, som jeg husker fra øreverkbarnedommen.), blodtrykke med en gammeldags blodtrykkemåler og så sjekka pulsen ved hjelp av våres håndledd og hennes klokke. Interessant. Så skjedde det egenlig ikke så veldig mye mer på en god stund. Det gikk i latinamerikansk stil der det titt og ofte kom noen bort og sa "cinco minutos mas" - fem minuttet til - men vi trodde jo aldri på det, så det var jo greit. Da legen endelig kom viste han seg imidlertid fra sin positive side og slo til meg strålende engelsk og full forståelse. Ikke dårlig! Vi var inne hos han i ca 5 min før han sendte oss videre til labben for blodprøve. Det var også et ønske om bæsjeprøve... Vi var ikke helt med på tanken, spess ikke da det ble forklart at de egentlig ikke trengte det, dersom de fant noe på blodprøva... Hehe. Etter vel en time venting ble vi diagnosert med "mild bakterie infeksjon" og utstyrt med 3 forskjellige piller før vi ble sendt på dør med privat nummeret til legen. Han skulle vi ringe etter 5 dager og si om vi var bedre eller ikke. :) Vi har alle blitt bedre, og regner med å komme hele og friske hjem! :)

Så hadde vi  noen skrivedager og bydager i Cuzco. Oppgaven begynner å ta form, selv om det har vært mye arbeid og mye som gjenstår. Pust og pes.

