søndag, november 14, 2010

Costa Rica in a nutshell.

Da var mine dager i Costa Rica ved veis ende… Det har vært rart å være tilbake, basen har flyttet til et nytt sted, så alt det ”gode gamle” var vekk. Mange av folka har dratt, eller på skoler andre steder i verden, og det var mildt sagt MANGE nye ansikter… Så det var rart, men godt.

For det meste har jeg hengt rundt, og sakte men sikkert blitt mer og mer vant til Ticokultur igjen. Det er nesten alltid en overgang, og selv om jeg har bodd her før, vet hvordan det er, så er det rett og slett veldig annerledes å kjenne det ”på kroppen”. Tidsbegrepet her er så SYKT annerledes enn i Norge, ”manana, manana” blir brukt HELE tiden, folk er sykt på og hyggelige, samtidig som du må være så døla forsiktig med måten du opptrer, snakker eller gir folk oppmerksomhet på. Det er mye å tenke på… Det som kanskje er det rareste er det når du vet at du egentlig vet det, men likevel irriterer det deg… Som på onsdag, da jeg ventet fra 10 til 16 på at noe skulle skje.. Planene var klare, vi skulle til den gamle basen, spise middag ute og henge og oppleve. I 6 timer gikk jeg rundt på basen, men en skulle det, en skulle det og da den første var ferdig med matlaging, skulle den tredje klippe håret. Til slutt ente det jo opp med at vi ikke dro, noe som egentlig ikke er så veldig overraskende, det er bare sånn det er. Og jeg vet det. Likevel irriterte det meg noe helt skrekkelig, og uansett hvor mye jeg sa til meg selv ”dette vet jeg jo, det er sånn det er, det går bra”, klarte jeg aldri å overbevise meg selv. Rare greier… Kultursjokk med andre ord. Det kommer sikkert til å bli noen flere i løpet av den neste måneden, men det får gå! J Det er en del av opplevelsen – og SÅ verdt det!!

Dere lurer sikkert på hvorfor jeg er så keen på å dra tilbake til den gamle basen. Vel, jeg er en sånn person som gjerne vi se gamle ting igjen, i gjenoppleve gamle minner osv. På en tur som denne blir det av og til litt problematisk, for det blir ofte til at man gjør det man kjenner, og ikke prøver noe nytt… Vel, i alle fall, etter onsdagens krise-vente-dag, da vi ente opp med å ikke dra, tok jeg saken i egne hender, sto opp tidlig torsdag morgen, og tok bussene frem og tilbake. Det tar så SYKT lang tid. Trafikken her er helt krise. Men jeg hadde jo ikke noe hastverk. Fikk unnagjort Pequeno Mundo, en alt mulig butikk som er BILLIG, og gikk så litt rundt i nabolaget ved den gamle basen. Høydepunktet skulle jo være stoppet ved det 24 timers åpne bakeriet, og kjøpe kanel-brød som er saiko godt!!! Men da jeg kom dit hadde de ikke mer igjen!!!!! KRISE. Har riktignok fått tatt meg en tur til til området- da ene og alene for kanelbrødets skyld- så har fått smake det igjen. J

Onsdag kveld kom det to stykker til basen, fra Kona. De ledet et outreach team i mellom amerika, men nå skulle studentene har en ”lede for seg selv tid”, så lederne dro tidligere til Costa Rica enn de andre. Jeg møtte de først på torsdag, men de var skikkelig hyggelige. Som regel når man møter UIOere, spesielt fra en base som Kona, har man NOEN felles venner, bekjente eller bekjentes venner. Denne gangen var det annerledes. De to lederne, Elizabeth og Kurt, tok DTSene sine i januar, så jeg hadde ingen jeg kunne komme på som de kanskje viste. Samtidig hadde jeg så lyst til å spørre dem om noen som var stab der for 3-4 år siden, men ”gadd” liksom ikke… Helt til i går forriegårs kveld, da vi gikk tur i nabolaget, og Elizabeth pratet om en konferanse hun hadde vært på i Montana. Ut av det blå spurte jeg henne om de som hadde vært stab i Kona for 3-4 år siden, og jommen kjente hu dem ikke. Hennes bror, Andrew, startet Awaken (bl.a. den konferansen hun snakket om som hadde vært i Montana), sammen med blant andre Michael Brown- Erikas bror.
Verden er liten.

I går kveld var skikkelig hyggelig. Egentlig skulle Ingrid (ja, hu en norsk, og kul, og fra like utenfor Bergen), Amanda,  Val, Chove, Pablo og jeg se film, men i stedet ente vi opp med å ha lovsang og henge i ”the prayer room” til klokken 3 i natt. Jeg sto opp klokken 8 for å spise, så vi kan jo si at det var en kort natt. Men det var SÅ koselig. Jeg tror det jeg savner mest med YWAM er det å ha venner rundt seg hele tiden, ha mulighet til å alltid henge, og det at det nesten hver dag er noen som tar fram gitaren og spiller. Det er DIGG.
I går dro vi også på et kjøpesenter, Amanda, Val, Elizabeth, Ingrid og jeg. Video kommer!! Ingrid og Amanda bestemte seg for å ha moteshow i Zahra butikken, og selv om jeg viste at vi sikkert ikke hadde lov, filmet vi og tok bilder. Plutselig kommer det ei butikkdame bort til meg å sier ”Disculpa Senorita, no puede tomar photos o videos aqui en la tienda!”. (Unnskyld frøken, men dere kan ikke ta bilder eller filme i butikker). Hun var ganske snill når hun sa det, og vi hørte jo etter, men Val var helt fra seg etterpå, for hun hadde vist snakket om oss til alle over walkitalkien. Haha. Elizabeth kjøpte en t- skjorte, så vi gjorde opp for oss.. J

Nå bærer det av gårde til La Paz, Bolivia, der jeg skal sove i Casa Alianza i en natt, før vi i morra setter oss på flyet til Sucre, litt lenger sør i Bolivia. Med oss, mener jeg meg selv, Ellen og Silje, de to jeg skal reise sammen med den neste måneden. J Blir bra å være flere nordmenn sammen! De sitter for øvrig begge to i La Paz akkurat nå, og venter på meg. Foreløpig har de ikke merket noe til høydesyken, så jeg satser på at det går bra… J Oppskriften er vist å ta alt med ro (noe som uansett er ganske vanlig i Latin Amerika……), være uthvilt (der scorer jeg ganske lavt for øyeblikket, men skal prøve å få tatt en blund på flyet), og drikker sukkerholdig drikke. Arizona here i come!!!! (det er en drikk, for dere som ikke viste det. Da slipper man sånne missforståelser ang hvor jeg skal….). 



Costa Rica i Bilder: 
















Ingen kommentarer: