LA PAZ so far

Fredag pakket vi sekken (som i Ellens tilfelle er fylt til randen og på vei til å ryke), og satte oss på flyet til La Paz. Det var litt vedmodig å si hade til Sucre og folka der, men the show must go on. Dersom du noen gang kommer deg til Bolivia, og så til Sucre, er dette en "must do" liste:
- Plaza 25 de Mayo. Sett deg på en av de mange benkene, se på folket, livet, få skoene dine pusset av noen smågutter, kjøp en karamell eller to av noen småjenter, nyt sola og folkene, snakk med den gamle, sjarmerende mannen ved siden av deg, les en bok....
- Abis Cafe. Har ikke noen kaffe å skryte av, det har forsovet ikke Sucre generelt. Men lunsj menyen er deilig, og du kan sette deg i vinduet og så på folkelivet.
- JoyRide Cafe. Har alt; kafe om dagen (med gratis internett vel og merke), resturant og kvelden og discotek/pub om natten. Alt overlapper hverandre og foregår i forskjellige rom, så her kan man komme og gå som man vil. Det vises også filmer hver kveld, men det sjekka vi ikke ut.
- Florin. Eneste stedet med god kaffe, som vi fant. Sjarmerende bakgård, med musikk skole over, så til tider kan det, på ettermiddagen, bli litt vel mye lyd. Gratis internett og STORE posjoner. De viser foresten også fotballkamper!!
- Mirador. Utsikt over byen. Spisemuligheter. Jeg var ikke overimponert over maten eller utvalget, med utsikten var FIN.
- Dinosaur Parken. Helt grei, og ganske billig, men ikke forvent deg noe av det helt store. Veldig flott for barn (vil jeg anta).
- Castillo de Glorietta. Slott litt utenfor Sucre. Faktisk tror jeg bussturen dit var høydepunktet, man så utrolig mye, mennesker, dyr, kultur og byggninger. Slottet var også veldig fint, dog det ikke hadde noe særlig med møbler og det mest var rommene man kunne se.

Så da var det over med Sucre....

Vi ankom Casa Alianza etter å ha ventet 1 time på taxi sjåføren som skulle hente oss på flyplassen. Det gikk greit, vi tok det med ro. Sucre ligger på 2800 meter, så det var ikke en SÅ stor høydeforskjell da vi ankom La Paz denne gangen. Likevel var det godt å ta det litt med ro. Marita og Camilla (utsending) tok i mot oss da vi kom, og vi fikk et stort rom og eget bad, og mye hjelp med ankomst. Marita hadde til og med bakt muffins til oss!!! Etter muffinsmaten og litt info om misjonsalliansen generelt, dro vi 4 (Marita inkl) til Mongos og spiste Lama. DIGG! Smakte egentlig som noe vilt, Silje vil si reinsdyr eller hjort eller noe. Jeg har ikke peiling, og synes bare det smakte godt jeg!! Silje og Ellen valgte øl til maten, noe de skulle angre bittert på da de reise seg... Første dagen på 3500 meter over havet, der det er 40% mindre oksygen i luften og alkoholen tar ekstra på... Siden jeg ikke merkte noe, og ikke drakk øl, tror vi den er grunnen til at jentene måtte sette seg ned på trappen etter maten, før vi kunne sette oss i taxien. Ved ankomst casaen var alt iorden igjen...
Det er en merkelig følelse dette med høydesyke. Det er liksom ikke vondt, det er bare sykt merkelig. Da vi var her forjegang ble jeg svimmel og ør av å løfte sekken min. Vann ble drukket hele tiden, men det hjalp liksom ikke. Måtte sette meg ned for å samle meg selv... Nå er det litt andeledes - jeg blir bare sliten med en gang! Går vi i vanlig tempo bortover gaten kan jeg plutselig være så anpusten at jeg bare må sette meg ned, selv om jeg ikke er svimmel eller sånn. Man får serr tidenes dårligste kondis av å være her i høyden!

