Når ”de andre” blir mennesker

(tittelen er hentet fra en tekst skrevet av en tidligere AFSer. Den kan du lese her )

Jeg har akkurat kommer hjem fra AFS sitt årlige høstseminar. Det er alltid gøy å være med frivillige fra en organisasjon du er SÅ glad i. I det siste har jeg blitt minnet om hvor heldig jeg er som har fått lov til, og får lov til, å oppleve, lære og gjøre så mye for denne organisasjonen. I motsetning til andre utvekslingsorganisasjoner har AFS en visjon; FRED PÅ JORD. Det høres kanskje litt kårny ut, men det er sant… Vi vet godt at vi ikke kan gjøre dette alene, men vi vet samtidig at vi har et ansvar, og vi ER en spillebrikke. Tanken vår bak utveksling er ikke bare at du skal oppleve et år i utlandet, lære et nytt språk eller gjøre noe du aldri har gjort før. Det er også en langtidstanke bak det hele: ville du bombet naboen din, vennen din eller familien din? Ville du sloss, rundlurt eller skadet de du er glad i?

Når man drar på utveksling, drar man fra noe som er kjent og kjært. Kanskje du ikke engang selv vet at det er kjært, eller kjent, men det er det. I 2005 var jeg 16 år, og satte meg på et fly som skulle over Atlanteren, til o store USA. Der skulle jeg bo i 10 ½ måned, i den o store staten Kansas. Jeg blogget om det også. Den blogger finner du her. Det er lenge siden nå, så det er sannelig litt flaut å minne dere om den, men det går bra. J

I et skoleår bodde jeg altså i Wichita, gikk på amerikansk skole, fikk amerikanske venner, lærte godt engelsk og gikk på MANGE smeller. USA er liksom ”vesten” for oss, og vi tror det er så mye likt. Det er det ikke. Noe er likt, men noe er ukjent og rart også. Men jeg hadde et bra år. Jeg lærte kulturen å kjenne. Da jeg kom på DTS i Mexico med en stor gjeng amerikanere, tok det meg ikke så lang tid før jeg fikk et lite kultursjokk, men så var jeg back on track. Mye av det jeg hadde opplevd i Kansas kom til nytte, og ganske mange ganger fant jeg meg selv i år skrive i dagboka eller tenke ”Åja, det var sånn det var ja!!” eller ”Det hadde jeg helt glemt…”. Da jeg senere var stab på basen i Mexico, følte jeg med amerikansk frem til noen kalte meg ”gringo”. Jeg skal ærlig innrømme det; ganske mange ganger glemte jeg at jeg faktisk er norsk! Men det var ikke fordi jeg assimilerte meg så fryktelig. Det var fordi det, i Mexico (og kanskje Latin Amerika generelt), er et stort skille mellom latinamerikanere og ”hvite”, og jeg identifiserte meg kanskje mer med USA... Selv om jeg selv kanskje ”glemte” at jeg var norsk, dro jeg stor nytte av at jeg IKKE var det. I det øyeblikket noen snudde seg på gaten og slengte ut en eller annen kommentar om denne ”gringoen”, kunne jeg snu meg tilbake å si ”jeg er norsk”. Da ble det ofte helt andre boller. (I nord-Mexico er gringo et skjellsord for amerikanere, og skal man være høflig kaller man dem bare ”americanos”. Litt lenger sør, derimot, er gringo bare en betegnelse for folk fra USA, og enda lengre sør, en betegnelse for ”hvite” generelt. Hvis man der kaller folk fra USA ”americanos”, blir latinamerikanerne sure/såra, og vil påpeke at også de er amerikanere. Der er ”americanos” en betegnelse på alle folk som kommer fra kontinentet Amerika.) Det var rart å bo på grensen mellom to så vidt forskjellige land, som er så avhengi av hverandre… Det er et stort og synlig ”love-hate” relationship mellom de to landene, og folka, ikke minst!! Det var interesant å oppleve hvordan jeg kunne bli ”favoritisert” foran amerikanerne. Jeg var hvit jeg og, men jeg var i det minste ikke fra USA!

Nå drar jeg mye under en kam altså; det er jo selvsagt forskjell på folk, men alt i alt sitter jeg igjen med den opplevelsen av det hele… Og jeg sitter igjen med en opplevelse av at jeg er mest norsk, men også litt amerikansk og litt latinamerikansk. Det er en rar blanding, men ganske gøy også… Om 6 dager skal jeg tilbake til Costa Rica, og det gleder jeg meg vilt til! Se vennene mine, oppleve kulturen nok en gang, men ikke minst, se MENNESKENE.

Jeg skal ikke si at jeg ikke gjør narr av amerikanere til tider. Geografikunnskaper og vittige kommentarer er morsomt å le av. Det er ok for meg å spøke om det, men her om dagen satt jeg på et bord i kantina på skolen der noen jenter satt å kommenterte og lo av  de ”disse andre” hadde sagt og gjort… Jeg har også funnet meg selv sittende frustrert i en samtale om ”de stakkars latin amerikanerne som ikke har det noe godt”. Begge gangene har jeg sittet og tidd stille, men kanskje mest hatt lyst til å ”forsvare” dem, tale deres sak, ja egentlig nesten angripe dem som ”angriper” dem. Disse ”andre” som menneskene rundt meg snakket om, de er mennesker for meg. De er enkeltpersoner og kjente fjes for meg.

”De andre” er blitt mennesker. ”De andre” har blitt venner. Og jeg vet med meg selv at jeg ikke ville bombet dem, såra dem eller kranglet med dem. Og da ser jeg at det nytter. Det AFS står for, det vi tror på, den puslespillbrikken vi er. Det nytter.