søndag, november 21, 2010

IDO- FORM.




Førte gangen jeg så denne spiralformede greia med kapsler inni, tror jeg var da jeg skulle på et UngdomsForum i Polen i 9.klasse. Mamma prakka på meg denne ukjente tingen, og jeg, uerfaren traveler som jeg var, tok med glede i mot. Spiralgreia ble med meg på UngdomsForumet i 10.klasse også, på ”Hvite Busser Tur”, ”Ungdomsleir i Lenster”, Utvekslingsår i USA og DTS i Mexico. Jeg fikk aldri bruk for den. Tror jeg hittil i livet mitt har kastet to uåpna IdoFormer fordi de har gått ut på dato. Da jeg dro tilbake for å være stab i Mexico tok jeg den likesågodt ikke med, og droppa den, det gjorde jeg i sommer da jeg var tilbake på visit.

However, en klassekammerat fra studiet, som har bodd et år i Bolivia før, har støtt og stadig nevnt ukoselige historier om mageproblemer (som også innehold et ganske langt sykehusopphold) fra tiden i Bolivia, så før denne turen gikk jeg altså til innkjøp av nok en IdoForm, overbevist om at også denne kom til å bli kastet uåpnet. Ellen og Silje gikk derimot til innkjøp av en litt større boks, med kapsler man skal ta for å forhindre mageproblemer. Jeg er ikke helt typen til å huske å ta sånne tabletter til riktig tid og sånn, så for min del holdt med å ha den med for sikkerhets skyld, og så heller ha innstillingen ”det som skjer, det skjer”.



…og det er akkurat det som skjer. I går ettermiddag, etter en lunsj på en egentlig meget hyggelig pizzarestaurant, på omvisning i et slott like utenfor Sucre, setter Silje seg plutselig ned, helt hvit i ansiktet. Jeg går bort og sier hun kanskje burde sette seg ned litt, så hun går ut og blir der resten av tiden. Det går ikke så mange minuttene før Ellen og jeg også føler at magen kanskje ikke er helt på topp, men vi blir med til omvisningen er ferdig, før vi også går utenfor og setter oss med Silje. Her må vi konstatere at vi kanskje bare må innse at vi er syke. Det er litt hardt… De tre Bolivianerne vi kaller ”våre”, tar ansvar og hjelper oss så godt de kan – Silje blir med hjem til Maricela som bor like ved der bussen stopper, mens Ellen og jeg tror det holder med en hvil og setter oss på en ny buss tilbake til Kjell-Einars flotte hjem. Etter en liten hvil og en god og varm dusj, føler vi oss friske egentlig, og drar ned igjen til byen, der vi spiser før vi møter Silvia og Felipe. Tanken er å dra til kino, Harry Potter til 20 bol (16 kroner), men det ender opp med at jeg henter tingene mine hos Felipe og drar tilbake til Kjell-Einars underetasje. Det er godt med litt norsk standard når man er syk… Jeg tusler bort til sekken min, finner frem til ”medisinlommen”, og drar sørgmodig frem IdoFormen. Jaja, en gang må jo være den første… Både for meg og Ellen var det egentlig ikke så mye som skjedde, det var mer en ekkel følelse av en urolig mage og for min del holdt det med en dotur (bank i bordet)… Silje derimot er på vei ”hjem” hit for å få litt stillhet og ro, og komme seg litt…



Som konklusjon kan man si: ta alltid med IdoForm til Bolivia, men det er ikke sikkert forhåndsregler holder…