Dødsveien
Vi satset på at høyden gikk bra, og dagen etter ankomst sto vi opp klokken 06:15 for å dra for å sykle dødsveien. 2 menn kom å hentet oss på casaen klokken 7:00, og først fikk vi frokost på et hotel. Så bar det opp i fjellet, med utrolig utsikt, lamaer og/eller alpakka (er det noen som vet hvordan man ser forskjellen på de to?) langs veien, på lik linje som vi i Norge har sauer. Stilig. På 4700 meters høyde stoppet vi, og fikk utdelt hygglige knesbestyttere, albuebeskyttere, vindjakker og ikke minst overhyggelige orange vester. DIGG. Luften der oppe var rar, man ble enda fortere anpusten, og det var egentlig veldig, veldig kalt. Vindjakke og fleeze er stikkordene, og ullundertøyet var ikke så langt unna heller... Etter en rask innføring i hvordan man bruker gir på sykkelen, satte vi utfor bakkene. Jeg var helt ærlig litt redd for at det skulle være mye oppover plutselig, på grunn av høyden tror jeg det ville drept meg, men det var det ikke. Ikke en oppover bakke!! Første delen av løypa er asvaltert, og er en vei. Det kjører biler forbi, i ekte Boliviansk stil, men det går stort sett bra. Eneste var at en annen syklist, som kjørte litt fortere enn oss, kom så nært innpå Silje at hun skvatt og kjørte utenfor kanten. Heldigvis snakker vi ikke om den egentlig dødsveien nå, og det var en liten skråning. Jeg er evig glad for at hun datt ned skråningen, for tror utkommet ville vært veldig andeledes om hun hadde falt på asvalten. Hun slapp med skrekken, takk og lov. Neste problem som oppsto var at min bakbremse klikka litt. Bytta sykkel med guiden sånn at jeg var sikker på at det var greit. Ved første tråkk på pedalen på denne nye sykkelen, hoppet kjedet av. Det var jo bare nedover så det var jo bare å trille frem til neste stopp... Der fikk jeg byttet tilbake til sykkelen min, og han fikset kjedet. Vi dro igjennom et militærstopp der de sjekker alle cocabladene som går inn og ut av La Paz, forbi noen byer (der vi ved den ene stoppet for å høre at de hadde ørret... I mine ører er jo ikke det så stort, men i Bolivia, som ikke har kystlinje, er sjømat/fisk-og-sånn litt sjeldnere... Omtrent som Kansas...). Til slutt endte vi ved en bomstasjon der vi måtte betale 25 bol for å komme inn. Her tok de syklene på taket av følgebilen (det er alltid en guide foran, så de som er med på opplegget, og til slutt en bil som følger etter, sørger for at alle kommer seg dit de skal, og har sekker og utstyr i), og så kjørte vi i vel 20 minutter til den egentlige dødsveien. Her tok vi av oss fleezen, og etter det gikk det bare slag-i-slag med å ta av seg klær. Dødsveien er en grusvei og det humper og dumper og spruter steiner som bare det. Veien har plass til en norsk bil og to bolivianske, til tross for fall på opptil 800 meter på siden. Det var litt scary. Hele tiden stopper man hvert 10- 15 minutt, for å se, ta bilder og hvile. Nå tenker dere kanskje "det er å sykle i nedover bakke, hvem trenger å hvile?!". Dere tar så grundig feil. Fordi det er så mye nedover må man hele tiden holde på bremsene. HELE TIDEN. Bah. Etter det andre stoppet bråkte sykkelen min så fælt at guiden tok den i fra hverandre (som gjorde meg litt nervøs), og slipte ned bremseklossen bak litt. De neste 30 - 45 minuttene gikk de da veldig bra. Det var som om metall slipte på metall, den lagde en ekkel lyd, men i tillegg vibrerte hele sykkelen. Dermed hadde jeg både opp-og-ned pga underlaget