I stand corrected.

Like etter at jeg skrev det forrige innlegget, så jeg plutselig en nordisk looking dame med to blonde, blåøyde jenter på slep. ”Hmm…”. De hadde med seg en mann og en nyfødt også; og etter å ha sett merket på sekken min – Berghans- synes de vist det var trygt å komme bort og spørre om jeg var norsk. Og det folkens, det er jeg! Det viste seg at de var utsendinger med Misjonalliansen, og hadde vært hjemme på opphold + fødsel i 3 måneder. Vi snakket litt, og jeg fortalte at jeg skulle til Casa Alianza for å sove, og jommen tilbød de seg ikke at jeg kunne sitte på med ”bagasjebilen” til Casaen!!! J Det var skikklig DIGG, og en SÅ velsignelse- jeg kom jo ikke frem til casaen før nærmere 2 på natta, og alt var øde og forlatt. Magne, en annen av utsendingene her, ringte på dørklokka og fikk meg innlosjert på romme til Ellen og Silje! J

Å kjøre igjennom La Paz etter midnatt, var en spennende opplevelse.. Det var som en spøkelsesby. Ingen mennesker. Mørkt i alle vindu. Bare gatelysene virket, og helt ærlig så husene ut som om de var tatt ut av en cowboy film. Crazy. Gatehundene rota rundt i søpla. Merkelige greier….. J

Men: alt er bra, vi er på casaen, og om noen timer setter vi oss på flyet til Sucre!