Vi bestemt oss for å ta Machu Picchu på 2 dager. I utgangspunktet tenkte vi å ta en "mini-inka-trail" tur (det er ikke det offesielle navnet). En dag med gåing, og en dag i selve Machu Picchu. Men ettersom de skulle ha over 350 dollar for det, droppa vi det. Tanken gikk så over på å "gjøre alt selv", men vi fant etterhvert ut at det var like så billig å bestille igjen en turopratør. Valget falt på "Trudy" midt på plazaen i Cuzco. Det heter seg at "jo nærmere plazaen jo dyrere", men det er lavsesong og alle gav oss egentlig den samme prisen... 160 dollar. Trudy viste seg imidlertid å være uvanlig hyggelig. Med på kjøpe (altså gratis) fikk vi en buss tur i "the sacred valley" på vei mot Machu Picchu. Turistifisert men helt grei. Ville nok ikke betalt noe ekstra for det, men det var jo gøy å oppleve litt. Så tok vi toget fra Quillabamba til Aguas Calientes der vi skulle sove. AC hadde ikke noe særlig å by på annet enn noen varme kilder og en gågate (love gågater) med innpåslitne selgere som var desperate pga lavsesong. Hostellet vi bodde på var helt ok, varmt vann i dusjen var et pluss. Vi gikk tidlig til sengs, selv om guiden var nesten 2 timer for sen for møtet vårt. Vi skulle nemlig tidlig opp...
Med tidlig mener jeg TIDLIG. 3:30 sto vekkerklokka på, og klokken 04:00 møtte vi våre nye, tyske venner vi fikk dagen før. Sammen skulle vi gå opp til Machu Picchu for å få med oss soloppgangen. Jeg hadde hørt det skulle være en litt utfordrende tur, på ca 1 time. Men det får da være grenser!!! Vi kom bort til porten til nasjonalparken, og måtte vente der i noen minutter før de åpna... Vi måtte vente 10 min eller noe, mens et par italienere vi møtte senere på dagen hadde tenkt de skulle starte enda litt før de andre, og ente opp med å måtte sitte ved porten i nesten 1 time før de åpna.... Så var det bare å spurte opp til MP for å få med seg soloppgangen. Jeg tror ingen egentlig rakk det. Ikke bare var det overskyet, som jo gjør det vanskelig å se så mye, det var også langt!! Masse gamle trapper med trinn i forskjellige høyder og lengder, og tyyynn luft. Det er helt sykt. Jeg trodde man ble vant til høyden i løpet av et par dager, max en uke. Men det gjør man ikke. Man klarer seg helt bra liksom. Frem til man skal gjøre noe fysisk... Så vi klatret og slet oss oppover trappen, og kom oss da opp, uten å kunne si at vi kunne se noe av den soloppgangen... Positive er at vi kunne skryte til de som ikke hadde gått opp at vi hadde gjort det, og klage med de som hadde gått opp med oss om hvor langt og uutholdelig det var. Så da var vi jo med en gang en del av gjengen... :) En annen positiv ting er at dagen ble SYKT lang. Vi var jo på MP i 6:30 tiden, og hadde tid til å gå å ta noen bilder av stedet før den guidede turen vår, og plassen ble for fylt opp av mennesker...
Machu Picchu i seg selv var flott, og jeg er ganske sikkert på at, om det ikke hadde vært regntid og overskyet, hadde soloppgangen vært flott også. Vi fikk en guidet tur igjennom ruinene, som endte opp ved inngangen til Huynu Picchu, et fjell ved siden av MP med utsikt over ruinen. Macchu Picchu er egentlig fjellet ved siden av ruinene, som har et annet offesielt navn, men jeg kaller bare alt Machu Picchu tror jeg, hvis ikke blir det fort komplisert... Etter klatreturen opp til MP tidligere på dagen var jeg SYKT skrepisk til å klatre dette fjellet, som jeg hadde hørt var verre, med smal sti og bratte skråninger. Dødsveien 2. Men.... Vi var jo der. Og en gjeng australske gutten, en caliboy, to italienere, en hollender og stemningen i køen gjorde det til at vi begynte klatreturen, Ellen og jeg. Silje kom etter. Hver dag er det bare 400 mennesker som får klatre fjellet, men det er jo lavsesong, so no stress. Like etter at Ellen og jeg begynte å klatre oppover begynte det å regne. Nedtur.... Og- vi hadde regnfrakken til Silje i sekken vår. Men; vi snudde ikke. Det er i noen tilfeller "det er ingen skam å snu" ikke gir noen mening. Dette var et av dem... Vi kavet oss oppover, til dels utslitte, til del oppgitte og iallefall våte - for det er bare å konstatere at allværsjakken min IKKE er regntett... I tillegg var vi noe motløse - det var fremdeles overskyet. Vel fremme på toppen var vi i kjempe humør begge to. Tenk at vi greide det! Egentlig var ikke turen så sykt hard, men mye av kreftene var alt brukt opp på morgen økten. Utsikten var fin, vi så... skyer... Skuffende! Det var nesten som å stå på verden ende. Ingenting å se men hvitt... Det er noen ruiner og sånt oppå der, så vi bestemte oss for å klatre litt høyere opp for å "se" før vi gikk ned. Vi snudde ryggen til, men plustelig ropte ei jente, som boksavelig talt satt klint oppi noen steiner i ly for vind og regn "There it is!! LOOK LOOK LOOK!!!". Seff snudde vi oss, og i ca 30 sekunder kunne vi se Machu Picchu langt der nede. Det var faktisk utrolig. Helt utrolig. Og verdt hele turen. Jenta som hadde ropt ut hadde sittet der i over 1 time og ventet, så det vi jo bare flaks at vi fikk se det. Tok ikke noen bilder,desverre, for det regnet fremdeles... Vi gikk litt mer rundt oppå fjellet, før vi gikk nedover, noe som på mange måter var skumlere enn å gå oppover. Plutselig måtte du se ned hele tiden, der var bratt og kaldt... Halvveis nede møtte vi Silje og tyskerne. Vi forsatte nedover og ut av parken, kaldt og våte, men godt fornøyde. I resturanten utenfor, der de skal ha 200 % av normale priser, ventet vi på Silje, og så tok vi bussen ned igjen til Aguas Calientes. Hot Springs sto på menyen, og etter det spiste Marty ekte peruviansk mat - Marsvin! Ellen var heller grossed out, spess da vi påpekte at dette "helt sikkert" var Marvins fetter. Marvin var marsvinet Ellens søster hadde da de var små. Haha.
I motsettning til våre (nyannskaffede) venner, hadde vi en ekstra natt i AC, og det var veldig deilig. I stede for å sitte våre og kalde på toget i 1 1/2 og så 1 1/2 time på buss til Cuzco, kunne vi gå tilbake på hotellet, gå til de varme kildene, dusje, gå ut og spise og HVILE. Det var digg!!

Etter MP har vi hatt 1 1/2 dag til i Cuzco, hvor lommeboka har fått kjørt seg godt, de siste alpakka tingene har blitt kjøpt inn og sekkene står nå ferdig pakket, og veldig, veldig fulle, ved siden av sengene våre. I morgen tidlig setter Silje nesen til Argentina, Ellen til Lima og jeg skal møte Ane på flyplassen i San Jose, Costa Rica, før vi senere stikker en tur til stranden i Panama. Digg digg. Rart at turen er over alt nå, det har gått for, samtidlig sakte, og SYKT mye har skjedd... Snart er det tilbake til kalde vinternorge, jul og gimlekollens rutinemessige hverdag...

So long