OG til hver siden pga bremsen. Jeg var helt ør. Ikke sliten liksom, men ør i kroppen og hodet av å riste sånn. Ellers kjørte vi i vårt eget tempo, og stoppet og ventet på hverandre hver 10-15 minutt. Det var en vakker tur, utrolig mye natur og lyder. Fugler så vi, dog ikke så mange dyr. Vi hadde stopp med det Bolivianere kaller snacks, og vi nordmenn kaller lunsj, halvveis ned, og da var det av med alt annet. Det var så SYKT varmt. Sikkert 40 grader! Vi var velsigna med fin vær, så det var mye å se. Siste stykket av turen er det mye bortover, som gjør at du må tråkke... Da er man så varm fra før av, at det var litt hardt, men det gikk jo forsovet veldig bra. Ved den siste bortoverstrekkningen før den siste nedoverbakken til dit vi skulle, sa det plutselig plong, og sykkekjedet mitt røk. Igjen byttet jeg sykkel med guiden, og så trillet vi ned til "byen" som ligger på 1000 moh. Fra 4700 til 1000 på 4,5 timer eller noe... Kult! Her nede kunne vi ta en zipline, noe jeg hadde hørt masse bra om, så jeg var bestemt på å ta det. Ellen og Silje var noe mer nervøse, men til slutt ble de med de også. Det var 3 zipliner, på til sammen over 1 km. ALLE kan ta zipline. Ellen var så nervøs at jeg trodde hu skulle tisse i buksa. Hu har høydeskrekk. Jeg er LIVREDD karuseller og fart generelt, så jeg var også skikkelig nærvøs, men siden det vi jeg som i utgangspunktet ville, kunne jeg jo ikke vise det... Men, på Knattholmen leisted i 6.klasse, hadde det også "zipline", og jeg husket det som bare morsomt, så jeg kastet meg i det, som første mann. Og ELSKET det. Det henger du over jungelen, som er det samme som amazonas, bare at amazonas er flatt mens dette var fjell, og det på andesfjellene på 4000 og 5000 tusen meter. Det var rett og slett fantastisk. Silje og Ellen elska det de også, Ellen som først "kjørte" med en guide, tok den siste alene. Selv om du har høydeskrekk eller er redd for fart: zipline går bra. Jeg lover deg!!
Etter ziplinene dro vi til et hotell der vi fikk lunsj (altså norsk middag), og fikk dusja + at det var et badebasseng. Det var sånn helt greit, men plutselig begynte ett eller annet å bite meg, som jeg reagerte noe helt sykt på. Trodde jeg skulle dø av kløe, de klødde over hele kroppen og at jeg kunne tenke på var å komme meg vekk. Nå sitter vi her, iallefall både jeg og Ellen, men røde merker på bein og armer. Hverken Silje eller Ellen merket så mye til kløinga, så tror jeg må ha reagert litt anderledes enn dem... Iallefall kom vi oss jo hjem, etter en kjøretur opp igjen den nye veien, til startpunktet, og så tilbake til La Paz på ca 2,5 time. Vi ankom casaen klokken 20:00 etter 13 timer på farten. Pris: 560 bol + 200 for zipline. (10 bol = ca 8 norke). ALT inkludert. Fantastisk!!! Og SÅ verdte det.
Nå er vi derimot støle som bare pokker. Marita hadde vært på dåp i går, og hun kom inn til meg (jeg lå å sov - vi var HELT utslitte etter turen) da  hun kom hjem, og gav med håndmassasje. Så jeg fungerer sånn nogen lunde normalt, bortsett fra litt stølhet i overarmene og hoftene. Silje og Ellen klarer derimot så vidt å trekke opp en glidlås... Hvem viste at man kunne være støl i håndflata??!? Det er helt sykt. I går, før Marita kom og reddet meg fra min smerte, hadde jeg vondt hele tiden liksom. I armene og henda. Det var som om jeg hadde mensensmerter i armene. Skikkelig merkerlig altså!!
Men - det var SÅ verdt det!!!

Bilder og sånn kommer!!!